Som du ser av overskriften så blir det bare sus, og alt for detaljert om jeg skal begynne å fintelle hundre-gram. Men siden det har stått litt stille på kiloene de siste par ukene så valgte jeg å synliggjøre det denne uka alikevel. Jeg mangler bare 200 gram på å ha gått ned 27 kilo. Jeg må si meg strålende fornøyd.
Sist uke hadde jeg fri mandag og tirsdag (1 mai), men de siste tre dagene i uka hadde jeg travle og lange dager på jobb. Det ble en del fysisk aktivitet, og jeg fikk ikke spist eller drukket så mye som jeg burde. Men det ga ikke negativt utslag på vekta, sikkert fordi jeg var i aktivitet.
Jeg driver med det samme denne uka, men skal forsøke å drikke mere, og få i meg flere mellommåltider.
Måltidene jeg har i helgene er av og til litt annerledes enn jeg har hatt tidligere siden operasjonen. Aleris sier at maten bør ha mye proteiner, og helst under 10% fett og karbohydrater. Dette har jeg vært veldig flink til å følge. Nå har jeg spist kjeks til kaffepausa på jobben, eller en sjokoladebit. Mest fordi jeg ikke har fått kontrollert regelmessige og ofte måltider, og sekundært for å holde energinivået oppe. I helga har jeg spist pizza, kjøpt på restaurant, med mye mer fett og karbo enn jeg pleier spise. Jeg orker kanskje to biter av en tallerkenstørrelse pizza. Så det er jo ikke så mye jeg får i meg. Men, det er mer fett og karbo enn jeg pleier.
Dette er litt for å teste kroppen også. For det første for å holde energinivået oppe. Den andre grunnen er at nå jeg har gått ned "nok" - så må jeg begynne å kontrollere vektnedgangen med å øke fett og karbo-innhold i maten. Nå syns jeg at jeg har spist en usunn uke, sett med gastric sleeve-diett-øyne. Men jeg går alikevel ned. Dette kan tyde på at det er en del som skal til for å stoppe vektnedgang, og for å klare å gå opp i vekt igjen. Jeg har hørt "skrekkhistorier" om de som ikke klarer å gå ned så mye som de ønsker, og om de som går opp i vekt igjen. Det håper jeg at jeg unngår. Da har jeg i så fall kastet 198 000 kroner i dass. det ønsker jeg ikke. Men det er flott hvis det er slik at det faktisk skal en del til for å kontrollere at vekten ikke går mer ned.
På den andre siden kan dette føre til at jeg ikke klarer å stoppe vektnedgangen, slik at jeg faktisk går ned mer enn jeg ønsker. VI får se hvordan dettee går, og jeg antar at jeg i løpet av et halvår eller så kan komme med mitt svar på dette. Jeg antar at også på dette området er våre kropper like individualistiske som på andre områder.
En god veiedag har det vært, uansett!
mandag 7. mai 2012
mandag 30. april 2012
Innveiing uke 20 - minus 700 gram - totalt 25 kilo fremdeles
700 gram er litt lite å rapportere om. Men, på den annen side så har jeg jo rapportert om en halvkilo, og ingen vektnedgang. Så hvorfor ikke? Jeg registrerer at det ikke gir utslag på BMIen min (teller kun hele poeng). Og jeg teller kun hele kilo i total vektnedgang. Så det er ikke så mye nytt. Jeg driver å vurderer om jeg skal innføre veiing annenhver uke nå som mesteparten faktisk er tatt av. Jeg vet at jeg må gå ned 20 kilo til for å komme på BMI 25 og dermed være "normalvektig". Men det er ikke noe mål for meg. Jeg er nå fornøyd med vektnedgangen min, og er veldig happy som jeg er. Jeg kan trimme som jeg vil, jobbe og være aktiv som jeg vil, og kjøpe klær! Men, jeg skal nok ned noen små kilo til. Det er nok helt ok, men kanskje det er mer motiverene å veie meg annenhver uke isteden.
