Og så går det nedover igjen

Puh. Hvis du har lest mitt forrige innlegg så vet du hva jeg snakker om. De sommerkiloene som snek seg på, vet du. Og, kanskje jeg ikke passet nok på i sommer, på hva jeg fikk i meg. Eller, at jeg syns det var ok å spise og drikke litt annerledes på ferie og sånn.
Det var nok en kombinasjon tenker jeg.

Men med bare få dager med fokus på næringsinntaket så går vekta nedover igjen. Og dette er selv om jeg har vært på seminar med jobben og spist hotellmat.

Go-følelsen er tilbake!
Jeg har kontroll. For et fantastisk kontroll-hjelpemiddel jeg har kjøpt meg.

Fantastisk. Me very happy!

Å nei, jeg går opp i vekt

Den store skrekken senker seg over heimen. Å nei! Jeg går opp i vekt. Etter ett og et halvt år med vektnedgang eller stillstand så har jeg gått opp tre-fire kilo siden i våres. Å nei!
Jeg kjenner skrekkfølelsen fra tidligere slankekurer bre seg i kroppen. En isnende følelse av å miste kontroll. Å ikke ha kontroll. Å være feit. Å føle meg mislykket. Å hate meg selv. Å nei.

Det var egentlig litt fint å kjenne på den følelsen igjen. Å kjenne hvor jævlig den er. Hvor lite jeg ønsker at den skal styre livet mitt, følelseslivet mitt.

Jeg ønsker å kvitte meg med den følelsen. Jeg skal lære meg å kontrollere den. Jeg må!

OK. Så hvorfor har jeg gått opp i vekt? Har jeg gjort noe annerledes? Er det naturlige forklaringer?
Joda, det er sommer. På sommerferie i USA har det blitt mye mer mat og godis, som til sammen helt sikkert har maxet ut kaloribehovet pr dag. Om, selv om vi har gått i fornøyelsesparker i timevis, så blir ikke det nok for å balansere kaloriinntaket.

Jeg har nå sjekket ved å registrere alt jeg får i meg hver dag, og ser at når jeg ikke trener så maxer jeg ofte ut kaloriinntaket enda. Hm. Ikke sjokkerende rart. Men, en god forklaring egentlig.

Så flott at det var en normal forklaring på dette. Ikke noe magisk har skjedd. Jeg kan kontrollere dette!

OK. Da gjør vi det. Da må vi stramme litt inn igjen på matinntak. Og spesielt på hva som gir mange kalorier og fett. Og, fortsette den gode trenden med regelmessig trening. Flott.

Så, nå ser jeg at vekta går nedover igjen. Fint!

Puh.... Scarey!
Men jeg er min egen sjef. Min egen mester.
Jeg bestemmer. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg klarer dette. Jeg har bedre forutsetninger nå enn tidligere for å klare dette.

Köra på du bara! Jadda!

Snart tilbake på matchvekt.
(jeg kan jo nevne at vekten uansett er kjempeflott der jeg er nå også, så det er ikke noe problem, men å få oppover igjen - det må kveles ved fødselen inntil jeg klarer å stabilisere meg.

Det skal jeg klare!

Slitsomt med oppmerksomhet?

Er det slitsomt med oppmerksomhet?
Er det forskjell om det er positiv eller negativ oppmerksomhet?

Jeg får mye oppmerksomhet etter å ha hatt et relativt stort vekttap. Det er mange kjente og kollegaer som kanskje ikke ser meg så ofte som har kommentert at jeg ser bra ut. Det er veldig hyggelig. Men det er nesten litt flaut også.
Ikke misforstå, det er veldig hyggelig med positiv oppmerksomhet. Men har jeg fortjent det? Er det å jukse å operere seg? Er det jeg som skal ha æren, eller er det Aleris, som faktisk opererte meg? Har jeg tatt en lett vei ut, og egentlig bare er lat?
Og, hvordan skal jeg ta oppmerksomheten? Og, hvordan svarer jeg når jeg blir spurt om jeg tar trent mye? Eller, de som bare sier "du må ha trent mye!". Den ene gangen jeg svarte "nei, egentlig ikke!" så fikk jeg noen blikk som var litt forvirret. Hvordan svarer jeg når de spør hva jeg har gjort?
Vel, dette er jo min sannhet og jeg sier akkurat så mye eller lite som jeg selv ønsker.

