Fem år etter - jeg har løpt maraton

Det blir sjeldnere og sjeldnere jeg tenker på bloggen. Og jeg har kanskje ikke behov for å bruke den mer, selv om jeg egentlig startet den for deg - du som vurderer operasjon, eller akkurat har tatt den.

Etter fem år og en måned er jeg forsatt på matchvekt mellom 81 og 83 kilo. 81 om sommeren når jeg trener mye, og 83 om vinteren da jeg ikke trener. Ikke bra, jeg vet. Men jeg er heller realist en skuffet optimist.

Jeg gikk opp tre kilo for mye forrige vinter. De gikk jeg ned igjen sist sommer. Uten å prøve. Jeg tror det igjen var et bevis på at kroppen holder på kalorier og kilo når hodet og resten av kroppen har det vanskligere. Jeg hadde vært i en presset situasjon over noe tid, og jeg tror det var derfor jeg ikke gikk ned disse vinterkiloene.

Sist sommer fikk jeg min første idrettsskade. Hehe, jeg! Idrettsskade. Det er jeg litt stolt av. Jeg hadde jogget for mye - jogger fortsatt - ikke løper. Og jeg hadde ikke trenet kjernemuskulaturen som jeg VISSTE jeg burde. Så fikk jeg en betennelse i hoften, da muskulaturen ble for stram. Den ble betent, og presset på ishijas-nerven. Det var så vondt da jeg gikk til kiropraktor at jeg ikke klarte å sette meg ned på do uten å støtte og senke kroppen ved hjelp av armmusklene. Da klarte jeg nesten ikke å stå på beinet hvor den betente hoften hang fast.

Jeg kunne ikke sitte eller stå, akkurat det jeg må på jobb. Jeg måtte holde meg i bevegelse eller ligge. Så da ble jeg sykemeldt og gikk 5 uker sykemeldt. Hele sommerferien ble preget av at jeg ikke kunne sitte, og det var skuffende å ike kunne dra på fjelltur med kjæresten.

Nuvel. Jeg ble bra, uka etter jeg ble friskmeldt jogget jeg årets andre halvmaraton, dette på Reykjavik. Årets første halvmaraton gikk i mai i Riga. Og årets siste halvmaraton gikk i Oslo i september.

Og...mitt første hele maraton fullført jeg uten problemer i Washington DC 30 oktober. Hurrah for meg. Når jeg sier uten problemer så var det jo ikke godt. Og det tok mye motivasjon under vegs. Det var lang. Og det var varmt. nesten 30 grader. Og jeg brukte rett over 6 timer, så jeg trenge mye mer motivasjon og stamina enn de som bruke 3-4 timer. Men jeg fullførte. Og hadde kun en liten vannblemmeantydning på ringtåa (den nest minste på ene foten). :-D Jeg gikk jo som en maratonløper de første dagene etterpå, men det gjorde jo 40 000 andre i byen også, så det gjorde ingen ting.

Helmaraton hadde blitt målet mitt. Check!
Så nå må jeg finne meg nye motivasjoner.
Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet i Oslo i april, for å få treningsmotivasjon. Men jeg finner på noe.

Jeg tror dette har vært med å holde vekten nede. Og jeg er strålende fornøyd med at jeg tok operasjonen. Tenke seg til, jeg en løper. Etter tre halvmaraton, en rekke 10-kilometere og ha fullført US Marine Corps Marathon i 2016 så må jeg vel nesten kunne kalle meg en løper.
Motivasjonen har uansett vært å holde meg i form. Og om jeg måtte ta køen så var ikke det noe problem. De som syns jeg er treg kan holde kjeft. Jeg er uansett mye raskere enn alle som sitter i sofaen.
Så det så!
Livet er ikke så værst.

Tre kilo opp - ikke fra uvettig spising, men fra D-vitaminmangel - så det så!