Når det gjelder spising så spiser jeg fremdeles som jeg har gjort etter operasjonen. Jeg forsøker å spise mye proteiner, og at matvarene inneholder under 10% fett og karbohydrater. Jeg har ingen problemer med dette og ser ingen grunn til å slutte med dette. Jeg er forsiktig med hva jeg spiser, og er forsiktig med mengden jeg spiser. Om jeg spiser for fort så merker jeg det godt. I dag morges "kastet jeg innpå" et kekkebrød med leverpostei, et glass melk og en yoghurt. Det gikk unna på under 10 minutter tror jeg. Da kjente jeg det etterpå, det var for fort. Det var heldigvis ikke veldig ubehagelig, bare litt ubehagelig, og gikk over i løpet av noen få minutter. Om jeg har spist mye for mye eller veldig for fort, så vil jeg kunne kjenne ubehag i opp til 15-20 minutter. Det er jo ingen vits i å utsette seg for det. Og ihvertfall ikke når dietten går bra.
Nå skal det sies at jeg har spist antageligvis 15 nonstop idag. Og jeg tok et vinglass i går kveld. Og lørdag kveld. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Om vektnedgangen stopper så vil slike ting forsvinne ut av dietten veldig raskt.
Men igjen - NED ER NED!
Når det gjelder spising så spiser jeg fremdeles som jeg har gjort etter operasjonen. Jeg forsøker å spise mye proteiner, og at matvarene inneholder under 10% fett og karbohydrater. Jeg har ingen problemer med dette og ser ingen grunn til å slutte med dette. Jeg er forsiktig med hva jeg spiser, og er forsiktig med mengden jeg spiser. Om jeg spiser for fort så merker jeg det godt. I dag morges "kastet jeg innpå" et kekkebrød med leverpostei, et glass melk og en yoghurt. Det gikk unna på under 10 minutter tror jeg. Da kjente jeg det etterpå, det var for fort. Det var heldigvis ikke veldig ubehagelig, bare litt ubehagelig, og gikk over i løpet av noen få minutter. Om jeg har spist mye for mye eller veldig for fort, så vil jeg kunne kjenne ubehag i opp til 15-20 minutter. Det er jo ingen vits i å utsette seg for det. Og ihvertfall ikke når dietten går bra.
Nå skal det sies at jeg har spist antageligvis 15 nonstop idag. Og jeg tok et vinglass i går kveld. Og lørdag kveld. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Om vektnedgangen stopper så vil slike ting forsvinne ut av dietten veldig raskt.
Men igjen - NED ER NED!
tirsdag 24. april 2012
Sju arr og en livstid
Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.
Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.
De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.
Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.
Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.
De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.
Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!
mandag 23. april 2012
Innveiing uke 19 - minus 1,5kg - totalt minus 25 kg - WOOOT WOOOT
ER DET MULIG!?!?! På 4 måneder og 11 dager har jeg gått ned 25 kilo! 25 kilo! 25 KILO!!!
Dette har gått over all forventning!
Jeg tror jeg må blogge om dette lenge...
Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne?
Jo: 4000 kroner pr kilo! Det er det jaggu meg verd!
Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier våget å håpe på at det skulle gå så bra! Jeg satt som mål at om jeg gikk ned 20 kilo så var det strålende! Det ville være nok til å bevare helsa. Om jeg gikk ned 25 kilo så var det fint! Men men enn jeg håpet på. Ihvertfall i første omgang. Og om jeg skulle gå ned mer enn 25 kilo så er det helt ok, men ikke nødvendig. Nei du stooore! Jeg er ikke glad men mer lamslått over at jeg faktisk har fått en god vekt, BMI på 31 og kan trene og kjenner stor forskjell på at jeg har blitt mye lettere. Jeg kan nesten ikke vente til neste utendørs joggetur, og se hvor lett det blir når jeger 25 kilo lettere. Det var tungt å jogge sist sommer, men jeg gjorde det. Jeg tipper at musklene trives mye bedre, og leddene også, nå som jeg er slankere.
En dame på jobben idag så; "du er blitt så tynn!" Haha....tynn! Jeg! Haha.
Nei nå står ikke verden til påske! Ok, kanskje så gjør den det da!
98 000 kroner! Ja det var det verd. Hver krone. Og flytende julemiddag . pfffttttt....det er da ikke viktig i det hele tatt! Og at jeg må spise små måltider - pffftttt-----ikke relevant. Og at jeg må spise mange små måltider - uproblematisk.
