Og jeg fortsetter rydding i klesskapene. Jeg har alt skrevet et par stykker om klær og hvordan de plutselig er blitt for store. Men dette kan jo aldri fortelles for ofte. Og for oss som har vært jojo-slankere i alle år så er dette en tilbakevendende fenomen. Jeg hår nå snart gått igjennom hele klesskapet og fylt to søplesekker med klær som er for store.
Etter tips fra ei venninne så skal jeg holder klesbytteparty. Det er ganske festlig, og veldig praktisk. Jeg inviterer noen venner som ligger nogenlunde i størrelsesskiktet som kan passe, litt pluss og litt minus. Så tar alle med seg klær, sko, vesker, belter etc som de er lei. Forrige gang satt vi pris 50 kroner pr plagg.
Det er interessant hva som skjer når klesskapet vokser seg stort og fullt, samtidig som vekten øker. Det er pussig at jeg ikke tar for små klær ut, men psykologisk så er nok det forklarlig med at jeg antar at de skal passe igjen - snart-ish. Plutselig, etter at en slankekur har begynt å virke så er "alle" klær for store. Da pleier jeg å ta storopprydninger, hvor alle klær som er for store tas ut. Jeg har ikke alltid kvittet meg med de store klærne for jeg har antatt at om et par år har vekten deseverrew gått opp igjen. Og siden jeg har rett, så har jeg god dekning for å uttale meg om dette - for meg selv.
Nå har jeg altså - igjen - hatt storopprydning - og tatt ut for store klær.
Og har kommer det mest interessante, når vekten går ned så går mitt blikk for klær fra "hvasomhelst som passer" til "hva som ser bra ut". Dette må jo være noe av kjernen av selvfølelse! Ikke bare går jeg ned i vekt, blir lettere i kroppen, kan gjøre mer av det jeg ønsker, og finner lettere klær som passer. Nei, jeg ønsker også at klærne skal se bra ut! Og at jeg skal se bra ut i klærne!
Det holder ikke lengre at de "passer". Nå nei, det er ikke lengre nok.
Min teori om at jeg må ta vare på for store klær fordi de snart bil passe igjen har fungert i mange år. Jeg har vurdert å innrede soverommene etter størrelse, slik at jeg flytter rundt til soverommet som har klær som passer, fremfor at jeg må drive å rydde ut og inn klær hvert år.
Men nå har jeg jo betalt 100 000,- for å bli kvitt overvekten, fettet, og behovet for å gå i sekker, så nå må denne teorien vike!
Og hva skal jeg legge i min nye teori, mon tro?
Hm.
Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå ned. Så, jeg vet ikke hvilke størrelser klær som vil passe meg om 6 måneder, eller om ett år. Etter operasjonen vil jeg i prinsippet ikke klare å spise like mye som før. Jo, jeg kan klare å tøye og utvide magesekken, men dette ønsker jeg jo ikke. Da kan jeg i værste fall gå opp i vekt igjen, ikke bare litt men mye.
Min teori må derfor si noe om at jeg kanskje må satse på færre klær for å kunne skifte oftere (jeg
har mye klær). Min teori bør kanskje si noe om en begrensning i forhold til at jeg ikke bør fylle opp tre soverom med klær i størresesskikt XL-L-M. Men heller fylle, eller halvfylle ett soverom, dvs det store klesskapet. Jo da, det er jo fantastisk moro å kjøpe nye klær når kroppen blir mindre og andre klær passer. Men, akkurat nå er det litt dumt. Jeg må ha fokus langt fram. Det tar et år til ett og et halvt år før kroppen og vekten stabiliseres. Og, klarer jeg det? Sett frist til neste jul! JA! Januarsalget! OK. Neste år, i januarsalget, bør jeg sette isammen jeg god, ny, fresh og spennende garderobe. Vent til da!
OK. Jeg skal heretter ikke bruke klær som er alt for store. Det får meg til å se slaskete og uformelig ut. Jeg skal bruke klær som fremhever at jeg er dame, fortrinnsmessig alltid. Ihvertfall der det er mulig. Jeg har nå tid til å se hvordan kroppen endrer seg, og til å finne ut hvem jeg er, hvordan jeg ønsker å fremstille meg og hvordan jeg ønsker å bli oppfattet. Ja, jeg snakker om klær her.
Og klær som er for store skal ut! Høres det ok ut? Ja, det gjør det! De skal ut. Klær som passer får bli. Klær som ikke er flatterende på noen som helst måte, eller som heller ikke har potensiale i å bli det, må ut!
Og, når kroppen nå fremstår i en ny og bedre utgave av meg selv så holder det altså ikke at klærne lengre passer, de skal se smashing ut! Klær skaper folk, og jeg skaper meg. Igjennom klær.
Av alle som ser meg er det kanskje under halvparten som vet hva som er inni (hodet, under klærne) og jeg ønsker å fremstå som...som...oj det var vanskelig. Det må jeg tenke litt på og komme tilbake til. Men, klær skaper folk! Og horisontale striper er ut - åkke som!
