Så hvordan ble 17. mai feiret, 1,5 år etter operasjon

Da er 17. mai vel overstått. Samme helg var det pinse, og jammen kom Grand Prix-finalen på lørdag 18. mai.
Hvordan løser jeg det 1,5 år etter operasjon?

Jeg fikk besøk av en dansk venninne. Jeg skulle vise henne norsk 17. mai, og så skulle vi ha det moro når finalen i Grand Prix gikk av stablen. Og det hadde vi.

Frokosten min var et glass skummet melk og en brødskive med appelsinmarmelade. Appelsinmarmelade er en svakhet jeg har arvet fra min oldemor. Men hvis jeg ikke har matlyst på morran så orker jeg alltid en skive med appelsinmarmelade. Dette er en god kompromiss.

17. mai reise vi hjemmefra kl 0830. Jeg tok med en veske med vann, brus, banan, og vørterøl. Det ville bli en lang dag. Etter en kransenedleggelse kl 0900 tok vi tog til Oslo. Da hadde vi drukket litt vann på vei til toget. Og tok med banan på toget. I Oslo møtte vi folkeveggen på Nasjonalteateret. Gikk litt rundt og så gikk vi og spise pølse, marsipankake, og drakk solo. Så lenge jeg spiser sakte så går dette bra. Jeg reagerte ikke på pølsene, som jeg kan noen ganger om de er for fete.

Vi gikk til Oslo S og spiste en softice mens vi ventet på toget. Jeg orket ikke hele, men det gikk bra med det jeg fikk i meg.
I bilen tok vi en vørterøl hver, og reiste hjem for en 30-minutters rast. Der tok jeg en brødskive med spekeskinke.
Videre var det omvisning i Eidsvollsbyningen kl 1600. Etterpå spise vi en kake i museumslokalets kafe. En gulrotkake valgte jeg, og den var fantastisk. Jeg antar at gulrotkake går under en av disse fem om dagen-tingene.
Vi reiser videre for å spise thaimiddag. og så var det taler og musikk før vi reiste hjem, og var hjemme ca kl 1930.
På kvelden ble det et glass champagne, og to glass hvitvin. Det gikk også bra

Dagen sett under ett ble full av junkfood. Jeg overlevde, og valgte å ikke sjekke vekta. Men, jeg overlevde på det jeg fant på min vei! Det er en god erkjennelse.

Jeg hadde ikke mye med meg i bilen, og valgte dette bevisst. Jeg fikk i meg litt for lite vann, men fylte på så godt jeg kunne både på kvelden, og dagen etter.

Så, nei, min 17- mai var ganske vanlig og lik slik "vanlige" folk feirer 17. mai.

Å løpe som vinden

Når jeg løper så føler jeg at jeg løper som vinden. Lett, svevende, flagrende, og glidende bortover, en halv meter over bakken. Jeg bruker ikke krefter, jeg berører ikke bakken, ingenting kan hindre meg, og jeg blir ikke sliten.
Vel, nesten da.
Om man reduserer kroppsvekten med 33% så er det ikke rart om en føler at det går lettere å løpe. Nå har jeg alltid vært treg, uansett form og vekt, at jeg alltid kaller min løping for jogging. Men nå går det så mye lettere. Flere ganger når jeg løper har det slått meg at det nesten føles som om jeg løper som vinden. Og det er en fantastisk følelse.
Det er mulig at det ikke akkurat ser ut slik som jeg føler meg. Jeg er litt usikker på hvordan det ser ut når noen løper som vinden. Men det føles i hvert fall kjempebra. Og jeg føler at jeg kan løpe så lenge jeg vil. Uten å stoppe.
Jeg kan bare drømme om at dette fortsetter. Kanskje jeg må begynne å sette meg løpemål.
For, når en har en så fantastisk egenskap som jeg har, at jeg kan løpe som vinden, så må jeg jo bruke den til noe.

Slapp hud eller smilerynker?

Om noen få dager er det ett år og fire måneder siden min operasjon. Med 40 kilo minus så er det jo muligheter for litt slækk i huden. Og, siden jeg bare juger på alderen (jeg er ikke 36 år, jeg blir 45 til sommeren) så er ikke huden like elastisk som den var for 25 år siden. Kirurgen som opererte meg sa at jeg må gi huden to år. Det gjør jeg. Og, nå er det aktivt innsmøring i fuktighetskrem så ofte som mulig. Ikke glem hendene.