Joda, jeg har gått ned 25 kilo til sammen. selv om BMI viser at jeg er overvektig så gjør grov beinbygning og mye musker at jeg ser slank ut.
Åh! Jeg gleder meg over livet! Og fremtiden!
Og jeg forsetter å spise alt jeg ser. For jo mer jeg spiser, jo mer går jeg ned. Og snart må jeg begynne å stabilisere vekta med å øke karbo og fett i dietten. Det kan jo bli hyggelig det også. Og en nytt forskningsprosjekt å prøve ut.
Jeg ønsker jo ikke å bli for tynn! Hehe. For tynn! Jeg! Hehe!
Dum-di-dum!
Dette har gått over all forventning!
Jeg tror jeg må blogge om dette lenge...
Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne?
Jo: 4000 kroner pr kilo! Det er det jaggu meg verd!
Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier våget å håpe på at det skulle gå så bra! Jeg satt som mål at om jeg gikk ned 20 kilo så var det strålende! Det ville være nok til å bevare helsa. Om jeg gikk ned 25 kilo så var det fint! Men men enn jeg håpet på. Ihvertfall i første omgang. Og om jeg skulle gå ned mer enn 25 kilo så er det helt ok, men ikke nødvendig. Nei du stooore! Jeg er ikke glad men mer lamslått over at jeg faktisk har fått en god vekt, BMI på 31 og kan trene og kjenner stor forskjell på at jeg har blitt mye lettere. Jeg kan nesten ikke vente til neste utendørs joggetur, og se hvor lett det blir når jeger 25 kilo lettere. Det var tungt å jogge sist sommer, men jeg gjorde det. Jeg tipper at musklene trives mye bedre, og leddene også, nå som jeg er slankere.
En dame på jobben idag så; "du er blitt så tynn!" Haha....tynn! Jeg! Haha.
Nei nå står ikke verden til påske! Ok, kanskje så gjør den det da!
98 000 kroner! Ja det var det verd. Hver krone. Og flytende julemiddag . pfffttttt....det er da ikke viktig i det hele tatt! Og at jeg må spise små måltider - pffftttt-----ikke relevant. Og at jeg må spise mange små måltider - uproblematisk.
Joda, jeg har gått ned 25 kilo til sammen. selv om BMI viser at jeg er overvektig så gjør grov beinbygning og mye musker at jeg ser slank ut.
Åh! Jeg gleder meg over livet! Og fremtiden!
Og jeg forsetter å spise alt jeg ser. For jo mer jeg spiser, jo mer går jeg ned. Og snart må jeg begynne å stabilisere vekta med å øke karbo og fett i dietten. Det kan jo bli hyggelig det også. Og en nytt forskningsprosjekt å prøve ut.
Jeg ønsker jo ikke å bli for tynn! Hehe. For tynn! Jeg! Hehe!
Dum-di-dum!
søndag 22. april 2012
Hvordan ljuge om operasjonen?
Det er ikke alle som har lyst til å informere offentligheten om at jeg har slankeoperert. Forresten, det er jo et av de positive ordene. Vi kan kalle det fedmeoperasjon. Eller overvektsoperasjon. Høres det bedre ut? Nei, jeg liker ikke hvordan noen av ordene klinger.
Da jeg bestemte meg for operasjon, og la meg legge til at jeg visste at jeg kunne si nei helt til jeg sovnet inn på operasjonsbordet, så måtte jeg vurdere hvem jeg skulle informere i mitt nærmiljø. Jeg forsøkte å legge operasjonen i en periode som passet på jobben. Jeg har betalt for operasjonen selv, så dette kunne jeg selv påvirke i motsetning til de som får dekket operasjonen av det offentlige og er prisgitt lange ventelister, og positive svar fra en lang rekke evalueringer. Jeg la den til rett før jul. Slik at når jeg ble operert 12 desember var jeg kun en av mange som tok en lang juleferie. Ikke så mange merket at jeg var borte i flere uker. Min sjef var støttende og positiv til dette, og jeg tror det var en lettelse for han at jeg la dette i jula slik at jeg passet det inn mellom noen av våre hovedaktiviteter dette året. I tillegg var det to kollegaer som jeg trener med, spiser med, og jobber tett med som jeg informerte på forhånd. Begge var støttende og det har gjort det lettere i ettertid å ha de å støtte seg på, siden de vet hvorfor jeg spiser lite og sakte.
