Ja. Dette var pussige saker. I hele høst har jeg hatt verking i kroppen og vært veldig slapp og lat. Jeg har hatt noe som minnet meg om en begynnende depresjon, med melankolske stemninger som ikke passet inn i det store bildet. Det hele føltes merkelig.
Jeg tok blodprøver i november/desember og de var fine. I desember tok jeg blodprøver igjen og fikk resultatet vurdert på Aleris. Kirurgen jeg hadde telefonintervju med var fornøyelig; "Du er lav på D-vitamin! Tar du D-vitamin?" Jeg; "Nei, jeg tok det i førsten etter operasjonene, men sluttet da det stabiliserte seg." Kirurgen; "Det stabiliserte seg kun fordi du tok D-vitamin! Alle nordmenn er jo lave på D-vitamin. Du må ta D-vitamin!" Hehe. Jeg sa ikke at jeg selvsagt ikke har bestemt dette på egenhånd, men fulgt de anvisninger jeg har fått på Aleris.
Så, jeg dro og kjøpte D-vitaminer og startet med en gang. Jeg skulle ta dobbel dose frem til påske, og så ta vanlig dose.
Jeg googlet D-vitaminmangel og ser at mange av symptomene er lik de jeg har hatt i høst, og lik depresjon. Etter ta jeg startet "overdosering" med D-vitamin (beordret av kirurg altså!) så har kroppen blitt mye bedre, mindre verking og ømhet. Mer energi. Mindre melankoli. Og to kilo gikk av med en gang. Pussig. Morsomt.
Så, det er ikke bare-bare å forstå hva som skjer. Det er fint at jeg merket at det var noe som ikke var riktig. Den første blodprøven i november viste at jeg var innenfor verdiene på D-vitamin, men i nedre del av skalaen. Det burde kanskje både jeg og fastlegen fanget opp. Men, dette er jo en vitenskap som spesialister skal mene noe om. Så kan jeg begrense meg til å uttale meg med skråsikker uvitenhet om min egen kropp.
Uansett er kroppen mye bedre, jeg får trent bedre, og humøret er bedre.
Viser innlegg med etiketten helse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten helse. Vis alle innlegg
søndag 22. februar 2015
mandag 7. april 2014
Slik gikk vi ned i vekt - alle damebladers våte drøm
Om det er vår, høst eller vinter. Damebladene legger ut om hvordan man skal gå ned; etter jul, etter påske, før sommeren, før ditten og etter datten. Åh. Gud. Jeg er så lei disse historiene.
Da jeg var tjukk så leste jeg de. Kanskje jeg ville finne livet, lyset og veien. Men neida. Det ble flere nedturer heller.
Nå derimot. Jeg er totalt uinteressert i å lese noe som helst som har med slanking å gjøre. Eller dietter. Dette er et kapittel i "jeg har fått så mye ledig plass i hodet"-historien. Jeg trenger virkelig ikke å bry meg om disse tullehistoriene lengre. Og, ikke det at alle dere andre trenger det heller. Men, om du er i den fasen at du gjør det...tenk på så mye ledig plass du får i hodet om du ignorerer alle disse historiene! Tenk hvor mye kapasitet du heller kan bruke på noe bra! Noe som bygger DEG OPP!
Selv om KOSE-mat, KOSE-klær, KOSE....... ikke akkurat er favorittbegrepet som gjør at jeg kjøper et ukeblad, så kan jeg i hvert fall uansett hoppe over alle disse dustete dietthistoriene. DET føles godt det!
Da jeg var tjukk så leste jeg de. Kanskje jeg ville finne livet, lyset og veien. Men neida. Det ble flere nedturer heller.
Nå derimot. Jeg er totalt uinteressert i å lese noe som helst som har med slanking å gjøre. Eller dietter. Dette er et kapittel i "jeg har fått så mye ledig plass i hodet"-historien. Jeg trenger virkelig ikke å bry meg om disse tullehistoriene lengre. Og, ikke det at alle dere andre trenger det heller. Men, om du er i den fasen at du gjør det...tenk på så mye ledig plass du får i hodet om du ignorerer alle disse historiene! Tenk hvor mye kapasitet du heller kan bruke på noe bra! Noe som bygger DEG OPP!
Selv om KOSE-mat, KOSE-klær, KOSE....... ikke akkurat er favorittbegrepet som gjør at jeg kjøper et ukeblad, så kan jeg i hvert fall uansett hoppe over alle disse dustete dietthistoriene. DET føles godt det!
mandag 27. januar 2014
Reklamerer jeg for slankeoperasjon?
La meg se. Hvor mange av mine venner har tatt slankeoperasjon?
Hvor mange kjenner jeg som har tatt operasjon i det hele tatt. Jo det er faktisk noen.
Har jeg hatt noe med det å gjøre? Rekrutterer jeg venner til å slankeoperere seg?
Jeg tror ikke jeg mener å gjøre det. Jeg vet at jeg ikke gjør det bevisst. Men, jeg er ikke redd for å anbefale operasjon.
Du skal dog være klar over noen forhold.
Jeg tok mitt valg om operasjon ut ifra mitt liv, hvordan jeg ønsket å leve livet videre, til sammenligning fra hvordan livet hadde vært de siste årene. Jeg vurderte matvaner, treningsvaner, aktivitsnivå generelt, arbeid, krav i mitt yrke til fysisk form, og hvor aktiv er jeg egentlig.