I ansiktet er det flere markerte smilerynker. Det kunne jo ha vært verre, men smilerynker får gå. Elveleiet i øyekroken er blitt en del større, og smilerynkene i kjakane vises også mye bedre. Men, kanskje jeg ser litt blidere ut.. Det er bare fint. Og kanskje smilene blir mer markerte når smilerynkene vises?

Hendene så jeg forrige dagen har blitt litt...litt..tja skrukkete. Men det er sånne bitte små skrukker oppå hånda. Så da blir det håndkrem hele dagen. Men, det er jo ikke akkurat så mange som vil studere mine hender.

Grevinneheng hadde jeg sikkert fra før, men på grunn av fett. Litt skrukker blir det, når jeg drar i huden på underarmene. Når jeg lener meg bakover i stress-less
en, løfter armen over hode og vrir i albueleddet så får jeg tydelige skrukker i huden! Men om noen får meg i den posisjonen frivillig så er det vel helt andre ting vi driver med håper jeg.

Magen er litt slapp. Når jeg står vanlig rett opp og ned så ser den helt ok ut. Men om jeg tar push-ups for eksempel så er det ikke tvil om at det er litt ekstra hud som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Men, det har ikke gått to år, så magehuden får ikke mer oppmerksomhet enn mye fuktighetskrem. Det må være nok, for nå!

Rumpa sægger kanskje litt. En god bukse skjuler jo det. Og det ser ok ut i bikini også. (hehe - se dere det? Jeg syns jeg ser ok ut i bikini...hehe) Men med litt trappetrening og oppover-tredemølle kan jeg kanskje trene opp rumpa litt.

Lårene er også litt skrukkete, når jeg drar litt i huden. Så det er rom der for å trene inn litt hud. Litt stretch er ok, men det er nok litt mer enn man skulle ønske - men det er alikevel ikke mye å klage over.

Tærne har ikke fått en skrukk! Kult!

Neida, joda, så. Med mye fuktighetskrem og ved å vente åtte måneder til så får vi se åssen det ser ut. Jeg syns det går bra jeg!
Takk for oppmerksomheten!

Lat og fornøyd?

Oj. Av og til føler jeg meg lat og fornøyd. Da får jeg dårlig samvittighet. Lat, mest på grunn av at jeg ikke trener så mye jeg skulle ønske. Jeg kjenner at energien er litt lav, så jeg skal ta en B-12-sprøyte igjen til helga. Men, jeg må komme igang med trening, mer trening. En gang i uka, eller to, er ikke nok syns jeg. Så får jeg dårlig samvittighet. Men, vekta er stabil. Men, tenk om den går opp. Oj!
OK. Nå har jeg satt ord på bekymringen. Tenk om jeg skulle gå opp igjen. Uff og huff. Nei, det går ikke. Jeg må trene mer. Jeg får spist riktig om dagen. Det er da bra! Ja, det er flott. Men, trening da? Skal du ikke trene? Joda, men jeg må ha energi. Og ork. Og vilje.
Unnskyldninger, unnskyldninger.

Jaja, sånn går nå samtalene med meg selv. Jeg ser det! Jeg kjenner igjen tankene fra pre-operasjon.
Neida, jeg skal ikke gå opp i vekt igjen.
Jeg fortsetter å hold vekta, eller gå nedover (ihvertfall i centimeter enda).
Men, jeg må passe på. Det er jobben min det.
Å passe på meg selv.
Den tar jeg på alvor.

10 000 treff på bloggen min og 40 kilo i minus

I natt rundet vi 10 000 treff på bloggen min. Tusen takk til dere som bruker av tiden deres for å lese om mine erfaringer og tanker. Takk for alle kommentarer! De gir motivasjon til å fortsette å dele.

Om min blogg kan være til hjelp så har jeg gjort det jeg ønsket; å gi et tilbud på norsk til de som vurderer operasjon, eller har tatt valget og ønsker flere innspill i sin egen tankeprosess og beslutningstaking.

Lykke til til oss alle!
:-)

Hvor mye har slankekurer kostet igjennom livet?

Jeg syns 98 000 kroner er mye penger. Det er det jeg betalte Aleris for min gastric sleeve. Jeg syns det var verd det, men det er mye penger. For første gang har jeg investert så mye i meg selv.
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.

Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).

På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!

Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!