I familien informerte jeg kun min mor og stefar. Om noe skulle gå feil under operasjonen måtte hun få en mulighet til å vite om dette på forhånd syns jeg.
Jeg så ingen grunn til å informere noen andre i familien. De har ikke noen med det, og det er ikke alle jeg møter så ofte "in person".
Blant venner var det flere jeg følte jeg måtte "informere". Jeg har venner jeg har nær kontakt med, og som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg ønsket å informere de, ikke bare diskutere mitt valg, for det var tatt. Men mer for å kunne ha et vanlig "venne-liv" i ettertid, kunne spise og drikke lite sammen med de, slik at hverdagen kom tilbake raskere. Dette har fungert veldig bra.
Så kommer det som ikke er så lett. Hvordan håndtere spising med andre; middager, helgebesøk etc. Dette har vært en liten utfordring. Jeg har deltatt på festmiddager med tre retter hvor jeg har spist veldig lite til hver rett, men siden middagen strekker seg over flere timer har jeg kunnet småspise av alle rettene. Der har det tidvis gått greitt å kamuflere at jeg spiser lite. Tidvis har jeg fått spørsmål om at jeg er småspist. Mine forklaringer der har vært at jeg for eksempel har spist for fort og maten har stoppet seg. Eller jeg har sagt at jeg må spise sakte for magen min er litt ømtålig om dagen. Og jeg har sagt at jeg bare må hvile magen litt, og spist litt mer etter hvert. Alt dette er jo teknisk sett korrekt, jeg har bare unnlatt å si hvorfor det er slik.
Jeg har også vært på helgebesøk hos er venn som jeg ikke ønsker å informere om operasjonen. Dette var en person som var vant til å spise to ganger om dagen, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg burde jo ha tatt med meg knekkbrødpakker i veska. Eller Herbalife-barer, Ja, hva som helst. For jeg holdt på å sulte ihjel lørdagen da vi gikk i butikker etc. Til slutt havnet vi på en bar og jeg kunne bestille en ostetallerken som var knakendes god. Jeg fortalte at jeg pleide å spise 5-6 ganger om dagen. Jeg overlevde og fikk hjemlagt omelett til frokost på søndag. Kommentarer om at jeg spiste lite ble parrert med at magen min var ømtålig om dagen, men at det ville stabilisere seg snart. Og at det ikke var noe farlig. Dette er jo også teknisk sett korrekt.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet - nesten - men jeg ønsker ikke å informere alle om at jeg har gjennomført en operasjon. Det har ingen noe med!
Når jeg nå får kommentarer om at jeg har krympet, ser sprek ut etc så sier jeg at jeg har "tatt meg sammen" litt. Jeg har aldri sett bælfeit ut, så det er ikke lett for selv mine nærmeste venner å forstå at jeg snart har gått ned 25 kilo. Jeg har kraftig kroppsbygning, mye muskelmasse, og så fett utenpå der igjen. Da blir det tungt.
Jeg er en person som hater uærlighet og å ikke fortelle sannheten. Men dette er en privat ting. Jeg ønsker ikke å fortelle alle om dette, og det tror jeg også det ligger litt skam i. Som vi tjukke vet, det er jo bare å spise litt mindre! Nja, det er jo ikke så enkelt. Jeg velger å fortelle mine utvalgte om dette. Og da går det mest på hvordan jeg kan gjøre fremtiden og hverdagene enklest mulig for meg selv, uansett hvem de andre er og hva de mener. Hva andre mener om slanke-/fedme-/overvektsoperasjoner er meg revnende likegyldig.
Og nå som jeg er på god vei til å bli ung, pen og rik har jeg lov til å åpne munnen igjen og snakke i det offentlige rom! Jeg sier som jeg har sagt siden jeg sluttet å røye, at jeg vil alltid forbli en røyker og ha sympati for de som røyker siden de blir "forfulgt". Jeg vil alltid i hodet være tjukk og jeg vil alltid ha sympati for de tjukke som gruppe.
