Den siste måneden siden ettårsdagen har vekten justert seg litt opp og ned, mellom 38 og 40 kilo minus. I jula har jeg spist usunn mat hver dag, og hatt tilgang til mat som ikke er slik jeg ønsker den.
Nå er jeg hjemme igjen og kan starte å spise mer norsk, kjent mat. Jeg kan igjen begynne å se på protein-innhold, og få tak i gode melkeprodukter. Det skal virkelig bli deilig.
Om vekten går opp et par kilo og ligger på totalt minus 39, eller 40, ja så er det helt fint.
Jeg klarer meg bra.
Hvordan ser kroppen ut? Jo, noen småskrukker er det sånn rundtomkring. Men ikke på steder som plager meg. Som 44-åring så må jeg forvente litt skrukker her og der, vekttap eller ikke. Og med så forbedret helse og livskvalitet som jeg har fått nå så er det en pitteliten komma som jeg ikke engang bruker energi på. Jeg følger kirurgens råd; gi huden to år, og bruker fuktighetskrem.
Jeg har nå deltatt i noen offentlige fora, med mulighet til å kle meg opp. Det er tydelig at vekttapet synes godt for jeg får mange positive kommentarer. Og jeg får oppmerksomhet fra menn. Det er veldig hyggelig. Jeg tror at jeg tiltrekker meg mer positiv oppmerksomhet som tynnere, enn som tjukk. Både i jobbsammenheng og privat. Og eget erfaringsgrunnlan er bevis på dette.
Det er hyggelig å få positiv oppmerksomhet. Jeg syns jeg klarer å ta det bra. Det er viktig å høre og forstå komplementer. Og det er viktig for meg å si takk! Det er ikke værre enn det. Vi nordmenn er jo flinke til å vifte bort komplementer om utseende og antrekk. Jeg sier bare "takk" jeg. Og "takk, det var hyggelig å høre". For 15 måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg idag skulle føle meg komfortabel i bikini, trang svart kjole, høye heler eller trang skinnbukse. Alt med verdighet for en dame på 44 seff!
Og jeg er imponert at jeg klarte å gå på høye heler to netter igjennom, med dansing, gåing og konversasjon. Det er ihvertfall lettere å gå på høye heler når jeg er blitt lettere. Det er flotters.
Så blir neste fokus å komme inn i daglige rutiner nå som jeg er hjemme igjen, og kan starte rutiner som skal bli fortsettelsen av livet; vektstabilisering, stabilisering av vitamin- og mineralgehalt i kroppen, og fortsatt økt trivsel og selvfølelse!
søndag 20. januar 2013
fredag 14. desember 2012
Tid for refleksjon
Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
onsdag 12. desember 2012
HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!
Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!
Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?
Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.
Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!
Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.
Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.
Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.
Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.
Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.
Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.
Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!
Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!
Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!
Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?
Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.
Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!
Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.
Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.
Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.
Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.
Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.
Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.
Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!
Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!
Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!
fredag 7. desember 2012
Om fem dager er det ett år siden operasjonen
...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.
Dette er tid for refleksjon.
Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?
Har jeg blitt en bedre person?
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Er jeg gladere nå?
Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.
Dette er tid for refleksjon.
Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?
Har jeg blitt en bedre person?
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Er jeg gladere nå?
Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.
mandag 3. desember 2012
Det er ok å miste muskelmasse
Etter operasjonen fikk jeg informasjon om at jeg burde spise minst 60 gram protein hver dag. Eller var det 80 gram? Tja, det husker jeg sannerlig ikke. Men, poenget var; spis mye proteiner, og spis mindre fett og karbohydrater. Når jeg etter operasjonen gikk på sparebluss, og var underernært (ja, det blir jo det når jeg ikke klarer å få i meg mer enn pittelite mat), så skulle jeg spise mye proteiner for ikke å miste muskelmasse men heller fett. Jeg har mistet mye fett. Men jeg har også mistet muskelmasse.
For meg som har drevet aktivt med idrett i mange år, fra jeg var liten, så hadde jeg mye grunnmuskulatur. I tillegg så har jeg fått fettmuskler. Det vil si, muskler som kroppen trenger for å komme seg rundt med 20-30-40 kilo for mye vekt. Disse musklene ønsker jeg ikke nødvendigvis å behold. Så det må være ok for meg at jeg mister disse.