Ja. Dette var pussige saker. I hele høst har jeg hatt verking i kroppen og vært veldig slapp og lat. Jeg har hatt noe som minnet meg om en begynnende depresjon, med melankolske stemninger som ikke passet inn i det store bildet. Det hele føltes merkelig.
Jeg tok blodprøver i november/desember og de var fine. I desember tok jeg blodprøver igjen og fikk resultatet vurdert på Aleris. Kirurgen jeg hadde telefonintervju med var fornøyelig; "Du er lav på D-vitamin! Tar du D-vitamin?" Jeg; "Nei, jeg tok det i førsten etter operasjonene, men sluttet da det stabiliserte seg." Kirurgen; "Det stabiliserte seg kun fordi du tok D-vitamin! Alle nordmenn er jo lave på D-vitamin. Du må ta D-vitamin!" Hehe. Jeg sa ikke at jeg selvsagt ikke har bestemt dette på egenhånd, men fulgt de anvisninger jeg har fått på Aleris.

Så, jeg dro og kjøpte D-vitaminer og startet med en gang. Jeg skulle ta dobbel dose frem til påske, og så ta vanlig dose.

Jeg googlet D-vitaminmangel og ser at mange av symptomene er lik de jeg har hatt i høst, og lik depresjon. Etter ta jeg startet "overdosering" med D-vitamin (beordret av kirurg altså!) så har kroppen blitt mye bedre, mindre verking og ømhet. Mer energi. Mindre melankoli. Og to kilo gikk av med en gang. Pussig. Morsomt.

Så, det er ikke bare-bare å forstå hva som skjer. Det er fint at jeg merket at det var noe som ikke var riktig. Den første blodprøven i november viste at jeg var innenfor verdiene på D-vitamin, men i nedre del av skalaen. Det burde kanskje både jeg og fastlegen fanget opp. Men, dette er jo en vitenskap som spesialister skal mene noe om. Så kan jeg begrense meg til å uttale meg med skråsikker uvitenhet om min egen kropp.

Uansett er kroppen mye bedre, jeg får trent bedre, og humøret er bedre.

Hvor mye hud er for mye hud? En navlebeskuelse.

Jeg har en avtale med huden min. Jeg skal forsøke å behandle den fint, og så skal den ta seg sammen. Det var ihvertfall tanken da jeg ble operert. Det er nå to år og snart fire måneder siden operasjon. Har huden tatt seg sammen? Ja, den har det. Har jeg overflødig hud? Ja, jeg har det.

Jeg må gjøre en vurdering nå, hvorvidt jeg ønsker å gjøre noe med overflødig hud.
Er det nok overflødig hud til at jeg vil betale selv for å fjerne den?
Er det så mye hud at jeg ønsker å fjerne den?
Samme hva jeg ønsker, trenger jeg å fjerne den? Skaper den hindringer i hverdagen?
Er de hindringene store nok til å ta belastningen med operasjon?
Aleris antar sykemelding på fire uker for visse typer operasjon.Fire uker er mye! Jeg var sykemeldt fem uker etter operasjonen. Det var nok et, på en måte, enklere inngrep enn å fjerne hud.

Det er rynker på underarmene og lårene. Definitivt. Det er overflødig hud på overarmene.
Det er ganske mye overflødig hud på magen, og det er ikke jevnt. Det er mer underhudsfett på ene siden enn på andre.
Hvor mye plager dette meg? Hvor ofte? I hvilke situasjoner? Er fordelen med å korrigerer dette større enn ulempen ved en operasjon, risikoen samt sykemeldingsperioden?
Tja, det vet jeg ikke enda. Jeg har tenkt å be om en samtale med en kirurg, for å høre deres syn. Er min hud innenfor det som er normalen? Innenfor det som jeg må forvente ikke kan korrigeres?
Vil jeg måtte betale selv? Vil jeg være villig til å betale kanskje  100 000 kroner for en operasjon eller to?
Det er i hvertfall ikke planen.
Vi får se nå da, som sommeren nærmer seg. Hvor plagsomt er det med grevinneheng og hengemage? Vil navlen min irritere seg over overskuddshuden som dekker for utsikten?
Blir den irritert og rød, eller bare litt irritert? Jeg liker navlen min! Jeg ønsker ikke at den skal være irritert.
Vel, vi får se nå da, hva en spesialist vil si.
Men, formålet for operasjonen var ikke å bli perfekt! Formålet med operasjonen var å bli rik, pen og tynn!
Det er jeg nå! Ikke i rik på penger, modellpen og super tynn. Men, rik nok (på glede og opplevelser), pen nok (uten fett overalt) og tynn nok til å gjøre alt jeg vil!
Følg med i spenning!

Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.

Å gå med høye hæler

Jeg er jo opprinnelig ei idrettsjente, med mange timers trening hver uke i hele oppveksten. Å pynte meg gjorde jeg jo hvis jeg skulle ut i helgene, men det var ikke ofte jeg brukte høye hæler.
Etter å ha vært igjennom jojo-tromlen med vektoppgang og vektnedgang i mange år har jeg vært igjennom de fleste faser dere vil kjenne igjen; svarte klær-fasen hvor alt var svart. Mørke klær forminsker jo tross alt. Men, det er jo grenser for hvor mye svarte klær kan forminske, ikke sant? Og GUD! Så kjedelig det er å bare gå i svarte klær!
Jeg har vært igjennom treningsbuksefasen. Hvor et par slitne, fargerike og stygge bole-bukser fra treningsstudioet var det jeg hadde på hver dag. Favorittoverdelen i den fasen var en stor, gul strikkegenser med rundinger på. Fargeskalaen var gul, oransje, rosa, grønn. Ja, jeg ble glad av fargene, men i retrospekt så var det nok ikke så kledelig. Genseren overtok etter hvert som fast antrekk hvert halvår når jeg skiftet dekk.
Jeg har vært i olabukse-med-strikk-i-livet-fasen. Lækkert! NOT! Jeg har hatt tights-fasen. For ikke å glemme svart penbukse-fasen.
Men, ingen av fasene har egentlig ført til at jeg har brukt noe særlig hæler på mine sko eller støvletter. Liker jeg sko? Hehe, for et dumt spørsmål. Selvsagt liker jeg sko! I love sko! Men, det har ikke blitt så mange med hæler.
La meg korrigere meg selv. Jeg har mange par sko. Og støvletter. Men, ikke så mange med høye hæler. Og de jeg har, so har hæler, har ikke vært fus i køen når jeg har valgt antrekk og sko.
Det er så legg å kaste på seg ei olabukse, vindjakke og joggesko. Komfortabelt er det også. Og praktisk.
Som sommeren så blir det sandaler. Selv om det er kaldt. Siden jeg må bruke tette og varme jobb-sko så er sandaler deilig om sommeren.
Men, såda, hva med sko med høye hæler?
Jeg kjøpte to par høyhælte pumps ifjor høst. Da kom det en mote med både skinnbrune og mørke røde pumps. Det måtte jeg jo ha, må man vite.
Spesielt de mørkerøde har jeg brukt noe, men jeg tar meg i det; fremdeles blir det mest joggesko.
Så nå må jeg så opp dampen med å forhøye damefaktoren. For, det er mye - MYE - lettere å gå på høye hæler når jeg veier det jeg gjør idag. Det er tungt og vondt å bruke høye hæler som overvektig. Og, det ser rart ut også, om en ikke bruker hæler som passer kroppen. Tynne stiletthæler ser puslete ut om beina er som trestammer. Jeg ønsker jo at det skal se pent ut. At jeg skal se representabel ut.

Og høye hæler ser ganske pent ut. Det ser kult ut, hvis du ikke går som ei ku da! DET må jeg nok jobbe litt med. Bøye litt i knærne, svaie litt med rumpa- Ja, hva vet jeg.- Men det er ihvertfall blitt lettere å gå med høye hæler. Og de grå-lilla krokodillemønstrede skoene jeg kjøpte i Tyskland for et par uker siden må nesten få bli med på jobb til uka. Med noen fancy klær. Vel, jeg har jo noen dager å tenke og planlegge på.

