fredag 25. januar 2013

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!

søndag 20. januar 2013

Minus 40 kilo på ett år

Den siste måneden siden ettårsdagen har vekten justert seg litt opp og ned, mellom 38 og 40 kilo minus. I jula har jeg spist usunn mat hver dag, og hatt tilgang til mat som ikke er slik jeg ønsker den.

Nå er jeg hjemme igjen og kan starte å spise mer norsk, kjent mat. Jeg kan igjen begynne å se på protein-innhold, og få tak i gode melkeprodukter. Det skal virkelig bli deilig.

Om vekten går opp et par kilo og ligger på totalt minus 39, eller 40, ja så er det helt fint.
Jeg klarer meg bra.

Hvordan ser kroppen ut? Jo, noen småskrukker er det sånn rundtomkring. Men ikke på steder som plager meg. Som 44-åring så må jeg forvente litt skrukker her og der, vekttap eller ikke. Og med så forbedret helse og livskvalitet som jeg har fått nå så er det en pitteliten komma som jeg ikke engang bruker energi på. Jeg følger kirurgens råd; gi huden to år, og bruker fuktighetskrem.

Jeg har nå deltatt i noen offentlige fora, med mulighet til å kle meg opp. Det er tydelig at vekttapet synes godt for jeg får mange positive kommentarer. Og jeg får oppmerksomhet fra menn. Det er veldig hyggelig. Jeg tror at jeg tiltrekker meg mer positiv oppmerksomhet som tynnere, enn som tjukk. Både i jobbsammenheng og privat. Og eget erfaringsgrunnlan er bevis på dette.

Det er hyggelig å få positiv oppmerksomhet. Jeg syns jeg klarer å ta det bra. Det er viktig å høre og forstå komplementer. Og det er viktig for meg å si takk! Det er ikke værre enn det. Vi nordmenn er jo flinke til å vifte bort komplementer om utseende og antrekk. Jeg sier bare "takk" jeg. Og "takk, det var hyggelig å høre". For 15 måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg idag skulle føle meg komfortabel i bikini, trang svart kjole, høye heler eller trang skinnbukse. Alt med verdighet for en dame på 44 seff!
Og jeg er imponert at jeg klarte å gå på høye heler to netter igjennom, med dansing, gåing og konversasjon. Det er ihvertfall lettere å gå på høye heler når jeg er blitt lettere. Det er flotters.

Så blir neste fokus å komme inn i daglige rutiner nå som jeg er hjemme igjen, og kan starte rutiner som skal bli fortsettelsen av livet; vektstabilisering, stabilisering av vitamin- og mineralgehalt i kroppen, og fortsatt økt trivsel og selvfølelse!