Etter å ha gått ned 40 kilo, og kan bruke klær i str 38,40 og 42, har jeg alikevel en BMI over 25, og er overvektig på BMI-kalkulatoren. Pffttt... sier jeg til det!
Men, nå kan jeg begynne å forme kroppen! Hvis det er det jeg ønsker.
Jeg kan trene mer spesifikt på bestemt muskler. Hvis jeg trener mer biceps/triceps (overarmsmuskler foran og bak) er jeg helt sikker på at jeg får strammet opp grevinnearmene litt. Det er ikke mye grevinnearmer jeg har, men jeg har ikke vondt av å jobbe mot et mål!
Ved å ta litt flere situps kan jeg bygge flere magemuskler, kanskje dra på meg en six-pack isteden for en vaskeball..., og samtidig trimme huden på magen og sikkert hjelpe den til å trekke seg sammen litt.
Ved å jobbe og trene beina vil jeg forme muskulaturen mer slik jeg ønsker den. Stramme opp lår og trimme legger. Og med gå-steg eller trappetrening kan jeg trene rumpe litt. Den syns jeg nesten er blitt borte!
Det er bare bra å miste noe muskulatur som jeg ikke ønsker, men så må jeg passe på å legge til den muskulaturen jeg ønsker å ha! Det er viktig å ikke la operasjonen bli en sovepute!
Er jeg motivert til å trene? Ja, jeg er 98 000 kroner motivert!
For meg som har drevet aktivt med idrett i mange år, fra jeg var liten, så hadde jeg mye grunnmuskulatur. I tillegg så har jeg fått fettmuskler. Det vil si, muskler som kroppen trenger for å komme seg rundt med 20-30-40 kilo for mye vekt. Disse musklene ønsker jeg ikke nødvendigvis å behold. Så det må være ok for meg at jeg mister disse.
Etter å ha gått ned 40 kilo, og kan bruke klær i str 38,40 og 42, har jeg alikevel en BMI over 25, og er overvektig på BMI-kalkulatoren. Pffttt... sier jeg til det!
Men, nå kan jeg begynne å forme kroppen! Hvis det er det jeg ønsker.
Jeg kan trene mer spesifikt på bestemt muskler. Hvis jeg trener mer biceps/triceps (overarmsmuskler foran og bak) er jeg helt sikker på at jeg får strammet opp grevinnearmene litt. Det er ikke mye grevinnearmer jeg har, men jeg har ikke vondt av å jobbe mot et mål!
Ved å ta litt flere situps kan jeg bygge flere magemuskler, kanskje dra på meg en six-pack isteden for en vaskeball..., og samtidig trimme huden på magen og sikkert hjelpe den til å trekke seg sammen litt.
Ved å jobbe og trene beina vil jeg forme muskulaturen mer slik jeg ønsker den. Stramme opp lår og trimme legger. Og med gå-steg eller trappetrening kan jeg trene rumpe litt. Den syns jeg nesten er blitt borte!
Det er bare bra å miste noe muskulatur som jeg ikke ønsker, men så må jeg passe på å legge til den muskulaturen jeg ønsker å ha! Det er viktig å ikke la operasjonen bli en sovepute!
Er jeg motivert til å trene? Ja, jeg er 98 000 kroner motivert!
onsdag 31. oktober 2012
Hvor er rumpa mi?
Nei, nei, nei, nei, neeeiii!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.
Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.
OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.
Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.
Lykke til, til meg! Det trenger jeg!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.
Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.
OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.
Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.
Lykke til, til meg! Det trenger jeg!
tirsdag 23. oktober 2012
Innveiing uke 45 - minus 38 kilo
Ojoj. Nå går det unna. Vel, vektnedgangen går totalt sett sakte, men av og til tar den ett hopp---eller hva det heter når det går nedover. Jeg har spist vnlig mat, og tatt kun en treningstur siste uke. Men vekten gjorde et lite hopp nedover.
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.
Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.
Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.
Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.
Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!
Abonner på:
Innlegg (Atom)