mandag 25. juni 2012

Innveiing uke 28: - 1 kilo ned - totalt minus 31 kilo

Jeg har gått ned nesten to kilo de siste 10 dagene. Det var merkelig. Jeg trodde, etter noen uker med liten vektnedgang, at jeg nå hadde begynt å stabilisere meg. Men neida! Da er det fremdeles noe fett som må av. Det er ok, men jeg må passe på så jeg ikke går ned for mye.
Jeg har nå gått ned totalt 31 kilo på litt over seks måneder.
De siste to ukene har jeg forsøkt å spise så mye jeg kan og ofte jeg kan. Jeg har forsøkt å spe på med knekkebrød med leverpostei eller makrell i tomat når det har blitt lenge mellom måltidene. Det gir tydeligvis resultater når jeg spiser "mye". Det jeg oppfatter som mye er jo ikke mye! Men kanskje riktigere "ofte". Jeg må fremdeles bli bedre på å planlegge og ha med mat i veska, men jeg merker at det ikke er lett. Jeg må bestille opp flere måltidsbarer og proteinbarer som er lett å ha i veska. Det blir bare sus om jeg må ha med egg og ost og det blir liggende i mange timer. Og hvis vi er heldig så kommer sommerværet og da kan jeg ikke ha for mye matvarer i veska.
Nå som jeg har fått sommerferie kan jeg også kjenne at jobbstresset har sluppe taket. For min kropp er negativt jobbstress årsak til ukontrollerbar vektoppgang, så jeg vil anta at når kroppen slapper mer av kan det hende at jeg går ned i vekt også. Det har skjedd også før operasjonen.
Centimeterene går nedover fremdeles, men jeg ser at jeg må begynne å trene mer regelmessig for å begynne å stramme opp. Huden og jeg har som kjent denne avtalen at den får to år på seg for å ta seg sammen. Der ligger vi fint i rute!
Og litt slappere hud, enn bukspreng over fett, er helt greitt.
Nå blir det å pakke badeklær, sommerkjoler, sandaler og badeanda mi. Jeg skal til syden. Neste ukes innveiing blir utsatt.

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

torsdag 21. juni 2012

Innveiing etter 6 mnd og 9 dgr; minus 30 kilo

I tiden fremover blir det også litt frem og tilbake, med innveiing, reising og spising. Så jeg har lureveid meg idag. Jadda! Minus 30 kilo til sammen fra 12 desember 2011.

DET må jeg si meg fornøyd med. Jeg har vært veldig flink med dietten. Maten kan bli en liten utfordring i tiden fremover med endret spisemønster og -rutiner som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har ikke vært så flink med å trene. Treninga skal komme i orden med jobbendring om en måned. Jeg har tømt klesskapet snart 10 ganger og kastet ut for store klær. Jeg har mye bedre plass når jeg flyr, noe som er viktig så lenge jeg flyr hver uke ifm jobb.

Jeg får mer oppmerksomhet, generelt. Ikke bare på grunn av vekttap, men jeg snakker av erfaring når jeg sier at i periodene jeg er slankere så får jeg mer positiv jobboppmersomhet også.

Nå skal jeg på jobb, men dette var en god start på dagen. Og ferien.

Ha en god dag!

mandag 18. juni 2012

Innveiing uke 27 - litt under en kilo ned - totalt 29 minus

Hei igjen. Jeg har vært borte en stund. Jeg har mistet litt fokus på innveiing kjenner jeg. Jeg har passert seks måneder etter operasjonen. Jeg har gått ned 29,5 kilo; 9,5 kilo mer enn hva jeg håpet på. Men jeg har fremdeles BMI på 30 altså.
Det er klart at det hadde vært kult å runde 30 kilo ned. Med, det kjenner jeg ikke er viktig! Det er ikke noe å stresse etter. Det kommer når det kommer.
Jeg har vært i en fase med mye jobbmat, og hvor jeg ikke kan kontrollere innholdet i maten jeg må spise. Dette fører til at jeg får i meg mer fett og karbo enn dietten anbefaler, og at vektnedgangen stabiliserer seg. Men det går da nedover alikevel. Jeg har fått i meg både øl og vin i det siste, flere ganger. Og jeg har ikke trenet så mye. Men jeg har hatt lange arbeidsdager både i uka og i helg, med opp til 15 timers arbeidsdager, så da er jeg aktiv, men ikke fysisk aktiv.
Jeg har kun et par-tre arbeidsdager igjen så er det ferie. Da kan jeg selv kontrollere bedre hva jeg får i meg, og kan få trent litt mer regelmessig.
Jeg skal bytte stilling (ikke arbeidsgiver) om en måned, og da regner jeg med at jeg får mulighet til å trene mye mer regelmessig enn det jeg har fått gjort i våres. Dette ser jeg frem til. I tillegg skal jeg jobbe i utlandet hvor det garantert er varmt og godt. Åh...det skal bli deilig.

Men, som jeg sier, jeg har mistet litt fokuset på innveiing. Er ikke det flott? Det føles flott! Det er en lettelse! Jeg veiier inn nå mer for å kunne kontrollere og se om jeg balanserer vekten, med økt fett og karboinntak, enn for å se om jeg går med i vekt. Jeg får stadig kommentarer fra kollegare (mannlige faktisk) om at jeg ikke må gå ned for mye. Og det er jo interessant i seg selv, men veldig hyggelig å få kommentarer. Så jeg forsetter å forsøke å holde dietten, men er forberedt på at det går mye saktere nedover fremover. Jeg kommer til å veie inn neste mandag også, siden de siste ukene har vært ganske ugreie i matveien og arbeidsveien.
Men, jeg er fremdeles meget! MEEGET! fornøyd!

torsdag 14. juni 2012

Tenk om jeg klarer å holde vekta!

Hvorfor er vi så redde for å ikke klare å holde vekta nede? Og hvorfor skal vi fokusere på det negative? Jo, jeg forstår at når man har slanket seg hele livet, så er det fort gjort å tenke negativt. Men, jeg er jo veldig flink til å slanke meg. Problemet er jo å holde vekta nede. Slankinga går bra, samme hvilken kur jeg prøver - nesten ihvertfall. Det er jo en grunn til at mennesker velger å gjennomføre overvektsoperasjoner. For oss flest er dette kanskje eneste eller siste utvei. Det er begrenset hvor mange år en holder ut å gå opp og ned i vekt. Men, det kan jeg jo ikke fokusere på. Jeg må fokusere på noe positivt. Jeg er kjempeflink til å gå ned i vekt. Det har jeg alltid vært. Men, jeg er ikke like god til å holde vekta. Det er dumt.
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!

lørdag 9. juni 2012

Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta

Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt  gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!