Men jeg er så glad for mitt valg, og at jeg har investert i min gode, sunne og langtvarende fremtid!
Da jeg bestemte meg for operasjon, og la meg legge til at jeg visste at jeg kunne si nei helt til jeg sovnet inn på operasjonsbordet, så måtte jeg vurdere hvem jeg skulle informere i mitt nærmiljø. Jeg forsøkte å legge operasjonen i en periode som passet på jobben. Jeg har betalt for operasjonen selv, så dette kunne jeg selv påvirke i motsetning til de som får dekket operasjonen av det offentlige og er prisgitt lange ventelister, og positive svar fra en lang rekke evalueringer. Jeg la den til rett før jul. Slik at når jeg ble operert 12 desember var jeg kun en av mange som tok en lang juleferie. Ikke så mange merket at jeg var borte i flere uker. Min sjef var støttende og positiv til dette, og jeg tror det var en lettelse for han at jeg la dette i jula slik at jeg passet det inn mellom noen av våre hovedaktiviteter dette året. I tillegg var det to kollegaer som jeg trener med, spiser med, og jobber tett med som jeg informerte på forhånd. Begge var støttende og det har gjort det lettere i ettertid å ha de å støtte seg på, siden de vet hvorfor jeg spiser lite og sakte.
I familien informerte jeg kun min mor og stefar. Om noe skulle gå feil under operasjonen måtte hun få en mulighet til å vite om dette på forhånd syns jeg.
Jeg så ingen grunn til å informere noen andre i familien. De har ikke noen med det, og det er ikke alle jeg møter så ofte "in person".
Blant venner var det flere jeg følte jeg måtte "informere". Jeg har venner jeg har nær kontakt med, og som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg ønsket å informere de, ikke bare diskutere mitt valg, for det var tatt. Men mer for å kunne ha et vanlig "venne-liv" i ettertid, kunne spise og drikke lite sammen med de, slik at hverdagen kom tilbake raskere. Dette har fungert veldig bra.
Så kommer det som ikke er så lett. Hvordan håndtere spising med andre; middager, helgebesøk etc. Dette har vært en liten utfordring. Jeg har deltatt på festmiddager med tre retter hvor jeg har spist veldig lite til hver rett, men siden middagen strekker seg over flere timer har jeg kunnet småspise av alle rettene. Der har det tidvis gått greitt å kamuflere at jeg spiser lite. Tidvis har jeg fått spørsmål om at jeg er småspist. Mine forklaringer der har vært at jeg for eksempel har spist for fort og maten har stoppet seg. Eller jeg har sagt at jeg må spise sakte for magen min er litt ømtålig om dagen. Og jeg har sagt at jeg bare må hvile magen litt, og spist litt mer etter hvert. Alt dette er jo teknisk sett korrekt, jeg har bare unnlatt å si hvorfor det er slik.
Jeg har også vært på helgebesøk hos er venn som jeg ikke ønsker å informere om operasjonen. Dette var en person som var vant til å spise to ganger om dagen, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg burde jo ha tatt med meg knekkbrødpakker i veska. Eller Herbalife-barer, Ja, hva som helst. For jeg holdt på å sulte ihjel lørdagen da vi gikk i butikker etc. Til slutt havnet vi på en bar og jeg kunne bestille en ostetallerken som var knakendes god. Jeg fortalte at jeg pleide å spise 5-6 ganger om dagen. Jeg overlevde og fikk hjemlagt omelett til frokost på søndag. Kommentarer om at jeg spiste lite ble parrert med at magen min var ømtålig om dagen, men at det ville stabilisere seg snart. Og at det ikke var noe farlig. Dette er jo også teknisk sett korrekt.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet - nesten - men jeg ønsker ikke å informere alle om at jeg har gjennomført en operasjon. Det har ingen noe med!
