Fem år etter - jeg har løpt maraton

Det blir sjeldnere og sjeldnere jeg tenker på bloggen. Og jeg har kanskje ikke behov for å bruke den mer, selv om jeg egentlig startet den for deg - du som vurderer operasjon, eller akkurat har tatt den.

Etter fem år og en måned er jeg forsatt på matchvekt mellom 81 og 83 kilo. 81 om sommeren når jeg trener mye, og 83 om vinteren da jeg ikke trener. Ikke bra, jeg vet. Men jeg er heller realist en skuffet optimist.

Jeg gikk opp tre kilo for mye forrige vinter. De gikk jeg ned igjen sist sommer. Uten å prøve. Jeg tror det igjen var et bevis på at kroppen holder på kalorier og kilo når hodet og resten av kroppen har det vanskligere. Jeg hadde vært i en presset situasjon over noe tid, og jeg tror det var derfor jeg ikke gikk ned disse vinterkiloene.

Sist sommer fikk jeg min første idrettsskade. Hehe, jeg! Idrettsskade. Det er jeg litt stolt av. Jeg hadde jogget for mye - jogger fortsatt - ikke løper. Og jeg hadde ikke trenet kjernemuskulaturen som jeg VISSTE jeg burde. Så fikk jeg en betennelse i hoften, da muskulaturen ble for stram. Den ble betent, og presset på ishijas-nerven. Det var så vondt da jeg gikk til kiropraktor at jeg ikke klarte å sette meg ned på do uten å støtte og senke kroppen ved hjelp av armmusklene. Da klarte jeg nesten ikke å stå på beinet hvor den betente hoften hang fast.

Jeg kunne ikke sitte eller stå, akkurat det jeg må på jobb. Jeg måtte holde meg i bevegelse eller ligge. Så da ble jeg sykemeldt og gikk 5 uker sykemeldt. Hele sommerferien ble preget av at jeg ikke kunne sitte, og det var skuffende å ike kunne dra på fjelltur med kjæresten.

Nuvel. Jeg ble bra, uka etter jeg ble friskmeldt jogget jeg årets andre halvmaraton, dette på Reykjavik. Årets første halvmaraton gikk i mai i Riga. Og årets siste halvmaraton gikk i Oslo i september.

Og...mitt første hele maraton fullført jeg uten problemer i Washington DC 30 oktober. Hurrah for meg. Når jeg sier uten problemer så var det jo ikke godt. Og det tok mye motivasjon under vegs. Det var lang. Og det var varmt. nesten 30 grader. Og jeg brukte rett over 6 timer, så jeg trenge mye mer motivasjon og stamina enn de som bruke 3-4 timer. Men jeg fullførte. Og hadde kun en liten vannblemmeantydning på ringtåa (den nest minste på ene foten). :-D Jeg gikk jo som en maratonløper de første dagene etterpå, men det gjorde jo 40 000 andre i byen også, så det gjorde ingen ting.

Helmaraton hadde blitt målet mitt. Check!
Så nå må jeg finne meg nye motivasjoner.
Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet i Oslo i april, for å få treningsmotivasjon. Men jeg finner på noe.

Jeg tror dette har vært med å holde vekten nede. Og jeg er strålende fornøyd med at jeg tok operasjonen. Tenke seg til, jeg en løper. Etter tre halvmaraton, en rekke 10-kilometere og ha fullført US Marine Corps Marathon i 2016 så må jeg vel nesten kunne kalle meg en løper.
Motivasjonen har uansett vært å holde meg i form. Og om jeg måtte ta køen så var ikke det noe problem. De som syns jeg er treg kan holde kjeft. Jeg er uansett mye raskere enn alle som sitter i sofaen.
Så det så!
Livet er ikke så værst.

Fire år og en måned etter operasjonen

Hei og takk for sist,
Det er lenge siden jeg skrev noen ord. Det siste året har vært bra. Kroppen er stabil, det vil si vekten. Resten av kroppen er stabil den også, altså. Jeg har hatt stabil velt på ca 81 kilo, så de tre kiloene jeg skrev om sist gang er borte. Men vekten går opp og ned 2-4 kilo sånn av og til. I sommerhalvåret så fikk jeg trent godt. Jeg deltok på flere mosjonsløp, blant annet mitt første halvmaraton i Oslo i september. Jeg er påmeldt tre halvmaraton i år, og andre mosjonsløp, så jeg må bare fortsette å holde meg i form. Det er god motivasjon i disse løpene. Jeg driter i fart og hvor fort andre løper. Jeg er med for min egen del. I egen fart.