Minus 40 kilo på ett år

Den siste måneden siden ettårsdagen har vekten justert seg litt opp og ned, mellom 38 og 40 kilo minus. I jula har jeg spist usunn mat hver dag, og hatt tilgang til mat som ikke er slik jeg ønsker den.

Nå er jeg hjemme igjen og kan starte å spise mer norsk, kjent mat. Jeg kan igjen begynne å se på protein-innhold, og få tak i gode melkeprodukter. Det skal virkelig bli deilig.

Om vekten går opp et par kilo og ligger på totalt minus 39, eller 40, ja så er det helt fint.
Jeg klarer meg bra.

Hvordan ser kroppen ut? Jo, noen småskrukker er det sånn rundtomkring. Men ikke på steder som plager meg. Som 44-åring så må jeg forvente litt skrukker her og der, vekttap eller ikke. Og med så forbedret helse og livskvalitet som jeg har fått nå så er det en pitteliten komma som jeg ikke engang bruker energi på. Jeg følger kirurgens råd; gi huden to år, og bruker fuktighetskrem.

Jeg har nå deltatt i noen offentlige fora, med mulighet til å kle meg opp. Det er tydelig at vekttapet synes godt for jeg får mange positive kommentarer. Og jeg får oppmerksomhet fra menn. Det er veldig hyggelig. Jeg tror at jeg tiltrekker meg mer positiv oppmerksomhet som tynnere, enn som tjukk. Både i jobbsammenheng og privat. Og eget erfaringsgrunnlan er bevis på dette.

Det er hyggelig å få positiv oppmerksomhet. Jeg syns jeg klarer å ta det bra. Det er viktig å høre og forstå komplementer. Og det er viktig for meg å si takk! Det er ikke værre enn det. Vi nordmenn er jo flinke til å vifte bort komplementer om utseende og antrekk. Jeg sier bare "takk" jeg. Og "takk, det var hyggelig å høre". For 15 måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg idag skulle føle meg komfortabel i bikini, trang svart kjole, høye heler eller trang skinnbukse. Alt med verdighet for en dame på 44 seff!
Og jeg er imponert at jeg klarte å gå på høye heler to netter igjennom, med dansing, gåing og konversasjon. Det er ihvertfall lettere å gå på høye heler når jeg er blitt lettere. Det er flotters.

Så blir neste fokus å komme inn i daglige rutiner nå som jeg er hjemme igjen, og kan starte rutiner som skal bli fortsettelsen av livet; vektstabilisering, stabilisering av vitamin- og mineralgehalt i kroppen, og fortsatt økt trivsel og selvfølelse!

Tid for refleksjon

Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.

Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.

Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.

Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid)  og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.

Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.   

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Hvor er rumpa mi?

Nei, nei, nei, nei, neeeiii!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.

Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.

OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.

Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.

Lykke til, til meg! Det trenger jeg!

Innveiing uke 45 - minus 38 kilo

Ojoj. Nå går det unna. Vel, vektnedgangen går totalt sett sakte, men av og til tar den ett hopp---eller hva det heter når det går nedover. Jeg har spist vnlig mat, og tatt kun en treningstur siste uke. Men vekten gjorde et lite hopp nedover.
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.

Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.

Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!

Hva er tynn nok?

Hei,
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.

Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.

Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.

Innveiing uke 37 - totalt minus 35 kilo

Jeg er hjemme og har fått innveid meg på den vanlige badevekta mi. Den viser 81 kilo. Så, siden operasjonen 12 desember har jeg gått ned totalt 35 kilo.
Ja det må jeg si. Det er strålende.

Det er nok nå! Jeg trenger ikke gå ned mer. Nå har jeg fått to skrukker. Dvs rynker. Så jeg må jobbe med det, og med å få trent nok. Det vet jeg ikke om jeg klarer i dagens arbeidssituasjon, men jeg vil forsøke.

Jeg må igjen bytte ut klærne i klesskapet, så nå tror jeg at jeg må reise å shoppe noen nye høstklær. Fordi jeg fortjener det!

Ji-ha!

Hvem er jeg 8 måneder etter operasjonen?

Ja det er et stort spørsmål, men kanskje med et lite svar. Eller motsatt.

Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.

Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!

Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!

Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.

Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!

Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.

Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Innveiing uke 27 - litt under en kilo ned - totalt 29 minus

Hei igjen. Jeg har vært borte en stund. Jeg har mistet litt fokus på innveiing kjenner jeg. Jeg har passert seks måneder etter operasjonen. Jeg har gått ned 29,5 kilo; 9,5 kilo mer enn hva jeg håpet på. Men jeg har fremdeles BMI på 30 altså.
Det er klart at det hadde vært kult å runde 30 kilo ned. Med, det kjenner jeg ikke er viktig! Det er ikke noe å stresse etter. Det kommer når det kommer.
Jeg har vært i en fase med mye jobbmat, og hvor jeg ikke kan kontrollere innholdet i maten jeg må spise. Dette fører til at jeg får i meg mer fett og karbo enn dietten anbefaler, og at vektnedgangen stabiliserer seg. Men det går da nedover alikevel. Jeg har fått i meg både øl og vin i det siste, flere ganger. Og jeg har ikke trenet så mye. Men jeg har hatt lange arbeidsdager både i uka og i helg, med opp til 15 timers arbeidsdager, så da er jeg aktiv, men ikke fysisk aktiv.
Jeg har kun et par-tre arbeidsdager igjen så er det ferie. Da kan jeg selv kontrollere bedre hva jeg får i meg, og kan få trent litt mer regelmessig.
Jeg skal bytte stilling (ikke arbeidsgiver) om en måned, og da regner jeg med at jeg får mulighet til å trene mye mer regelmessig enn det jeg har fått gjort i våres. Dette ser jeg frem til. I tillegg skal jeg jobbe i utlandet hvor det garantert er varmt og godt. Åh...det skal bli deilig.

Men, som jeg sier, jeg har mistet litt fokuset på innveiing. Er ikke det flott? Det føles flott! Det er en lettelse! Jeg veiier inn nå mer for å kunne kontrollere og se om jeg balanserer vekten, med økt fett og karboinntak, enn for å se om jeg går med i vekt. Jeg får stadig kommentarer fra kollegare (mannlige faktisk) om at jeg ikke må gå ned for mye. Og det er jo interessant i seg selv, men veldig hyggelig å få kommentarer. Så jeg forsetter å forsøke å holde dietten, men er forberedt på at det går mye saktere nedover fremover. Jeg kommer til å veie inn neste mandag også, siden de siste ukene har vært ganske ugreie i matveien og arbeidsveien.
Men, jeg er fremdeles meget! MEEGET! fornøyd!

Innveiing annenhver uke?

Nå er det fem måneder og 6 dager siden jeg ble operert. Fremdeles så går vekta nedover, men tidvis litt sakte. En eller annen gang vil vekta måtte stabilisere seg. Og om det ikke stabiliserer seg selv, så vil jeg måtte gjøre det ved å spise mer. Eller, spise mer karbo og fett for å hindre uønsket vektnedgang. Dvs, jeg ønsker absolutt ikke å bli for tynn. Litt morsomt at jeg for en gangs skyld i livet kanskje skal måtte bekymre meg over å bli for tynn forøvrig!
Jeg tror det vil være mulig å stabilisere vekta ved å spise mer og annen næring. I følge ernæringseksperten på Aleris er dette måten jeg kan kontrollere min vekt. Jeg tenker at det også vil være et tidsspørsmål før jeg kan begynne å veie meg annenhver uke. Eller, kanskje hver måned. Jeg kjenner fokuset ikke lengre er på innveiing hver mandag. Jeg syns jeg egentlig har gått ned de kiloene jeg ønsket, og kroppen er fin, og kommentaerer og tilbakemeldinger sier også så. Nå blir et egentlig noen "kosekilo" (Åh som jeg hater når alle dame-ukeblader skriver kose-mat, kose-klær, kose-ting, kose-helg...kose.kose.kose...) som kanskje gir meg litt å gå på i fasen jeg skal stabilisere vekta. Og, det er ingen fare enda at jeg blir for tynn. Ihvertfall ikke med BMI på 30, og fremdeles må bruke str L/44-46.