Når jeg nå får kommentarer om at jeg har krympet, ser sprek ut etc så sier jeg at jeg har "tatt meg sammen" litt. Jeg har aldri sett bælfeit ut, så det er ikke lett for selv mine nærmeste venner å forstå at jeg snart har gått ned 25 kilo. Jeg har kraftig kroppsbygning, mye muskelmasse, og så fett utenpå der igjen. Da blir det tungt.
Jeg er en person som hater uærlighet og å ikke fortelle sannheten. Men dette er en privat ting. Jeg ønsker ikke å fortelle alle om dette, og det tror jeg også det ligger litt skam i. Som vi tjukke vet, det er jo bare å spise litt mindre! Nja, det er jo ikke så enkelt. Jeg velger å fortelle mine utvalgte om dette. Og da går det mest på hvordan jeg kan gjøre fremtiden og hverdagene enklest mulig for meg selv, uansett hvem de andre er og hva de mener. Hva andre mener om slanke-/fedme-/overvektsoperasjoner er meg revnende likegyldig.
Og nå som jeg er på god vei til å bli ung, pen og rik har jeg lov til å åpne munnen igjen og snakke i det offentlige rom! Jeg sier som jeg har sagt siden jeg sluttet å røye, at jeg vil alltid forbli en røyker og ha sympati for de som røyker siden de blir "forfulgt". Jeg vil alltid i hodet være tjukk og jeg vil alltid ha sympati for de tjukke som gruppe.
Men jeg er så glad for mitt valg, og at jeg har investert i min gode, sunne og langtvarende fremtid!
tirsdag 17. april 2012
Innveiing uke 18 - 500g ned - ned er ned!
Ned er ned heldigvis. Etter ei uke med litt ugrei spising som jeg ikke kan kontrollere 10% selv så gikk jeg ihvertfall ned litt. Det er fint. En halvkilo ned er mer enn ingenting ned. Jeg må forvente at jeg går saktere ned i vekt fremover. Og spesielt så lenge jeg ikke trener regelmessig må dette regnes med. Jeg satser på å starte opp jogginga når snøen forsvinner men det ser ut til å ta tid.
Jeg syns det er helt ok å ikke gå ned mye hver uke, så 500g ned er helt ok!
Jeg syns det er helt ok å ikke gå ned mye hver uke, så 500g ned er helt ok!
søndag 15. april 2012
Styrt-oppkast, spist for mye eller for rask?
I helga har jeg vært på seminar med jobben. Vi har fått ok mat, men litt mer fett og karbohydrater enn jeg setter pris på. Jeg tror nok dette kan ha påvirket vekten til innveiing i morgen.
Lørdag kveld hadde vi fellesmiddag med tre retter. Forretten var laks, hovedretten rinsdyrkjøtt og dessert en perfekt sjokoladefondant. Jeg orket ikke å spise mye, og spiste sakte - syns jeg. Jeg har tidligere spist for fort noen ganger og kjent hvordan det føles. Følelsen jeg får etter å ha spist for fort er at maten har stoppet opp rett under halsen, og over der magesekken starter (tror jeg). Jeg kjenner et press der, og begynner å bli uvel. Om det har gått for langt begynner en kraftig økt spyttproduksjon. Etter ca 10-15 minutter går dette normalt over. Nå har jeg ikke opplevd dette så mange ganger, og ihvertfall under fem ganger. Men de gangene har det utartet seg slik.
Denne lørdagen må jeg enten ha spist mer enn jeg trodde, eller fortere enn jeg trodde, for det ble veldig ubehagelig. Jeg kjente at jeg hadde presset i brystkassa igjen, og så begynte en kraftig økt spyttproduksjon. I et beleielig øyeblikk gikk jeg fra bordet og ut for å få litt frisk luft, men det hjalp ikke. Jeg tenkte at jeg fikk forsøke å vente i 10-15 minutter slik at det ville gå over. Men, etter noen få muntter fikk jeg noe som kjentes ut som smerter i øvre del av magen, antagelig magesekken. Jeg hadde blitt litt bekymret over spyttproduksjonen, da jeg satt og svelget og svelget, siden jeg satt med middagsbordet. Smertene var ikke kraftige, men nye og ubehagelige. Jeg lurte på om det kunne ha noe med at jeg hadde svelget mye av spyttproduksjonen (beklager detaljene men dette er viktig å vite om). Jeg kjente plutselig at jeg måtte reise meg opp fra bordet og latet som ingen ting da jeg hurtig gikk fra bordet UNDER EN TALE. urk!
Jeg rakk så vidt ut i gangen og rundt et hjørne før jeg fikk styrt-oppkast. Jeg rakk ikke å kaste meg over ei spølebøtte. Det var ikke mye, og det var ikke mat, så jeg antar at det var spytt- og slimproduksjonen jeg hadde svelget. Jeg fikk kastet over noe papir og tørket opp med en gang før noen kom. Jeg følte meg mye bedre med en gang, og var ikke typisk kvalm eller uvel som etter "vanlig" oppkast.
Det var en uvanlig opplevelse. Jeg forsøker å være forsiktig med å ikke spise for mye eller for fort. Men at jeg skulle kaste opp, og av så lite som jeg spiste, var litt overraskende. Jeg har ikke hatt noe mer plager etter at jeg kastet opp, og antar det var en engangshendelse.
Jeg tenkte jeg fikk skrive om det siden noen tror at man ikke har dumping som sleeve-pasient. Men, jeg lurer på om det var det!
Det gikk ihvertfall bra til slutt.
Lørdag kveld hadde vi fellesmiddag med tre retter. Forretten var laks, hovedretten rinsdyrkjøtt og dessert en perfekt sjokoladefondant. Jeg orket ikke å spise mye, og spiste sakte - syns jeg. Jeg har tidligere spist for fort noen ganger og kjent hvordan det føles. Følelsen jeg får etter å ha spist for fort er at maten har stoppet opp rett under halsen, og over der magesekken starter (tror jeg). Jeg kjenner et press der, og begynner å bli uvel. Om det har gått for langt begynner en kraftig økt spyttproduksjon. Etter ca 10-15 minutter går dette normalt over. Nå har jeg ikke opplevd dette så mange ganger, og ihvertfall under fem ganger. Men de gangene har det utartet seg slik.
Denne lørdagen må jeg enten ha spist mer enn jeg trodde, eller fortere enn jeg trodde, for det ble veldig ubehagelig. Jeg kjente at jeg hadde presset i brystkassa igjen, og så begynte en kraftig økt spyttproduksjon. I et beleielig øyeblikk gikk jeg fra bordet og ut for å få litt frisk luft, men det hjalp ikke. Jeg tenkte at jeg fikk forsøke å vente i 10-15 minutter slik at det ville gå over. Men, etter noen få muntter fikk jeg noe som kjentes ut som smerter i øvre del av magen, antagelig magesekken. Jeg hadde blitt litt bekymret over spyttproduksjonen, da jeg satt og svelget og svelget, siden jeg satt med middagsbordet. Smertene var ikke kraftige, men nye og ubehagelige. Jeg lurte på om det kunne ha noe med at jeg hadde svelget mye av spyttproduksjonen (beklager detaljene men dette er viktig å vite om). Jeg kjente plutselig at jeg måtte reise meg opp fra bordet og latet som ingen ting da jeg hurtig gikk fra bordet UNDER EN TALE. urk!
Jeg rakk så vidt ut i gangen og rundt et hjørne før jeg fikk styrt-oppkast. Jeg rakk ikke å kaste meg over ei spølebøtte. Det var ikke mye, og det var ikke mat, så jeg antar at det var spytt- og slimproduksjonen jeg hadde svelget. Jeg fikk kastet over noe papir og tørket opp med en gang før noen kom. Jeg følte meg mye bedre med en gang, og var ikke typisk kvalm eller uvel som etter "vanlig" oppkast.
Det var en uvanlig opplevelse. Jeg forsøker å være forsiktig med å ikke spise for mye eller for fort. Men at jeg skulle kaste opp, og av så lite som jeg spiste, var litt overraskende. Jeg har ikke hatt noe mer plager etter at jeg kastet opp, og antar det var en engangshendelse.
Jeg tenkte jeg fikk skrive om det siden noen tror at man ikke har dumping som sleeve-pasient. Men, jeg lurer på om det var det!
Det gikk ihvertfall bra til slutt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)