Kroppen er helt fin. Den er stabil og grei å ha med å gjøre. Jeg merker at jeg kan spise mer enn før, men andre ganger så kan jeg bare få i meg lite. Det har litt med hva det er jeg skal spise. Jeg forsøker å være forsiktig alikevel, selv om vekta kun er en faktor som jeg ser på.

Jeg spiser vitaminer. Men jeg er ikke flink nok til å ta de hver dag. Jeg har begynt med B-vitamin da siste prøve viste litt lavt nivå. Og jeg har fremdeles litt hårtap og skjøre negler. Jeg har D-vitamin, og multivitamin sammen med omega 3. Og sink og magnesium på grunn av muskelkramper når jeg trener en del.
Men dette er ingen belastning. Jeg tar vitaminer med glede da jeg føler meg bedre.

Jeg har en del løs hud fremdeles. På overarmer og lår. Men jeg syns magen er verst. Så den ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg må bare vente og ta det når det ikke er snø og snømåkingsbehov ute.

Jeg angrer ikke på operasjonen. Jeg er så glad for at jeg gjorde det.
Jeg har fått ett nytt liv.

Takk for at du følger meg her. Lykke til til deg også!

Tre kilo opp - ikke fra uvettig spising, men fra D-vitaminmangel - så det så!

Ja. Dette var pussige saker. I hele høst har jeg hatt verking i kroppen og vært veldig slapp og lat. Jeg har hatt noe som minnet meg om en begynnende depresjon, med melankolske stemninger som ikke passet inn i det store bildet. Det hele føltes merkelig.
Jeg tok blodprøver i november/desember og de var fine. I desember tok jeg blodprøver igjen og fikk resultatet vurdert på Aleris. Kirurgen jeg hadde telefonintervju med var fornøyelig; "Du er lav på D-vitamin! Tar du D-vitamin?" Jeg; "Nei, jeg tok det i førsten etter operasjonene, men sluttet da det stabiliserte seg." Kirurgen; "Det stabiliserte seg kun fordi du tok D-vitamin! Alle nordmenn er jo lave på D-vitamin. Du må ta D-vitamin!" Hehe. Jeg sa ikke at jeg selvsagt ikke har bestemt dette på egenhånd, men fulgt de anvisninger jeg har fått på Aleris.

Så, jeg dro og kjøpte D-vitaminer og startet med en gang. Jeg skulle ta dobbel dose frem til påske, og så ta vanlig dose.

Jeg googlet D-vitaminmangel og ser at mange av symptomene er lik de jeg har hatt i høst, og lik depresjon. Etter ta jeg startet "overdosering" med D-vitamin (beordret av kirurg altså!) så har kroppen blitt mye bedre, mindre verking og ømhet. Mer energi. Mindre melankoli. Og to kilo gikk av med en gang. Pussig. Morsomt.

Så, det er ikke bare-bare å forstå hva som skjer. Det er fint at jeg merket at det var noe som ikke var riktig. Den første blodprøven i november viste at jeg var innenfor verdiene på D-vitamin, men i nedre del av skalaen. Det burde kanskje både jeg og fastlegen fanget opp. Men, dette er jo en vitenskap som spesialister skal mene noe om. Så kan jeg begrense meg til å uttale meg med skråsikker uvitenhet om min egen kropp.

Uansett er kroppen mye bedre, jeg får trent bedre, og humøret er bedre.

Ekstra hud - del 2

Ingen operasjon. Nei, jeg ombestemte meg.
For det første så fikk jeg noen spørsmål om operasjonen som jeg ikke syns jeg fikk gode nok svar på fra de som skulle operere meg. Ett av spørsmålene var om huden på sidene også ble strammet, eller om det bare var foran. Da ville det jo se litt rart ut, men jeg lurte på det og syns ikke svaret var godt nok. I ettertid så har jeg forstått at huden på sidene også strammes inn/trekkes inn, så det blir nok bra.

Den andre utfordringen var å ikke kunne løfte noe på fire uker, og på vinteren. Det vil si at jeg ikke kunne bære inn ved, eller en gang åpne/lukke garasjeporten. Det gjør det umulig for meg å ta operasjonen på vinteren. På sommeren kan jo bilen stå ute, og jeg trenger ikke fyre i peisen. Så da vil dette bli enklere.

Det siste ankepunktet mitt var at jeg var veldig sliten i kroppen. Det hadde jeg vært i hele høst. Jeg syns jeg burde ha bedre allmenntilstand før jeg går løs på en operasjon. Så selv om jeg ville vært sykmeldt i fire uker etterpå, og kunne hvile da, så ville det bli en del smerter. Og kanskje ikke så mye hvile. Så jeg bestemte at jeg utsetter operasjon og ser senere hva jeg bestemmer meg for.

Ekstra hud

Jeg har vært hos min fastlege og fått henvisning til kirurg for å vurdere å fjerne ekstra hud på overarmer og mage. Og lår som tredje-prioritet. Det er etter lang betenkningstid jeg gikk til min lege. Og jeg betenker meg også før, under og etter besøk hos kirurg.
Jeg har en del ekstra hud på overarmene. Når jeg trener så merker jeg det (og hører det) ekstra godt. Og det kan være et problem når jeg kjøper klær, at overarmene på klær blir for trange.
Min største bekymring har dog vært magen. Jeg er veldig fornøyd med navlen min. Veldig. Men to ganger har navlen blitt brukt i en operasjon, ved fjerning av galleblære og så ved overvektsoperasjon. Den har blitt fin etterpå. Det var kun ett lite uhell etter galleblæreoperasjonen da navlen gikk lekk ett år etter operasjonen. Ja! Faktisk!
Nå som jeg har en del ekstra hud over og under navlen, og dette er hud jeg ikke vil klare å trene bort, så blir navlen borte i all huden. Den får ikke puste. Jeg blir bekymret for at den skal bli lei og irritert. Navlelo er en ting, men om den blir irritert så er det ikke lett å komme seg inni navlen og rense den.

Jeg har vært hos kirurg. Det er ett års ventetid for overarmer og lår der jeg var. Minst. Jeg kan velge å betale mageoperasjon selv, og så få den umiddelbart. Det vil koste meg 41 000 blanke norske kroner. Det velger jeg å mene at det er verd. Så om et par uker skal jeg bli operert for ekstra bukskinn.

Det er en stor operasjon syns jeg, selv om den bare varer i 1,5 time. Jeg blir sykmeldt i fire uker. Magen skjæres opp (huden da, ikke magen) under navlen, og så dras skinnet ned. Navlen skjæres ut og sys på igjen når huden er strammet opp. Om det viser seg at magemusklene er dratt fra hverandre (fra overvekten antar jeg) så blir de også sydd sammen.
Jeg får satt inn dren første døgnet. Jeg må holde meg i en times avstand fra sykehuset de første to døgn. Og jeg får ikke være alene. Jeg vurderer enda om jeg skal gjøre det eller ikke. Den følelsen og vurderingen tillater jeg meg å beholde helt frem til operasjonssalen.

Men, jeg merker at jeg irriterer meg over den ekstra pølsemagen som jeg ikke vil klare å fjerne selv. Så det er nok verd det. Jeg betaler selv så jeg kan bestemme selv og mene hva jeg vil.

Det blir spennende å se om magen blir fin. Det er jeg sikker på at den blir. Men, rekonvalesensperioden liker jeg ikke tanken på. Jeg må holde meg i ro, og ikke bære mye. Garasjeporten min er så tung at jeg lurer på hvordan jeg skal gjøre det med bilen. Hm.

Jeg syns det hadde vært fint å fjernet litt på armer og lår også, men om denne operasjonen blir mye styr, kanskje jeg ikke lengre syns det er verd det.

Spennende tid.

Tre kilo opp etter uvettig spising

Hjelp! Jeg har slurvet med rutinene. Jeg har derfor gått opp tre kilo. Er det mye? Ikke forhold til å gå opp 30 kilo så er det ikke mye. Men, jeg hadde jo stabilisert vekta. Og den har vært stabil i nesten ett og et halvt år. Så har jeg, etter en lang ferie og etter å ha begynt nye rutiner og ny jobb nå gått opp tre kilo. Det kjenner jeg på lårene og rundt livet. Jeg ønsker ikke å beholde disse tre kiloene.

De skal vekk!

Denne uka er jeg tilbake til å bruke Vektklubb for å registrere alt jeg spiser. Da kan jeg korrigere lettere undervegs. Trening viser underskudd på totalt kaloritall, så det er bra. Jeg får se på vekta lørdag morgen. Har jeg gått ned en av disse tre kiloene denne uka så er jeg strålende fornøyd.

Det er litt rart også, hvordan de har sneket seg på enda jeg sjekker vekta hver eller annenhver uke.
Jeg håper ikke det er jobbstress. Jeg håper det ikke er noe som skjer i kroppen. Jeg håper det kun er uvettig spising som har forårsaket dette.

Det kan jeg fikse selv!

Og sånn på den positive siden. En joggetur på fem kilometer er lekende lett. Det er ikke kjedelig engang. Så det er håp.

Det er viktig å følge med! Det må jeg gjøre resten av livet.
For jeg er fornøyd slik jeg er (minus de tre kiloene da).

Neste punkt blir kirurgvurdering av løs hud.

Ha en god dag og pass på!

En løper, jeg?

Lørdag deltok jeg på KK-mila. Jeg løp (eller jogget da) 5 kilometer.
Jeg jogget ut av Bislet med startnummer på magen!
Jeg hadde tights, og jeg driter i om rumpa ikke er tynn nok for noen. Den er tynn nok for meg!
Og jeg er fornøyd med meg selv som deltok, selv om jeg hater å løpe sammen med andre.

Neste blir en 5 eller 10 km i Oslo 11 oktober. Og jeg vurderer 10km for Grete (Waitz) under Oslo Maraton 20 september også.

Ja jeg kan!

Ikke mye nytt - fortsatt stabil vekt

Hei, nå var det lenge siden sist. Det er ikke så mye å rapportere. Vekten har vært mer eller mindre stabil i 1,5 år nå. Pluss minus to-tre kilo tror jeg. I sommer har jeg hatt ferie, men vekten har vært stabil. Selv med utenlandsmat, vin, reiser og ikke faste måltider. Og lite trening, men mye sightseeing og shopping. Det ER bra trim det også!

Magen funger fint. Jeg kan spise hva jeg vil, men selvsagt ikke hvor mye jeg vil. Det reguleres fremdeles godt av den forminskede magesekken. Jeg har stadig fokus på at jeg ikke ønsker å vide den ut. Men, jeg kan klare å spise nesten to brødskiver til et måltid om jeg vet at det er lenge til neste måltid. Jeg kan spise to egg og en brødskive til frokost. Jeg drikker under måltidene, selv om man spesielt i begynnelsen etter operasjonen ikke skal gjøre det. Men, etter to år med stabil vekt så har vel jeg og kroppen blitt sånn nogenlunde enige.

Huden og jeg er nok ikke helt enige enda. Jeg har heng på overarmene som plager meg litt. Ikke i hverdagen, men ifm trening. F eks volleyball, dans eller andre idretter hvor man må opp med armene. Da slenger det. Og klasker.
Lårene har skrukker og jeg har ett fettbelte øverst på lårene som jeg ikke klarer å trene bort.
Magen har en del løs hud. Den syns ikke så godt når jeg står rett opp og ned, men det er en skrukk med rynker og ekstra fett over navlen. Over navlen så har jeg også en større fettansamling på ene siden enn andre, og det merker jeg. Og jeg tror det syns om jeg går med tettsittende t-skjorte eller bikini. Videre så vil jo magen synes godt når jeg sitter. Da synes den ekstra huden veldig godt. Jeg er ikke så bekymret for det visuelle, men mer at ikke navlen skal få irritasjon pga lite lufting. Og, jeg syns det er litt dumt med vaffelhud som er skrukkete når jeg står rett opp og ned og holder inn magen, og i hvert fall om jeg ikke holder inn magen.
Jeg var hos min fastlege for en stund siden. Var det i desember eller januar mon tro. Hun mente at dette ikke var noe problem. Jeg har som sagt vært på uforpliktende møte med kirurg på Aleris. Hun mente at jeg ikke ville klare å trene bort noe mer, siden det er stort sett hud. Og det har jo gått 2,5 år. Huden skal bli stabil fra ca 2 år.
Jeg tror nok at jeg nå må gå til fastlege og be om henvisning til spesialist ifm overflødig hud. Jeg har rettigheter som pasient, og fastlege kan ikke nekte å henvise videre om pasienten ønsker det. Da må vi også se på puppene. De har mye løs hud, men dette er et lite problem ved bruk av BH. Og jeg går jo ikke uten BH.
Operasjoner for å redusere overskuddshud krever ofte sykemelding, tror jeg. Og jeg er ikke så lysten på flere uker sykemelding. Så det vil bli en viktig faktor i vurderingen jeg må ta, om jeg vil operere hvis det er flere uker sykemelding. Da er det kanskje lurt å ta det rett før jul, slik at det blir et par uker ro i jula uansett.

Om jeg fortsatt er fornøyd? Å ja! Jeg er veldig fornøyd med mitt valg om operasjon!
Jeg er den beste versjon av meg selv nå! Jeg er meg!

Alt blir ikke bra med slankeoperasjon

Av og til treffer jeg idioter. Det kan være på jobb eller på butikken. Det kan provosere, irritere eller gjøre meg rasende i ett øyeblikks svakhet. Mine følelser har jeg lov til å ha, men jeg trenger jo ikke eksponere de hver gang de blusser opp. Men, det er lov å ha følelser.
Om du tror at du treffer færre idioter etter at du har tatt en slankeoperasjon, tja, så tror jeg ikke det. Jeg treffer fremdeles idioter. Jeg må fremdeles håndtere dette. Jeg må fortsatt sette mine egne grenser, velge hvordan jeg håndterer idioter, og velger selv hvordan jeg føler om dette.

Jeg er nok ikke så kjempeflink til å børste slike duster av meg, eller dumme situasjoner. Jeg tar ofte ting med meg i minnene, og ergrer meg, eller fortsetter å være litt frustrert. Det jobber jeg med for å slutte med. Eller i hvert fall redusere omfanget av. Om jeg er tynn-ish eller tjukk, jeg vil uansett treffe folk som jeg syns er duster, som syns jeg er en dust, eller som jeg syns gjør dumme handlinger.

Javel. Hva kan jeg gjøre med det?
Jeg kan kun kontrollere hva jeg gjør med og i situasjonen. Jeg kan ikke bestemme hva andre syns, eller hvordan andre handler. Jeg kan kun påvirke hvordan jeg selv føler, handler eller reagerer. Jeg kan bestemme hvor lenge jeg bærer med meg en situasjon.

Dette må jeg også jobbe med. Dette må jeg jobbe med over tid merker jeg. Hvordan skal jeg lære meg å la ting slippe? Hvordan skal jeg lære å gå fra ting, la de gå i glemmeboka? Det er nok det beste i mange situasjoner.

Ta ikke ting så alvorlig! Lighten up! Gå videre. Ikke heng igjen på det som gjør deg dårligere! Gjør mer av det du liker. Gjør mindre av det du ikke liker.

Det er ikke vanskeligere enn det! Men du må jobbe med det! Jeg gjør det! Det må vi!

Slik gikk vi ned i vekt - alle damebladers våte drøm

Om det er vår, høst eller vinter. Damebladene legger ut om hvordan man skal gå ned; etter jul, etter påske, før sommeren, før ditten og etter datten. Åh. Gud. Jeg er så lei disse historiene.
Da jeg var tjukk så leste jeg de. Kanskje jeg ville finne livet, lyset og veien. Men neida. Det ble flere nedturer heller.
Nå derimot. Jeg er totalt uinteressert i å lese noe som helst som har med slanking å gjøre. Eller dietter. Dette er et kapittel i "jeg har fått så mye ledig plass i hodet"-historien. Jeg trenger virkelig ikke å bry meg om disse tullehistoriene lengre. Og, ikke det at alle dere andre trenger det heller. Men, om du er i den fasen at du gjør det...tenk på så mye ledig plass du får i hodet om du ignorerer alle disse historiene! Tenk hvor mye kapasitet du heller kan bruke på noe bra! Noe som bygger DEG OPP!


Selv om KOSE-mat, KOSE-klær, KOSE....... ikke akkurat er favorittbegrepet som gjør at jeg kjøper et ukeblad, så kan jeg i hvert fall uansett hoppe over alle disse dustete dietthistoriene. DET føles godt det!

Hvor mye hud er for mye hud? En navlebeskuelse.

Jeg har en avtale med huden min. Jeg skal forsøke å behandle den fint, og så skal den ta seg sammen. Det var ihvertfall tanken da jeg ble operert. Det er nå to år og snart fire måneder siden operasjon. Har huden tatt seg sammen? Ja, den har det. Har jeg overflødig hud? Ja, jeg har det.

Jeg må gjøre en vurdering nå, hvorvidt jeg ønsker å gjøre noe med overflødig hud.
Er det nok overflødig hud til at jeg vil betale selv for å fjerne den?
Er det så mye hud at jeg ønsker å fjerne den?
Samme hva jeg ønsker, trenger jeg å fjerne den? Skaper den hindringer i hverdagen?
Er de hindringene store nok til å ta belastningen med operasjon?
Aleris antar sykemelding på fire uker for visse typer operasjon.Fire uker er mye! Jeg var sykemeldt fem uker etter operasjonen. Det var nok et, på en måte, enklere inngrep enn å fjerne hud.

Det er rynker på underarmene og lårene. Definitivt. Det er overflødig hud på overarmene.
Det er ganske mye overflødig hud på magen, og det er ikke jevnt. Det er mer underhudsfett på ene siden enn på andre.
Hvor mye plager dette meg? Hvor ofte? I hvilke situasjoner? Er fordelen med å korrigerer dette større enn ulempen ved en operasjon, risikoen samt sykemeldingsperioden?
Tja, det vet jeg ikke enda. Jeg har tenkt å be om en samtale med en kirurg, for å høre deres syn. Er min hud innenfor det som er normalen? Innenfor det som jeg må forvente ikke kan korrigeres?
Vil jeg måtte betale selv? Vil jeg være villig til å betale kanskje  100 000 kroner for en operasjon eller to?
Det er i hvertfall ikke planen.
Vi får se nå da, som sommeren nærmer seg. Hvor plagsomt er det med grevinneheng og hengemage? Vil navlen min irritere seg over overskuddshuden som dekker for utsikten?
Blir den irritert og rød, eller bare litt irritert? Jeg liker navlen min! Jeg ønsker ikke at den skal være irritert.
Vel, vi får se nå da, hva en spesialist vil si.
Men, formålet for operasjonen var ikke å bli perfekt! Formålet med operasjonen var å bli rik, pen og tynn!
Det er jeg nå! Ikke i rik på penger, modellpen og super tynn. Men, rik nok (på glede og opplevelser), pen nok (uten fett overalt) og tynn nok til å gjøre alt jeg vil!
Følg med i spenning!

Sliten og matt? Prøv B12

Det er perioder hvor jeg er veldig trøtt og sliten. Dette kan komme av arbeidssituasjon selvsagt. Det kan komme av at jeg fremdeles tidvis får i meg for lite næring. Det kan komme av at jeg kanskje av og til har for lite B12. Hvem skulle trodd det?
Og i hvert fall, jeg hadde ikke trodd at jeg skulle ha så kontroll på hva kroppen min har og ikke har.
Etter operasjonen så har jeg stort sett hatt flotte verdier. Jeg tar omega 3 og multivitaminer daglig, men uten om det så har det gått bra. Men jeg har hatt lav B12-verdi over tid. I første tok jeg B12 hver tredje måned. Da det viste seg at jeg hadde lav B12-verdi, og at min jobb krevde mer energi, så har jeg tatt B12 oftere. Det har hjulpet stort.
De siste ukene har jeg vært veldig trøtt og slapp. Jeg kom plutselig på at det er fire måneder siden jeg tok B12 sist. Så, siden jeg har med meg en 5-pakk med ampuller på resept, så fikk jeg satt en sprøyte. Det kjenner jeg faktisk. Jeg syns i hvert fall at jeg kjenner det. Jeg er ikke så trøtt og matt lengre, og syns jeg orker mere.
Etter operasjonen så tar jeg regelmessige blodprøver som viser omtrent ALT av verdier i kroppen. Det er ikke mange som har så kontroll på hvor verdiene ligger i forhold til normen, som jeg har. Det føles ganske bra. Det føles veldig bra.
Og, når jeg kan regulere dette litt selv, med f eks B12 så gjør jeg det som er best for meg, og det som er best for kroppen min.
B12, Guds gave til min mage!

Reklamerer jeg for slankeoperasjon?

La meg se. Hvor mange av mine venner har tatt slankeoperasjon?
Hvor mange kjenner jeg som har tatt operasjon i det hele tatt. Jo det er faktisk noen.
Har jeg hatt noe med det å gjøre? Rekrutterer jeg venner til å slankeoperere seg?

Jeg tror ikke jeg mener å gjøre det. Jeg vet at jeg ikke gjør det bevisst. Men, jeg er ikke redd for å anbefale operasjon.

Du skal dog være klar over noen forhold.
Jeg tok mitt valg om operasjon ut ifra mitt liv, hvordan jeg ønsket å leve livet videre, til sammenligning fra hvordan livet hadde vært de siste årene. Jeg vurderte matvaner, treningsvaner, aktivitsnivå generelt, arbeid, krav i mitt yrke til fysisk form, og hvor aktiv er jeg egentlig.
Og jeg er ganske aktiv.

Hvordan var min helse? Jo den var god den. Ingen sykdommer. Ingen mangler. Men en overvekt som ble større og større for hver slankekur. Så hvor lang tid ville det ta før jeg fikk følgesykdommer? Antageligvis ikke så lenge, eller ikke etter så mange slankekurer, vurderte jeg da. Da, jo det var for to år siden, da jeg bestemte med for å ta operasjon.

Jobben, jo den krever at jeg trener og er aktiv, og kan gjennomføre en fysisk test hvert år. Jeg klarte fint å gjøre det som overvektig, men hvor lenge ville det vare? Hvor lenge ville det ta før trening i kombinasjon med overvekt ville gi belastningsskader? Som ville føre til fravær av trening. Som ville føre til enda større vektøkning. Som ville gi meg enda dårligere selvfølelse. Som ville gi meg enda dårligere livskvalitet.

Det offentlige ser ting svart og hvitt. Det er kanskje rett. Jeg lar tvilen komme det offentlige til gode, selv om jeg mener vi alle skal få helsestell for den velferdsstaten våre skattepenger går til. Men, siden jeg fikk avslag på offentlig betalt operasjon, ja, men det ønsket jeg å betale selv. Jeg hadde faktisk mulighet til å prioritere egen helse og egen velferd. Ved å betale 100 000 kroner så sikret jeg meg selv et bedre liv.

Etter to år og en måned og to uker, angrer jeg? NEI NEI NEI!
Ville jeg tatt et annerledes valg idag? Nei! Nei. Og dobbeltnei!

Vil jeg anbefale operasjon til deg? Ja. Om du vurderer at det er det rette for deg, så vil jeg det! Jeg vil ikke snakke deg inn i det. Jeg vil kunne begrunne valg utifra gode, sunne og erfarte forhold, som kanskje ikke du ser selv.

Hvorfor denne plutselige årsaken til å selvsansake mine beslutninger? En venn har idag gjennomført slankeoperasjon. Jeg vet at jeg har påvirket denne beslutningen. Jeg vet at jeg har kostet familien 100 000 kroner. Vel, ikke jeg, men jeg har bidratt til denne utgiften.

Tror jeg at det var riktig for min venn? Ja. Det tror jeg. Burde jeg ha vært mer tilbakeholden med min info? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg har gitt god info, som har gitt et godt valg for min venn. Og jeg tror heller at jeg har bidratt til at hun får et bedre liv fremover. Jeg tror at hun får flere valg, flere muligheter, flere gode dager, og det føler jeg at jeg har bidratt til.

Så, jeg reklamerer vel ikke akkurat for slankeoperasjon, for jeg forteller ikke alle at jeg har blitt operert selv. Men, for de som vet det, og som selv vurderer dette, ja, da deler jeg min erfaring. Akkurat slik jeg gjør med deg som leser bloggen min. En slik blogg jeg skulle ønske jeg hadde hatt å lese før jeg besluttet å bli operert.

Godt valg til deg!

To år etter - fine verdier og skikkelig happy

I dag var det tid for legebesøk hos fastlege, med gjennomgang av verdiene i blodet. Helt siden operasjonen, eller første sjekk etter operasjonen da, har mine verdier vært flotte. Jeg har tidvis ligget litt lavt på D-vitamin og B-12. Jeg har tatt litt D-vitamin tilskudd. B-12 tok jeg først hver tredje måned. Siden jeg lå lavt i spennet på denne verdien gikk jeg over til å ta B-12 hver måned i en periode. Jeg merket at jeg var slapp i kroppen, og etter at jeg hadde tatt påfyll av B-12 steg energinivået merkbart.

Jeg hadde igjen en B-12-ampull nå før jul og tenkte at det var lurt å ta den. Det jeg ikke tenkte på var at jeg tok den tre dager før jeg tok blodprøvene før legetimen. Hehe, nei, selv om det er såkalt depot-B-12 så hadde jeg en sinnsyk høy B-12-verdi. Så den maxa jeg ut ja. Men, alle andre verdier var fine.
Fastlegen har vært støttende i hele prosessen. Hun fremsendte min første anmodning om å få operasjon i det offentlige. Da den ble avslått og jeg valgte privat operasjon fikk jeg hennes anbefaling for å søke om å få dekket noe av kostnad for operasjonen fra staten ( særlige store sykdomskostnader). Aleris har oversendt informasjon om operasjonen til min fastlege og hun framsto i dag som en god rådgiver i den samtalen vi hadde. Det er godt å ha en seriøs fastlege som tar mine spørsmål alvorlig.

Jadda. Da er det bare å kjøre på videre, de neste to årene! :-)

Time bestilt for toårs blodprøvekontroll og legetime

Tiden går fort. Det er snart to år siden operasjonen. OPERASJONEN. For et skille i tid. Og i livskvalitet. Så vel investerte penger. For en god og velvurdert sjanse å ta.
Jeg gjorde gode vurderinger før operasjonen og jeg har gjort gode vurderinger etter.
Vekten har holdt seg ganske stabil i flere måneder, i over et halvt år når jeg tenker meg om.

Jeg spiser det jeg ønsker. Av og til ikke så smart (litt mer fett og karbo en optimalt), og av og til spiser jeg veldig bra. Men totalen er veldig bra!
Jeg blir ikke syk. Jeg har fått innarbeidet gode spisevaner med å bruke god tid, i hvertfall i 80-90% av måltidene. Det må være bra.

Jeg har ikke fått gode treningsrutiner enda. Dette er en plan for neste halvår. Dette er noe jeg ønsker å gjøre, for å støtte huden i jobben den skal gjøre; trekke seg sammen.

Hodet fungerer bra. Selvtilliten har alltid vært bra, men nå har også selvfølelsen steget høyt på skalaen.
Jeg kler meg i hva jeg ønsker, kan kjøpe klær der jeg ønsker Alt passer, nesten. Jeg bryr meg ikke om hva andre syns. Jeg ser bra ut. Jeg går i bikini og er fornøyd. For en endring.

Livskvaliteten er god. Humøret er godt. Livet er bra. Vekten er...pffttt...det er ikke viktig. Det er helt ok. Løs hud? Ja, hva så? Perfekt? Nei, men perfekt nok for meg.

Oh, happy days!

Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

Begynner jeg å bli litt for avslappet med maten?

Hvis du har fulgt meg og bloggen min så vet du at jeg ble operert i desember 2011. Så, nå nærmer det seg to år siden operasjonen. Jeg har gått ned 40-45 kilo. Siden vekten går litt opp og ned så må jeg si det slik. I sommer da jeg var nesten tre uker i USA, og det ble mye feit mat, gikk jeg opp fire kilo. Men, i perioder med flytting, bytting av jobb etc så går jeg fort ned noen kilo.
Dette skjer uten at jeg følger spesielt med på matinntaket.

Så, begynner jeg å bli litt slapp? Kanskje det. Hvorfor tenker jeg på det? Vel, jeg trenger jo ikke gå ned mer i vekt. Jeg ser helt fin ut slik jeg er. Ønsker jeg å gå ned mer i vekt? Njææ...ikke egentlig. I hvert fall ikke som et viktig punkt. Kanskje det heller er den gamle jojoslankeren som skinner igjennom. Den som aldri var fornøyd med seg selv. Men denne jojoslankeren må begraves!

Så hva spiser jeg? Og hva drikker jeg?
La meg ta drikke først. Jeg syns det er en utfordring å drikke noe med kullsyre, så jeg forsøker å unngå dette til en stor grad. Jeg drikker solo innimellom, og vanlig cola. Jeg drikker øl. Og vin med bobler også. Men, til maten er eplemost, juice eller vann - eller melk, helt ok. Drikker jeg til maten tenker du...hehe. Ja, jeg gjør det! Jeg drikker mindre enn før til maten, siden anbefalingen er å drikke FØR og ETTER måltidet. Men det blir da så tørt. Så, jeg har et glass med maten, og tar noen slurker. Når jeg klarer å bruke god tid på måltidet så merker jeg når jeg begynner å bli mett, og jeg kutter ned på drikke for å få i meg mer mat om jeg spiser for fort og blir fort mett.

Hva spiser jeg? Tja, egg til frokost er godt. Enten to kokte egg med en brødskive til. Eller to stekte egg. Ja, jeg klarer å spise to kokte egg og en brødskive. Jeg klarer å spise to stekte egg også, og det meste av en brødskive til. Jeg er ikke alltid så flink til mellommåltider. Men jeg jobber med det. Lunch kan bli varmrett eller pålegg uten brød. Minst mulig karbo, mest mulig proteiner. Til middag forsøker jeg også å få i meg mye proteiner, fremfor karbo og fett. Men, jeg er nok ikke 100% flink.

Jeg teller ikke kalorier. Jeg teller ikke gram proteiner pr dag. Jeg bruker vektklubb i VG av og til, for å kontrollere inntaket. Det viser nok litt for mye fett og karbo, i forhold til proteiner, men jeg har holdt vekten ganske stabil i snart seks måneder.

Hvordan dette vil fungere fremover, tja, godt håper jeg!

Jeg tror det viktigste er rutinene med å forsøke, forsøke lite karbo, forsøke mye proteiner. Å forsøke å gjøre de rette valgene hver dag, hver uke. Jeg ønsket meg en softice i sommer, den tok jeg ikke før forrige uke! Jeg valgte den bort for mat. Jeg valgte bort kaloriene og fettet og karboene i den for proteiner og riktig mat. Litt stolt kan jeg jo være av det!

Og jeg kan fremdeles bli bedre på å trene!

Jaja, det går bra. Jeg er happy!

Blunker du til meg?

For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.

Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.

Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.