Det å få oppmerksomhet for at jeg ser bra ut er hyggelig. Men, som dame forbeholder jeg meg retten til å over analysere det du sier. Hva mener du? Bra i forhold til hva? Iforhold til meg selv for to år siden, eller i forhold til andre? Og i så fall, hvilke andre? Andre tjukke, eller andre tynne? Betyr det forresten noe for meg?

Det er nesten litt flaut at så mange kommer med så mange positive kommentarer - for jeg velger å ta det positivt. Jeg blir litt flau inni meg, for jeg må hele tiden vurdere om jeg har tatt en snarvei og jukset, eller om jeg gjorde et godt og riktig valg. Nå vet jeg jo at jeg gjorde et godt og riktig valg, så hvorfor tar jeg egentlig denne ekstrarunden igjen og igjen?

Jeg vet innerst inne at jeg tok det riktige valget for meg. Og jeg vet at jeg ikke kan slappe av, ikke et sekund. Ikke hvis jeg ønsker å holde vekten. Jeg holder vekten nå, sånn mer eller mindre.

Men, når jeg får positiv oppmerksomhet, jeg ønsker kanskje mer oppmerksomhet for jobben jeg gjør, og for den jeg ER, enn hvor mye jeg veier, eller hvordan jeg ser ut.

Men, skal jeg velge mellom ingen oppmerksomhet, og oppmerksomhet om at jeg ser bra ut, hva velger jeg? Ingen oppmerksomhet eller noe oppmerksomhet?

Jeg må velge selv hvordan jeg bruker oppmerksomheten jeg får. Velger jeg å ta den med som god karma, som gode innspill som vil bære meg videre? Eller velger jeg å være en riktig nordmann, og ikke takle å si takk, og heller vifte det bort? Hehe, vi nordmenn er ikke så gode til å ta imot komplementer!

Jeg ønsker å bli bedre på deg, og jeg tror jeg begynner å komme meg. Jeg sier takk når noen kommenterer mitt utseende. Jeg holder kjeft og sier ikke at "jeg heller vil sees for hva jeg gjør og hvem jeg er, ikke hvordan jeg ser ut". Jeg må ta komplementene med som gode tanker og ønsker fra folk som vil meg vel! Jeg må velge å ikke se på det som idioter som ikke så meg da jeg var tjukk. Da legger jeg opp til problemer for meg selv, tror jeg.

Nei, fortsett å gi meg komplementer! De kan jeg ta frem på dårlige dager, værsåsnill. Når jeg er redd for at jeg ikke klarer å stabilisere vekta. Når jeg føler at jeg har valgt en lett utvei. Når jeg er usikker på om noen liker meg for meg, eller for utseende.

Komplementer tas imot med takk, takk!

En maratonløper - jeg?

Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.

Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?

Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!

Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!

Ferietid

Ferietiden er i gang. Det er deilig å kunne gå rundt i sommerklær og kunne kjøpe sommerklær uten å tenke på at de ikke passer.
Det er deilig å gå med sandaler en hel dag uten å få vondt i beina, fordi kroppen er for tung til flate såler.
Det er deilig å ikke svette seg ihjel av å oppholde seg i sola, men overleve med en normal ansiktsfarge og kroppstemperatur.
Det er deilig å få baken inn i flysetet. Og bare ett sete.
Det er flott å få plass til å ta alle ride'ne på parkene i Disney World, uten å bekymre med for at baken er for stor.
Det er så deilig å gå i bikini på stranda, uten å tenke på vekt og utseende. Merkelig at forandringene i hodet kommer så fort!
Men, så bra!

