Nei, nei, nei, nei, neeeiii!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.
Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.
OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.
Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.
Lykke til, til meg! Det trenger jeg!
onsdag 31. oktober 2012
tirsdag 23. oktober 2012
Innveiing uke 45 - minus 38 kilo
Ojoj. Nå går det unna. Vel, vektnedgangen går totalt sett sakte, men av og til tar den ett hopp---eller hva det heter når det går nedover. Jeg har spist vnlig mat, og tatt kun en treningstur siste uke. Men vekten gjorde et lite hopp nedover.
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.
Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.
Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.
Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.
Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!
tirsdag 16. oktober 2012
Innveiing uke 44 - minus 37 kilo
Det går litt i rykk og napp nå, med vektnedgangen.
Det går sakte. Det syns jeg er helt ok. Jeg ønsker nok ikke å gå ned mere, men jeg kan ikke stabilisere vekten akkurat i den situasjonen jeg er i nå. Men, kanskje det er lurt å ha en liten buffer, slik at når jeg kommer til norsk, kjent mat har noen kilo å gå på - oppover - med tanke på stabilisering.
Og det kule er; om jeg tenker på min vekt forrige sommer, som var fire kilo mer enn til operasjonsdagen, så har jeg totalt sett gått ned over 40 kilo.
Ju-huu for meg!
Man skal være glad i seg selv! Man vet ikke hvor lenge man har seg!
Og det er jeg!
Det går sakte. Det syns jeg er helt ok. Jeg ønsker nok ikke å gå ned mere, men jeg kan ikke stabilisere vekten akkurat i den situasjonen jeg er i nå. Men, kanskje det er lurt å ha en liten buffer, slik at når jeg kommer til norsk, kjent mat har noen kilo å gå på - oppover - med tanke på stabilisering.
Og det kule er; om jeg tenker på min vekt forrige sommer, som var fire kilo mer enn til operasjonsdagen, så har jeg totalt sett gått ned over 40 kilo.
Ju-huu for meg!
Man skal være glad i seg selv! Man vet ikke hvor lenge man har seg!
Og det er jeg!
Jeg har litt vondt i vilja
Jeg har litt vondt i vilja. jeg ønsker å komme meg ut å trene, men jeg kommer meg ikke ut.
Åh...
Jeg har lyst, men jeg kommer liksom aldri så langt at jeg kommer meg ut. Det er litt frustrerende. Det er nesten litt som om jeg hviler litt på lauvbærene. For, jeg har gått ned kjempemye i vekt. Og alt har gått veldig bra etter operasjonen. Jeg har en avtale med min hud om at den skal ta seg sammen, og om et år vil jeg se at den ser helt ungpikeaktig ut tenker jeg- OK, kanskje ikke det, men ihvertfall ganske bra ut. For alt nå, etter 10 måneder og minus 40 kilo så er ikke huden så værst i det hele tatt. Jeg har nok noen flere rynker i ansiktet når jeg smiler. Og når jeg ligger på ryggen og løfter armen og vrir den så får jeg rynker på innersiden av albuen...hehe. Joa, jeg har litt slappere hud på armer og lår også. Men det er ikke mye. Så huden gjør sin del av jobben. Det gjør vel egentlig ikke jeg.
Jeg tror litt av motivasjonen kan være gjemt under for mye arbeid, eller for stort fokus på arbeid. Så, hvis jeg klarer å vri fokus litt, så kanskje jeg klarer å trene litt mere. Det hadde vært flott for både kropp og sinn.
Jeg skal snart ta blodprøver for å se hvordan verdiene mine er, for jeg får ikke i meg bra mat. Det er ikke bare min feil, da jeg må spise i matsaler som jeg ikke kan påvirke tilbudet til. Tro meg; jeg har forsøkt! Så jeg spiser sjokolade og drikker coca cola hver dag for å få i meg næring, og enda så går vekta nedover. Ikke en god løsning, og ikke tilfredstillende heller, men jeg må ha i meg næring for å ha energi til jobben. Om jeg trener så bruker jeg kanskje opp energien der... Eller at jeg klarer å mobilisere mer energi til jobb. Og kanskje litt energi til å være sosial også. Det hadde også vært flott.
Jeg tenker at jeg skal komme meg ut å trene snart. For, som Dr Phil sier; "gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad". Lurt. Og etter at jeg har trent så føler jeg tilfredstillelse, på grensen til glad.
Jeg kan ikke hvilke på lauvbærene, men det må være lov å være fornøyd. Men, jeg skal bruke tid til å komme meg ut, lufte meg, og føle enda større fornøydhet.
Gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad!
Åh...
Jeg har lyst, men jeg kommer liksom aldri så langt at jeg kommer meg ut. Det er litt frustrerende. Det er nesten litt som om jeg hviler litt på lauvbærene. For, jeg har gått ned kjempemye i vekt. Og alt har gått veldig bra etter operasjonen. Jeg har en avtale med min hud om at den skal ta seg sammen, og om et år vil jeg se at den ser helt ungpikeaktig ut tenker jeg- OK, kanskje ikke det, men ihvertfall ganske bra ut. For alt nå, etter 10 måneder og minus 40 kilo så er ikke huden så værst i det hele tatt. Jeg har nok noen flere rynker i ansiktet når jeg smiler. Og når jeg ligger på ryggen og løfter armen og vrir den så får jeg rynker på innersiden av albuen...hehe. Joa, jeg har litt slappere hud på armer og lår også. Men det er ikke mye. Så huden gjør sin del av jobben. Det gjør vel egentlig ikke jeg.
Jeg tror litt av motivasjonen kan være gjemt under for mye arbeid, eller for stort fokus på arbeid. Så, hvis jeg klarer å vri fokus litt, så kanskje jeg klarer å trene litt mere. Det hadde vært flott for både kropp og sinn.
Jeg skal snart ta blodprøver for å se hvordan verdiene mine er, for jeg får ikke i meg bra mat. Det er ikke bare min feil, da jeg må spise i matsaler som jeg ikke kan påvirke tilbudet til. Tro meg; jeg har forsøkt! Så jeg spiser sjokolade og drikker coca cola hver dag for å få i meg næring, og enda så går vekta nedover. Ikke en god løsning, og ikke tilfredstillende heller, men jeg må ha i meg næring for å ha energi til jobben. Om jeg trener så bruker jeg kanskje opp energien der... Eller at jeg klarer å mobilisere mer energi til jobb. Og kanskje litt energi til å være sosial også. Det hadde også vært flott.
Jeg tenker at jeg skal komme meg ut å trene snart. For, som Dr Phil sier; "gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad". Lurt. Og etter at jeg har trent så føler jeg tilfredstillelse, på grensen til glad.
Jeg kan ikke hvilke på lauvbærene, men det må være lov å være fornøyd. Men, jeg skal bruke tid til å komme meg ut, lufte meg, og føle enda større fornøydhet.
Gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad!
lørdag 6. oktober 2012
Hva er tynn nok?
Hei,
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.
Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.
Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.
Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.
Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)