Hovedpoenget mitt var at det ikke blir nødvendig å veie meg hver uke. Jeg skal fortsette med det litt til, men begynner en mental forberedelse på at vekta vil gå saktere nedover enn kanskje underbevisstheten liker, og slik at innveiing mer sjelden heller er morsommere. Og jeg undervurderer ikke behovet for at jeg bruker tid på å forberede meg på denne fasen. Ved å tanketrene i noe tid først, tror jeg at jeg blir mer bevisst og blir bedre på å fokusere på de rette ting når tiden kommer.

Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?

Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?

Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.

Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.

Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".

Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).

Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.

Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!

Når målet flytter seg

Da jeg gjennomførte gastric sleeve så var det med et ønske om å beholde min gode helse. Det var et tidsspørsmål før jojoslanking ville gitt meg fysiske skader og mest sannsynlig følgesykdommer. Selv om mirakulix-badevekten på Aleris, og BMI-kalkulatoren mener jeg burde gå ned 50 kilo, så var jeg ikke enig. Med en grov benbygning, og mye muskelmasse under alt fettet mener jeg 50 kilo er for mye. Jeg har tidligere veid ca 30 kilo mindre enn ved operasjonen og det var en helt flott vekt til meg. Så, mitt mål ved operasjonen var å gå med 20-25 kilo. Om jeg ville gå ned mer så fint/flott, men ikke nødvendig.
Nå har jeg gått ned 23 kilo. Jeg ser at jeg mangler kanskje 3-6 kilo før jeg veier det jeg var fornøyd med for ca 5 år siden. Har jeg regnet feil, eller flytter målvekta mi seg? Er det mulig jeg bom-regnet litt, og burde tenkt 25-30 kilo?
På en side så er jeg kjempefornøyd med å gå med 25 kilo. Er jeg heldig så mangler jeg kun en kilo på dette målet når jeg veier meg mandag. På en annen side så sier BMI-guden at jeg fremdeles vil være kraftig overvektig. Mirakuliz-badevekten på Aleris kan jeg ikke ta hensyn til! Og er det noen grunn til at jeg skulle høre på BMI-guden? Nei, mulig ikke. Selv om i Norge finnes det folk og arbeidssteder som kun ser på BMI, og ikke på f eks tilleggsfaktorer som holdte/livvidde i tillegg, slik som WHO faktisk anbefaler.
Har målvekta mi begynt å flytte på seg?
Ja, jeg lurer litt på det. Jeg kan kjøpe bukser i strørrelse 48, 46 og 44. Men buksestørrelser kan jo ikke være dimensjonerende for meg når jeg skal vurdere min egen helse?! Dette er litt interessant. Jeg tenker litt på dette.
Er det slik at jeg ikke blir fornøyd før jeg ser utsom Kate Moss? Hahaaa, jo jeg blir nok fornøyd lenge før det. Jeg ønsker ikke å se mager ut!
Jeg ønsker å se veltrent ut!
Og hvor viktig vil vekten i seg selv være for å treffe det målet? For det første må jeg begynne å komme ordentlig i gang med trening regelmessig. Jeg kjenner at energien enda ikke er på topp, men satser på at hyppigere B-12-injeksjoner vil bedre dette, samtidig som vekttapet gjør at kroppen ikke konstant er i en underernæringsfase. Og, ved å stramme opp huden vil også andre og mindre klær passe, uansett størrelse.
Jeg tror jeg korrigerer målet mitt til 30 kilo. Fremdeles langt fra 50 slik mirakuliz-badevekten sier, men godt innenfor hva som gir en god helsemessig gevinst, gjør at jeg kan ha jobbklær i enkle størrelser å få tak i, og som gjør at jeg kan jobbe uten at rævva disser for mye. Dette er nok de viktigere forhold for meg, fremfor BMI-gudens befalinger.
Da er målet totalt sett ned 30 kilo til sammen. Sist mandag var det minus 23, så jeg har 7 kilo igjen.
Takk for oppmerksomheten! Nå tar jeg meg en Solo!