Å gå med høye hæler

Jeg er jo opprinnelig ei idrettsjente, med mange timers trening hver uke i hele oppveksten. Å pynte meg gjorde jeg jo hvis jeg skulle ut i helgene, men det var ikke ofte jeg brukte høye hæler.
Etter å ha vært igjennom jojo-tromlen med vektoppgang og vektnedgang i mange år har jeg vært igjennom de fleste faser dere vil kjenne igjen; svarte klær-fasen hvor alt var svart. Mørke klær forminsker jo tross alt. Men, det er jo grenser for hvor mye svarte klær kan forminske, ikke sant? Og GUD! Så kjedelig det er å bare gå i svarte klær!
Jeg har vært igjennom treningsbuksefasen. Hvor et par slitne, fargerike og stygge bole-bukser fra treningsstudioet var det jeg hadde på hver dag. Favorittoverdelen i den fasen var en stor, gul strikkegenser med rundinger på. Fargeskalaen var gul, oransje, rosa, grønn. Ja, jeg ble glad av fargene, men i retrospekt så var det nok ikke så kledelig. Genseren overtok etter hvert som fast antrekk hvert halvår når jeg skiftet dekk.
Jeg har vært i olabukse-med-strikk-i-livet-fasen. Lækkert! NOT! Jeg har hatt tights-fasen. For ikke å glemme svart penbukse-fasen.
Men, ingen av fasene har egentlig ført til at jeg har brukt noe særlig hæler på mine sko eller støvletter. Liker jeg sko? Hehe, for et dumt spørsmål. Selvsagt liker jeg sko! I love sko! Men, det har ikke blitt så mange med hæler.
La meg korrigere meg selv. Jeg har mange par sko. Og støvletter. Men, ikke så mange med høye hæler. Og de jeg har, so har hæler, har ikke vært fus i køen når jeg har valgt antrekk og sko.
Det er så legg å kaste på seg ei olabukse, vindjakke og joggesko. Komfortabelt er det også. Og praktisk.
Som sommeren så blir det sandaler. Selv om det er kaldt. Siden jeg må bruke tette og varme jobb-sko så er sandaler deilig om sommeren.
Men, såda, hva med sko med høye hæler?
Jeg kjøpte to par høyhælte pumps ifjor høst. Da kom det en mote med både skinnbrune og mørke røde pumps. Det måtte jeg jo ha, må man vite.
Spesielt de mørkerøde har jeg brukt noe, men jeg tar meg i det; fremdeles blir det mest joggesko.
Så nå må jeg så opp dampen med å forhøye damefaktoren. For, det er mye - MYE - lettere å gå på høye hæler når jeg veier det jeg gjør idag. Det er tungt og vondt å bruke høye hæler som overvektig. Og, det ser rart ut også, om en ikke bruker hæler som passer kroppen. Tynne stiletthæler ser puslete ut om beina er som trestammer. Jeg ønsker jo at det skal se pent ut. At jeg skal se representabel ut.

Og høye hæler ser ganske pent ut. Det ser kult ut, hvis du ikke går som ei ku da! DET må jeg nok jobbe litt med. Bøye litt i knærne, svaie litt med rumpa- Ja, hva vet jeg.- Men det er ihvertfall blitt lettere å gå med høye hæler. Og de grå-lilla krokodillemønstrede skoene jeg kjøpte i Tyskland for et par uker siden må nesten få bli med på jobb til uka. Med noen fancy klær. Vel, jeg har jo noen dager å tenke og planlegge på.

På toppen av verden?

Det er jammen blitt lettere å trimme. I kveld, etter jobb, tok jeg en tur på Keiservarden i Bodø. Om du er i Bodø for første gang, spør deg frem blant lokalbefolkningen. "Alle" vet om Keiservarden! Dette er et yndet turmål, og jeg er også blitt bitt av basillen.

Første gang jeg gikk til Keiservarden var jeg i hvert fall 25 kilo tyngre enn nå, antageligvis 30 kilo tyngre. Det var tungt, men jeg kom meg opp. Nå går det selvsagt lettere, 40-45 kilo lettere.
Jeg begynte å gå med staver, og det skal ta ca 30% av fra beina. Det kjente jeg godt etter første stavgang-tur til toppen. Det var virkelig en måte å fordele trimmen til andre deler av kroppen også. Og det ble lettere for beina!

Turen går fra parkeringsplassen Maskinisten og på en grusvei til Bodøs tak. Det er 4 kilometer opp. Det finnes mange andre tilliggende løyper, men de holder jeg meg unna uten å være kjent.

En fire, nei 8 kilometers trimtur gjør godt. Jeg pleier å gå opp, og så jogger jeg ned igjen.

Sjekk utsikten: