En løper, jeg?

Lørdag deltok jeg på KK-mila. Jeg løp (eller jogget da) 5 kilometer.
Jeg jogget ut av Bislet med startnummer på magen!
Jeg hadde tights, og jeg driter i om rumpa ikke er tynn nok for noen. Den er tynn nok for meg!
Og jeg er fornøyd med meg selv som deltok, selv om jeg hater å løpe sammen med andre.

Neste blir en 5 eller 10 km i Oslo 11 oktober. Og jeg vurderer 10km for Grete (Waitz) under Oslo Maraton 20 september også.

Ja jeg kan!

En maratonløper - jeg?

Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.

Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?

Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!

Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!

På toppen av verden?

Det er jammen blitt lettere å trimme. I kveld, etter jobb, tok jeg en tur på Keiservarden i Bodø. Om du er i Bodø for første gang, spør deg frem blant lokalbefolkningen. "Alle" vet om Keiservarden! Dette er et yndet turmål, og jeg er også blitt bitt av basillen.

Første gang jeg gikk til Keiservarden var jeg i hvert fall 25 kilo tyngre enn nå, antageligvis 30 kilo tyngre. Det var tungt, men jeg kom meg opp. Nå går det selvsagt lettere, 40-45 kilo lettere.
Jeg begynte å gå med staver, og det skal ta ca 30% av fra beina. Det kjente jeg godt etter første stavgang-tur til toppen. Det var virkelig en måte å fordele trimmen til andre deler av kroppen også. Og det ble lettere for beina!

Turen går fra parkeringsplassen Maskinisten og på en grusvei til Bodøs tak. Det er 4 kilometer opp. Det finnes mange andre tilliggende løyper, men de holder jeg meg unna uten å være kjent.

En fire, nei 8 kilometers trimtur gjør godt. Jeg pleier å gå opp, og så jogger jeg ned igjen.

Sjekk utsikten:

Å løpe som vinden

Når jeg løper så føler jeg at jeg løper som vinden. Lett, svevende, flagrende, og glidende bortover, en halv meter over bakken. Jeg bruker ikke krefter, jeg berører ikke bakken, ingenting kan hindre meg, og jeg blir ikke sliten.
Vel, nesten da.
Om man reduserer kroppsvekten med 33% så er det ikke rart om en føler at det går lettere å løpe. Nå har jeg alltid vært treg, uansett form og vekt, at jeg alltid kaller min løping for jogging. Men nå går det så mye lettere. Flere ganger når jeg løper har det slått meg at det nesten føles som om jeg løper som vinden. Og det er en fantastisk følelse.
Det er mulig at det ikke akkurat ser ut slik som jeg føler meg. Jeg er litt usikker på hvordan det ser ut når noen løper som vinden. Men det føles i hvert fall kjempebra. Og jeg føler at jeg kan løpe så lenge jeg vil. Uten å stoppe.
Jeg kan bare drømme om at dette fortsetter. Kanskje jeg må begynne å sette meg løpemål.
For, når en har en så fantastisk egenskap som jeg har, at jeg kan løpe som vinden, så må jeg jo bruke den til noe.