Og jeg er ganske aktiv.
Hvordan var min helse? Jo den var god den. Ingen sykdommer. Ingen mangler. Men en overvekt som ble større og større for hver slankekur. Så hvor lang tid ville det ta før jeg fikk følgesykdommer? Antageligvis ikke så lenge, eller ikke etter så mange slankekurer, vurderte jeg da. Da, jo det var for to år siden, da jeg bestemte med for å ta operasjon.
Jobben, jo den krever at jeg trener og er aktiv, og kan gjennomføre en fysisk test hvert år. Jeg klarte fint å gjøre det som overvektig, men hvor lenge ville det vare? Hvor lenge ville det ta før trening i kombinasjon med overvekt ville gi belastningsskader? Som ville føre til fravær av trening. Som ville føre til enda større vektøkning. Som ville gi meg enda dårligere selvfølelse. Som ville gi meg enda dårligere livskvalitet.
Det offentlige ser ting svart og hvitt. Det er kanskje rett. Jeg lar tvilen komme det offentlige til gode, selv om jeg mener vi alle skal få helsestell for den velferdsstaten våre skattepenger går til. Men, siden jeg fikk avslag på offentlig betalt operasjon, ja, men det ønsket jeg å betale selv. Jeg hadde faktisk mulighet til å prioritere egen helse og egen velferd. Ved å betale 100 000 kroner så sikret jeg meg selv et bedre liv.
Etter to år og en måned og to uker, angrer jeg? NEI NEI NEI!
Ville jeg tatt et annerledes valg idag? Nei! Nei. Og dobbeltnei!
Vil jeg anbefale operasjon til deg? Ja. Om du vurderer at det er det rette for deg, så vil jeg det! Jeg vil ikke snakke deg inn i det. Jeg vil kunne begrunne valg utifra gode, sunne og erfarte forhold, som kanskje ikke du ser selv.
Hvorfor denne plutselige årsaken til å selvsansake mine beslutninger? En venn har idag gjennomført slankeoperasjon. Jeg vet at jeg har påvirket denne beslutningen. Jeg vet at jeg har kostet familien 100 000 kroner. Vel, ikke jeg, men jeg har bidratt til denne utgiften.
Tror jeg at det var riktig for min venn? Ja. Det tror jeg. Burde jeg ha vært mer tilbakeholden med min info? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg har gitt god info, som har gitt et godt valg for min venn. Og jeg tror heller at jeg har bidratt til at hun får et bedre liv fremover. Jeg tror at hun får flere valg, flere muligheter, flere gode dager, og det føler jeg at jeg har bidratt til.
Så, jeg reklamerer vel ikke akkurat for slankeoperasjon, for jeg forteller ikke alle at jeg har blitt operert selv. Men, for de som vet det, og som selv vurderer dette, ja, da deler jeg min erfaring. Akkurat slik jeg gjør med deg som leser bloggen min. En slik blogg jeg skulle ønske jeg hadde hatt å lese før jeg besluttet å bli operert.
Godt valg til deg!
Hvor mange kjenner jeg som har tatt operasjon i det hele tatt. Jo det er faktisk noen.
Har jeg hatt noe med det å gjøre? Rekrutterer jeg venner til å slankeoperere seg?
Jeg tror ikke jeg mener å gjøre det. Jeg vet at jeg ikke gjør det bevisst. Men, jeg er ikke redd for å anbefale operasjon.
Du skal dog være klar over noen forhold.
Jeg tok mitt valg om operasjon ut ifra mitt liv, hvordan jeg ønsket å leve livet videre, til sammenligning fra hvordan livet hadde vært de siste årene. Jeg vurderte matvaner, treningsvaner, aktivitsnivå generelt, arbeid, krav i mitt yrke til fysisk form, og hvor aktiv er jeg egentlig.
Og jeg er ganske aktiv.
Hvordan var min helse? Jo den var god den. Ingen sykdommer. Ingen mangler. Men en overvekt som ble større og større for hver slankekur. Så hvor lang tid ville det ta før jeg fikk følgesykdommer? Antageligvis ikke så lenge, eller ikke etter så mange slankekurer, vurderte jeg da. Da, jo det var for to år siden, da jeg bestemte med for å ta operasjon.
Jobben, jo den krever at jeg trener og er aktiv, og kan gjennomføre en fysisk test hvert år. Jeg klarte fint å gjøre det som overvektig, men hvor lenge ville det vare? Hvor lenge ville det ta før trening i kombinasjon med overvekt ville gi belastningsskader? Som ville føre til fravær av trening. Som ville føre til enda større vektøkning. Som ville gi meg enda dårligere selvfølelse. Som ville gi meg enda dårligere livskvalitet.
Det offentlige ser ting svart og hvitt. Det er kanskje rett. Jeg lar tvilen komme det offentlige til gode, selv om jeg mener vi alle skal få helsestell for den velferdsstaten våre skattepenger går til. Men, siden jeg fikk avslag på offentlig betalt operasjon, ja, men det ønsket jeg å betale selv. Jeg hadde faktisk mulighet til å prioritere egen helse og egen velferd. Ved å betale 100 000 kroner så sikret jeg meg selv et bedre liv.
Etter to år og en måned og to uker, angrer jeg? NEI NEI NEI!
Ville jeg tatt et annerledes valg idag? Nei! Nei. Og dobbeltnei!
Vil jeg anbefale operasjon til deg? Ja. Om du vurderer at det er det rette for deg, så vil jeg det! Jeg vil ikke snakke deg inn i det. Jeg vil kunne begrunne valg utifra gode, sunne og erfarte forhold, som kanskje ikke du ser selv.
Hvorfor denne plutselige årsaken til å selvsansake mine beslutninger? En venn har idag gjennomført slankeoperasjon. Jeg vet at jeg har påvirket denne beslutningen. Jeg vet at jeg har kostet familien 100 000 kroner. Vel, ikke jeg, men jeg har bidratt til denne utgiften.
Tror jeg at det var riktig for min venn? Ja. Det tror jeg. Burde jeg ha vært mer tilbakeholden med min info? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg har gitt god info, som har gitt et godt valg for min venn. Og jeg tror heller at jeg har bidratt til at hun får et bedre liv fremover. Jeg tror at hun får flere valg, flere muligheter, flere gode dager, og det føler jeg at jeg har bidratt til.
Så, jeg reklamerer vel ikke akkurat for slankeoperasjon, for jeg forteller ikke alle at jeg har blitt operert selv. Men, for de som vet det, og som selv vurderer dette, ja, da deler jeg min erfaring. Akkurat slik jeg gjør med deg som leser bloggen min. En slik blogg jeg skulle ønske jeg hadde hatt å lese før jeg besluttet å bli operert.
Godt valg til deg!
lørdag 13. juli 2013
En maratonløper - jeg?
Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.
Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?
Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!
Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!
Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?
Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!
Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!
mandag 8. april 2013
Slapp hud eller smilerynker?
Om noen få dager er det ett år og fire måneder siden min operasjon. Med 40 kilo minus så er det jo muligheter for litt slækk i huden. Og, siden jeg bare juger på alderen (jeg er ikke 36 år, jeg blir 45 til sommeren) så er ikke huden like elastisk som den var for 25 år siden. Kirurgen som opererte meg sa at jeg må gi huden to år. Det gjør jeg. Og, nå er det aktivt innsmøring i fuktighetskrem så ofte som mulig. Ikke glem hendene.
I ansiktet er det flere markerte smilerynker. Det kunne jo ha vært verre, men smilerynker får gå. Elveleiet i øyekroken er blitt en del større, og smilerynkene i kjakane vises også mye bedre. Men, kanskje jeg ser litt blidere ut.. Det er bare fint. Og kanskje smilene blir mer markerte når smilerynkene vises?
Hendene så jeg forrige dagen har blitt litt...litt..tja skrukkete. Men det er sånne bitte små skrukker oppå hånda. Så da blir det håndkrem hele dagen. Men, det er jo ikke akkurat så mange som vil studere mine hender.
Grevinneheng hadde jeg sikkert fra før, men på grunn av fett. Litt skrukker blir det, når jeg drar i huden på underarmene. Når jeg lener meg bakover i stress-less
en, løfter armen over hode og vrir i albueleddet så får jeg tydelige skrukker i huden! Men om noen får meg i den posisjonen frivillig så er det vel helt andre ting vi driver med håper jeg.
Magen er litt slapp. Når jeg står vanlig rett opp og ned så ser den helt ok ut. Men om jeg tar push-ups for eksempel så er det ikke tvil om at det er litt ekstra hud som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Men, det har ikke gått to år, så magehuden får ikke mer oppmerksomhet enn mye fuktighetskrem. Det må være nok, for nå!
Rumpa sægger kanskje litt. En god bukse skjuler jo det. Og det ser ok ut i bikini også. (hehe - se dere det? Jeg syns jeg ser ok ut i bikini...hehe) Men med litt trappetrening og oppover-tredemølle kan jeg kanskje trene opp rumpa litt.
Lårene er også litt skrukkete, når jeg drar litt i huden. Så det er rom der for å trene inn litt hud. Litt stretch er ok, men det er nok litt mer enn man skulle ønske - men det er alikevel ikke mye å klage over.
Tærne har ikke fått en skrukk! Kult!
Neida, joda, så. Med mye fuktighetskrem og ved å vente åtte måneder til så får vi se åssen det ser ut. Jeg syns det går bra jeg!
Takk for oppmerksomheten!
I ansiktet er det flere markerte smilerynker. Det kunne jo ha vært verre, men smilerynker får gå. Elveleiet i øyekroken er blitt en del større, og smilerynkene i kjakane vises også mye bedre. Men, kanskje jeg ser litt blidere ut.. Det er bare fint. Og kanskje smilene blir mer markerte når smilerynkene vises?
Hendene så jeg forrige dagen har blitt litt...litt..tja skrukkete. Men det er sånne bitte små skrukker oppå hånda. Så da blir det håndkrem hele dagen. Men, det er jo ikke akkurat så mange som vil studere mine hender.
Grevinneheng hadde jeg sikkert fra før, men på grunn av fett. Litt skrukker blir det, når jeg drar i huden på underarmene. Når jeg lener meg bakover i stress-less
en, løfter armen over hode og vrir i albueleddet så får jeg tydelige skrukker i huden! Men om noen får meg i den posisjonen frivillig så er det vel helt andre ting vi driver med håper jeg.
Magen er litt slapp. Når jeg står vanlig rett opp og ned så ser den helt ok ut. Men om jeg tar push-ups for eksempel så er det ikke tvil om at det er litt ekstra hud som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Men, det har ikke gått to år, så magehuden får ikke mer oppmerksomhet enn mye fuktighetskrem. Det må være nok, for nå!
Rumpa sægger kanskje litt. En god bukse skjuler jo det. Og det ser ok ut i bikini også. (hehe - se dere det? Jeg syns jeg ser ok ut i bikini...hehe) Men med litt trappetrening og oppover-tredemølle kan jeg kanskje trene opp rumpa litt.
Lårene er også litt skrukkete, når jeg drar litt i huden. Så det er rom der for å trene inn litt hud. Litt stretch er ok, men det er nok litt mer enn man skulle ønske - men det er alikevel ikke mye å klage over.
Tærne har ikke fått en skrukk! Kult!
Neida, joda, så. Med mye fuktighetskrem og ved å vente åtte måneder til så får vi se åssen det ser ut. Jeg syns det går bra jeg!
Takk for oppmerksomheten!
tirsdag 19. februar 2013
Hvor mye har slankekurer kostet igjennom livet?
Jeg syns 98 000 kroner er mye penger. Det er det jeg betalte Aleris for min gastric sleeve. Jeg syns det var verd det, men det er mye penger. For første gang har jeg investert så mye i meg selv.
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.
Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).
På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!
Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.
Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).
På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!
Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!
fredag 14. desember 2012
Tid for refleksjon
Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
onsdag 12. desember 2012
HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!
Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!
Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?
Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.
Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!
Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.
Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.
Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.
Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.
Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.
Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.
Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!
Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!
Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!
Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?
Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.
Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!
Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.
Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.
Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.
Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.
Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.
Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.
Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.
Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!
Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!
Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!
lørdag 6. oktober 2012
Hva er tynn nok?
Hei,
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.
Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.
Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.
Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.
Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.
torsdag 14. juni 2012
Tenk om jeg klarer å holde vekta!
Hvorfor er vi så redde for å ikke klare å holde vekta nede? Og hvorfor skal vi fokusere på det negative? Jo, jeg forstår at når man har slanket seg hele livet, så er det fort gjort å tenke negativt. Men, jeg er jo veldig flink til å slanke meg. Problemet er jo å holde vekta nede. Slankinga går bra, samme hvilken kur jeg prøver - nesten ihvertfall. Det er jo en grunn til at mennesker velger å gjennomføre overvektsoperasjoner. For oss flest er dette kanskje eneste eller siste utvei. Det er begrenset hvor mange år en holder ut å gå opp og ned i vekt. Men, det kan jeg jo ikke fokusere på. Jeg må fokusere på noe positivt. Jeg er kjempeflink til å gå ned i vekt. Det har jeg alltid vært. Men, jeg er ikke like god til å holde vekta. Det er dumt.
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!
lørdag 9. juni 2012
Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta
Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!
tirsdag 8. mai 2012
Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?
Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?
Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.
Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.
Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".
Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).
Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.
Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?
Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.
Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.
Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".
Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).
Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.
Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!
søndag 22. januar 2012
Skal badevekta styre livet mitt?
Dette er en kjent følelse; den litt stressede følelsen av at jeg ikke går ned i vekt, eller at jeg ikke går ned fort nok. Jeg forsøker å veie meg hver mandag, men har lure-gått på vekta på jobbhybelen midt i uka. Den viser at jeg har gått opp en halvkilo. Denne vekta har alltid vist litt mere enn vekta jeg har hjemme, så det trenger ikke være noe dramatisk i dette. Det kan være riktig, fordi jeg har begynt å jobbe igjen, eller fordi jeg har gått over til vanlig mat. Eller det kan være feil, og jeg går egentlig ned i vekt slik jeg har gjort til nå.
Men, jeg får jo litt flashback til alle slankekurene jeg forsøkt. Jeg kunne gå ned 10-15-20 kilo, men hvis vekta viste noen hundre gram opp - av en eller annen kjent eller ukjent grunn - så var humøret labert.
Fienden:
Jeg må bestemme meg. Jeg kan ikke la badevekta bestemme over meg. Enten så har du feil! Ellers så er det en naturlig forklaring på dette.
Om det er jobben som påvirker kroppen og hindrer vektnedgang så er det virkelig alvorlig for min livssituasjon. Jobben er en stor del av livet mitt. Men jeg er viktigere enn jobben. Om arbeidsgiver ikke ønsker å legge til rette for meg så tar jeg konsekvensen av det.
Om det er naturlige forklaringer som er årsaken, for eksempel at jeg har begynt med vanlig mat, ja så går det jo over. Da er dette et naturlig platå som vi slankere er godt kjent med. Det er ikke så morsomt, men det er forklarlig.
Men det er jo litt kostelig at de samme tankene nå kommer, ÅH NEI! JEG GÅR IKKE NED! Hjelp! Jeg går opp igjen! Nei nei neeeiiiiI!
Dette er ikke mulig! Det er klart jeg vil gå ned i vekt!
Badevekt! DU HAR FEIL!
Så får vi se mandag hvem som vinner!
Men, jeg får jo litt flashback til alle slankekurene jeg forsøkt. Jeg kunne gå ned 10-15-20 kilo, men hvis vekta viste noen hundre gram opp - av en eller annen kjent eller ukjent grunn - så var humøret labert.
Fienden:
Jeg må bestemme meg. Jeg kan ikke la badevekta bestemme over meg. Enten så har du feil! Ellers så er det en naturlig forklaring på dette.
Om det er jobben som påvirker kroppen og hindrer vektnedgang så er det virkelig alvorlig for min livssituasjon. Jobben er en stor del av livet mitt. Men jeg er viktigere enn jobben. Om arbeidsgiver ikke ønsker å legge til rette for meg så tar jeg konsekvensen av det.
Om det er naturlige forklaringer som er årsaken, for eksempel at jeg har begynt med vanlig mat, ja så går det jo over. Da er dette et naturlig platå som vi slankere er godt kjent med. Det er ikke så morsomt, men det er forklarlig.
Men det er jo litt kostelig at de samme tankene nå kommer, ÅH NEI! JEG GÅR IKKE NED! Hjelp! Jeg går opp igjen! Nei nei neeeiiiiI!
Dette er ikke mulig! Det er klart jeg vil gå ned i vekt!
Badevekt! DU HAR FEIL!
Så får vi se mandag hvem som vinner!
fredag 20. januar 2012
Trøstespiser jeg nå?
Så er første uke tilbake på jobben over. Det er jammen ikke lett å huske å spise eller drikke så ofte som jeg egentlig må. Jeg merker jo magen blir sulten, men har ikke den samme virkelighetsoppfatning i hodet lengre. Så, som kirurgen sa, de må jo ha operert bort mesteparten av sultfølelsen min. Den som sitter i hodet, ikke den som får magen til å rumle.
På mandag, første dag på jobb så var det mye jeg skulle gjøre, og jeg klarte å overarbeide til klokka var nesten 9 på kvelden. Det var for sent. Og for lenge. Og for lenge mellom måltidene.
De neste dagene har jeg klart ok.
Jeg fører matdagbok på VGs vektklubb, og jeg har ligget litt lavt på total næring, dvs når jeg måler i kalorier.
Så igår storsatset jeg og følte at jeg spiste bra. Da havnet jeg på nesten 1200 kalorier. Det fine på vektlubben er at jeg kan se en kake som viser prosentvis sats av proteiner, fett og karbohydrater. Og jeg har hele uka ligget høyt på protein, og lavt på karbo. Det er bra. Jeg har ligget innenfor det som jeg bør. Det er en litt fin forsikring.
Så, middagen jeg fikk på jobb igår, hjemmelagde fiskeboller, ville rekke til flere middager. Jeg pakket ned den ekstra maten i porsjonspakker og hadde maten klar for hele helgen. Da jeg skulle reise hjem i dag hadde noen lurer sjeler "ryddet" i kjøleskapet på jobben der jeg hadde alt, og KASTET all helgematen min!!
NEI SÅ HE....%%¤##%%.... Da ble jeg grisematt!
Så måtte jeg på butikken, finne ut en ny meny for hele helgen, handle inn og lage denne %%¤##"¤%&& middagen. Jeg kjøpte en pakke med gratinert brokkoli&blomkålblanding for den hadde under 10% fett og karbo. Og en pakke med en slags pytt-i-panne, også den innenfor innholdet av fett og karbo. Det syns nok ikke magen var helt ok, men det gikk ned. Så lenge jeg sitter med PC'en eller avisen går det greitt å spise på 30-60 minutter.
Jeg vurderer å kjøpe en slik barnetallerken som holder maten varm, men har ikke funnet en på butikken enda.
Siden all maten jeg hadde gledet meg til ble borte.....¤%%#...(pardon my French) så spiser jeg nå en slik Alpro soya sjokoladedessert. Den er innenfor på fett og karbo, men trøstespiser jeg nå?
Hm...Jeg tror ikke det.
Siden jeg faktisk må spise det jeg får i meg hele dagen for å komme opp på en anstendig næringsnivå.
Det er veldig uvant å faktisk kunne spise alt jeg "vil".
Og jeg ser ikke på kaloriinnhold på maten, kun protein, fett og karbo når jeg handler.
Det føles rart. Men det føles som en stor lettelse.
Det må nesten være den følelsen normalvektige har, uten at de vet det!
Og nå er jeg i den klubben.
Og snart er jeg i den vektklubben også.
Jeg håper vekten jeg har her på jobbhybelen er litt snillere mandag, for jeg "prøveveide" meg igår og da mente den at jeg hadde gått opp i vekt.
Det håper jeg virkelig ikke. I så fall kan jeg skrive en fortsettelse på mitt innlegg om jobbstress...
Men, nu er det helt! Hurra!
På mandag, første dag på jobb så var det mye jeg skulle gjøre, og jeg klarte å overarbeide til klokka var nesten 9 på kvelden. Det var for sent. Og for lenge. Og for lenge mellom måltidene.
De neste dagene har jeg klart ok.
Jeg fører matdagbok på VGs vektklubb, og jeg har ligget litt lavt på total næring, dvs når jeg måler i kalorier.
Så igår storsatset jeg og følte at jeg spiste bra. Da havnet jeg på nesten 1200 kalorier. Det fine på vektlubben er at jeg kan se en kake som viser prosentvis sats av proteiner, fett og karbohydrater. Og jeg har hele uka ligget høyt på protein, og lavt på karbo. Det er bra. Jeg har ligget innenfor det som jeg bør. Det er en litt fin forsikring.
Så, middagen jeg fikk på jobb igår, hjemmelagde fiskeboller, ville rekke til flere middager. Jeg pakket ned den ekstra maten i porsjonspakker og hadde maten klar for hele helgen. Da jeg skulle reise hjem i dag hadde noen lurer sjeler "ryddet" i kjøleskapet på jobben der jeg hadde alt, og KASTET all helgematen min!!
NEI SÅ HE....%%¤##%%.... Da ble jeg grisematt!
Så måtte jeg på butikken, finne ut en ny meny for hele helgen, handle inn og lage denne %%¤##"¤%&& middagen. Jeg kjøpte en pakke med gratinert brokkoli&blomkålblanding for den hadde under 10% fett og karbo. Og en pakke med en slags pytt-i-panne, også den innenfor innholdet av fett og karbo. Det syns nok ikke magen var helt ok, men det gikk ned. Så lenge jeg sitter med PC'en eller avisen går det greitt å spise på 30-60 minutter.
Jeg vurderer å kjøpe en slik barnetallerken som holder maten varm, men har ikke funnet en på butikken enda.
Siden all maten jeg hadde gledet meg til ble borte.....¤%%#...(pardon my French) så spiser jeg nå en slik Alpro soya sjokoladedessert. Den er innenfor på fett og karbo, men trøstespiser jeg nå?
Hm...Jeg tror ikke det.
Siden jeg faktisk må spise det jeg får i meg hele dagen for å komme opp på en anstendig næringsnivå.
Det er veldig uvant å faktisk kunne spise alt jeg "vil".
Og jeg ser ikke på kaloriinnhold på maten, kun protein, fett og karbo når jeg handler.
Det føles rart. Men det føles som en stor lettelse.
Det må nesten være den følelsen normalvektige har, uten at de vet det!
Og nå er jeg i den klubben.
Og snart er jeg i den vektklubben også.
Jeg håper vekten jeg har her på jobbhybelen er litt snillere mandag, for jeg "prøveveide" meg igår og da mente den at jeg hadde gått opp i vekt.
Det håper jeg virkelig ikke. I så fall kan jeg skrive en fortsettelse på mitt innlegg om jobbstress...
Men, nu er det helt! Hurra!
onsdag 18. januar 2012
Hva kan jeg spise? På vei i den nye matlabyrinten.
På en måte så kan jeg vel nå spise alt jeg får i meg. Med noen forbehold.
Har det mye proteiner?
Har det under 10% fett og karbohydrater?
(jeg ser ikke på kaloriinnhold...uvant)
Liker magen det?
De to første betingelsene er ikke vansklige, men jeg bruker lengre tid på butikken, og jeg tenker mer på hva og hvordan jeg lager mat.
Den siste kommer etter hvert. Idag spiste jeg lasagna på kantinen på jobben.
I tillegg hadde jeg sett i en eller annen blogg om Alpro soya desserter, og har kjøpt en pakke av det. Så til dessert, i dag har jeg spist dessert for første gang med minimage- utenom juleaften, har jeg spist denne soyadesserten. Magen mn er litt i stuss om den liker enten lasagnaen eller desserten. Jeg tipper at lasagnaen var altfor fettholdig.
Det får jeg isåfall teste ut ved å prøve en dessert til en dag, og om det er lasagnaen skal jeg forsøke å reintrodusere den for magen min om et par måneder. Eller, jeg kan jo lage en egen lasagna med lettere valg, fiberrike pastaplater, karbonadedeig, saus lagd lettere og lettost. Det burde gjøre susen.
Jeg har i noen år hatt av-og-på medlemskap i vektklubben på VG-nett.
Jeg har nå aktivert kontoen min igjen. Grunnen er enkel, der er det enkelt å føre dagbok over hva jeg spiser og drikker hver dag. Nesten alle norske, kjente matvarer er allerede lagt inn med rette verdier. Og det er lett å legge inn sine egne oppskrifter slik at jeg sparer litt tid når jeg skal registrere det som måltid.
Og i en kakemodell får jeg se prosentvis hvor mye fett, karbo og protein jeg får i meg hver dag.
Jeg ser at totalt kaloriinnhold pr dag er veldig lavt.
Jeg er nesten ikke over 1000 kalorier pr dag.
Enda så forsøker jeg å få i meg noe så snart jeg husker på det. Jeg merker jo at nå som jeg har begynt å jobbe er vanskeligere å få i meg mat og næring regelmessig.
Jeg har forsøkt salat fra salatbaren på jobben. Det gikk sakte ned. Men det var en tilfredstillelse å få spise salat. Og magen syns det var ok.
Jeg lagde gryterett igår med karve, en kjent familieoppskrift, det var deilig, men jeg har jo nå 4 store porsjoner i fryseren, i tillegg at jeg ikke spiste mer enn halvparten på tallerkenen.
Karbonadedeig brunes, ha på salt og pepper. Tin/varm erter og gulrotbiter og ha i. Bland i tomatpuree og karve. Ta i mer karve. Ta så mye karve at det lukter karve når du lukter i gryta. La det stå og surre litt.
serveres med makaroni, spaghetti eller poteter. Deilig!
På butikken (prix idag) fant jeg en lasagna ferdiglagd med lite fett og karbo (fra Toro). Den skal jeg prøve.
Jeg fant kyllingkjøttboller og faktisk fløtegratinerte poteter med også lavt fett/karboinnhold Det blir jo godt sammen. Med salat eller grønnsaker selvsagt.
Jeg kjøpte egg, for jeg leste en svensk blogg som tipset om at sma ostetrekanter fra "Den Glade Ko" (runde esker) og kokte egg er fine mellommåltider som jeg kan ha med i veska. Jeg skal forsøke det.
Mye proteiner her vettu!
Og jeg drikker mye skummet melk. Vel, mye er vel relativt...men det går glatt ned, er godt og avkjølende, og har proteiner.
Dette går så bra! Hurra!
Har det mye proteiner?
Har det under 10% fett og karbohydrater?
(jeg ser ikke på kaloriinnhold...uvant)
Liker magen det?
De to første betingelsene er ikke vansklige, men jeg bruker lengre tid på butikken, og jeg tenker mer på hva og hvordan jeg lager mat.
Den siste kommer etter hvert. Idag spiste jeg lasagna på kantinen på jobben.
I tillegg hadde jeg sett i en eller annen blogg om Alpro soya desserter, og har kjøpt en pakke av det. Så til dessert, i dag har jeg spist dessert for første gang med minimage- utenom juleaften, har jeg spist denne soyadesserten. Magen mn er litt i stuss om den liker enten lasagnaen eller desserten. Jeg tipper at lasagnaen var altfor fettholdig.
Det får jeg isåfall teste ut ved å prøve en dessert til en dag, og om det er lasagnaen skal jeg forsøke å reintrodusere den for magen min om et par måneder. Eller, jeg kan jo lage en egen lasagna med lettere valg, fiberrike pastaplater, karbonadedeig, saus lagd lettere og lettost. Det burde gjøre susen.
Jeg har i noen år hatt av-og-på medlemskap i vektklubben på VG-nett.
Jeg har nå aktivert kontoen min igjen. Grunnen er enkel, der er det enkelt å føre dagbok over hva jeg spiser og drikker hver dag. Nesten alle norske, kjente matvarer er allerede lagt inn med rette verdier. Og det er lett å legge inn sine egne oppskrifter slik at jeg sparer litt tid når jeg skal registrere det som måltid.
Og i en kakemodell får jeg se prosentvis hvor mye fett, karbo og protein jeg får i meg hver dag.
Jeg ser at totalt kaloriinnhold pr dag er veldig lavt.
Jeg er nesten ikke over 1000 kalorier pr dag.
Enda så forsøker jeg å få i meg noe så snart jeg husker på det. Jeg merker jo at nå som jeg har begynt å jobbe er vanskeligere å få i meg mat og næring regelmessig.
Jeg har forsøkt salat fra salatbaren på jobben. Det gikk sakte ned. Men det var en tilfredstillelse å få spise salat. Og magen syns det var ok.
Jeg lagde gryterett igår med karve, en kjent familieoppskrift, det var deilig, men jeg har jo nå 4 store porsjoner i fryseren, i tillegg at jeg ikke spiste mer enn halvparten på tallerkenen.
Karbonadedeig brunes, ha på salt og pepper. Tin/varm erter og gulrotbiter og ha i. Bland i tomatpuree og karve. Ta i mer karve. Ta så mye karve at det lukter karve når du lukter i gryta. La det stå og surre litt.
serveres med makaroni, spaghetti eller poteter. Deilig!
På butikken (prix idag) fant jeg en lasagna ferdiglagd med lite fett og karbo (fra Toro). Den skal jeg prøve.
Jeg fant kyllingkjøttboller og faktisk fløtegratinerte poteter med også lavt fett/karboinnhold Det blir jo godt sammen. Med salat eller grønnsaker selvsagt.
Jeg kjøpte egg, for jeg leste en svensk blogg som tipset om at sma ostetrekanter fra "Den Glade Ko" (runde esker) og kokte egg er fine mellommåltider som jeg kan ha med i veska. Jeg skal forsøke det.
Mye proteiner her vettu!
Og jeg drikker mye skummet melk. Vel, mye er vel relativt...men det går glatt ned, er godt og avkjølende, og har proteiner.
Dette går så bra! Hurra!
mandag 16. januar 2012
Innveiing etter 5 uker
Så var det gått fem uker fra jeg ble operert. Og, det har jammen vært deilig å være hjemme for å få dagene i system. Spesielt har dette vært viktig siden jeg får i meg lite næring, og ville helt sikkert blitt fort sliten om jeg hadde vært i full jobb.
Jeg har fått i meg mere mat i uke 5 og det har føltes bra. Men det tar mye tid og planlegging for å tilrettelegge hverdagen for 5-6 måltider pr dag. Det er jeg ikke flink nok til enda.
Siste uke har jeg gått ned 1,5 kilo. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg tror kanskje at jeg vil se større vektnedgang nå som jeg kan gå over fra moset mat til "vanlig" mat, og jeg kommer også til å begynne å trene. Jeg begynte å jobbe idag, så jeg må være forsiktig, og ta det litt rolig i starten.
Jeg ønsker ikke å slite meg ut med en gang heller.
Kroppen skal få vende seg til alle stadiene i sitt tempo.
For letthets skyld så forsøker jeg å ikke regne med halvkiloer på totalen, så jeg sier at jeg har gått ned 12 kilo på 5 uker.
Klærne begynner å bli slakke, og jeg må begynne å endre størrelse på klærne jeg bruker.
Jeg prøvde en ytterjakke i stad som har sittet trangt, men som nå sitter pent og behagelig.
Det er deilig.
DET er motivasjon det! :-)
Minus 12 dere. Minus 12 kilo!
Weeeee....
Jeg har fått i meg mere mat i uke 5 og det har føltes bra. Men det tar mye tid og planlegging for å tilrettelegge hverdagen for 5-6 måltider pr dag. Det er jeg ikke flink nok til enda.
Siste uke har jeg gått ned 1,5 kilo. Det er jeg veldig fornøyd med. Jeg tror kanskje at jeg vil se større vektnedgang nå som jeg kan gå over fra moset mat til "vanlig" mat, og jeg kommer også til å begynne å trene. Jeg begynte å jobbe idag, så jeg må være forsiktig, og ta det litt rolig i starten.
Jeg ønsker ikke å slite meg ut med en gang heller.
Kroppen skal få vende seg til alle stadiene i sitt tempo.
For letthets skyld så forsøker jeg å ikke regne med halvkiloer på totalen, så jeg sier at jeg har gått ned 12 kilo på 5 uker.
Klærne begynner å bli slakke, og jeg må begynne å endre størrelse på klærne jeg bruker.
Jeg prøvde en ytterjakke i stad som har sittet trangt, men som nå sitter pent og behagelig.
Det er deilig.
DET er motivasjon det! :-)
Minus 12 dere. Minus 12 kilo!
Weeeee....
fredag 13. januar 2012
Harrytur - ja hva skal en kjøpe?
Idag har jeg vært på Harrytur. Vanligvis har jeg kjøpt kjøtt, kylling og oster når jeg er på Harrytur.
Og, selvsagt litt annet småtterier som ender opp med å bli dobbelt som dyrt som det jeg hadde planlagt å kjøpe.
Jeg spiste lunch i en vanlig kafe. Jeg valgte potetmos, kjøttboller og tyttebærsyltetøy. Jeg fikk lov å kjøpe barneposjon og spise ca halvparten. Det van kjempegodt, og det var vanskelig å spise sakte. Men, det var mekting og jeg mistenker det var fløtesaus. Dette måltidet holdt hele veien hjem også. Det viktigste var at magen tålte maten, og at jeg ikke fikk noen negative reaksjoner. Og det er jo deilig å kunne finne ok alternativer ut blant "normale" folk. Potetmosen var hjemlaget og det var deilig.
Så, nå, hva skulle jeg kjøpe? Rådene fra Aleris er mat med mest mulig proteiner, og helst under 10% fett og karbohydrater. Tja. Så jeg kjøpte ikke potetmospulver eller fibermakaroni. Jeg må se hvordan middagsvanene mine endres før jeg vet om jeg bruker potetmos og fibermakaroni til middag.
Jeg tenkte faktisk ikke over å kjøpe kyllingfileter. Det var litt dumt, men jeg får ta det neste gang, og jeg har noe i frysern. Med kylligfileter kan jeg lage chicke tikka masala, med litt chilli oppi så er det en nytelse. Jeg kan også lage kyllig stroganoff. En oppskrift jeg fant i oppskriftsboka til Inger, hun med rugbrødet vet du. Kjempegod oppskrift! Det smaker faktisk stroganoff.
Jeg kjøpte biffkjøtt som jeg kan bruke i biff stroganoff, eller som biff! Lett-bernaise sauusepakker ligger så og si innenfor målprosentene på fett og karbo. Videre kjøpte jeg en pakke med gratinerte poteter, ferdig blandet, som var under 10% på fett og karbo. Da har jeg en flott biffmiddag. Broccoli eller løk og sjampignon er godt inne på skiva for hva jeg kan spise som tilbehør. De eneste begrensningene her er jo at magen orker så lite mat. (Men det er jo fint, og faktisk hva jeg ønsker!)
I Sverige fant jeg flere oster med rett fett og karboposent, og også leverpostei. Serranoskinke er innafor, og kan kuttes opp og blandes i f eks eggerøre. Fantastisk godt!
I en frysedisk fant jeg lasagna fra Weightwatchers. Siden den fyller kravene ligger den nå i fryseren min.
Jeg kjøpte karbonadedeig, og en pakke med moussakamix. Og en pakke fetaost under 10% fett. Da er jeg halvvegs til moussaka, gresk salat og tzatsiki. Tzatsiki blander jeg alltid med rømmekolle alikevel, så det bør gå bra! Jo, også fant jeg matfløte med under 10% fett/karbo. Hvis jeg lager tomatsuppe, har i egg og en liten slump matfløte så er middagen etter en travel dag sikret.
Da har jeg faktisk alle favorittmiddagene mine nesten klare.
I tillegg bruker de en del desserter i Sverige a la kompotter som vi brukte mye før. Jeg kjøpet en "melkeflaske" med aprikossuppe, eller aprikoskompott. Den var under på fett og karbo selvsagt. Jeg kan spise den som den er, men forventer at det er litt søt. Men jeg kan ta litt skummet melk over.
Jeg kunne selvsagt kjøpt litt koke skinke, men det har jeg hjemme.
Jeg kjøpte litt vin, for når jeg kan ta en glass igjen. Ifølge Aleris skal jeg vente 3 måneder før jeg drikker alkohol igjen. Jeg må jo innrømme at jeg tok et glass hvitvin på nyttårsaften, men brukte over 4 timer på ett glass. Det gikk bra. Men, det hadde vært godt med en glass vin snart.
Så, det tar nok litt mer tid å bli kjent med matvarene på ny, men jeg har vært vant til å bruke skummet melk, rømmekolle, kesam, lettere oster, karbonadedeig etc. Jeg regner med at det går bra å tilvenne seg.
Også kjøpte jeg lilla vinterstøvler som jeg skal gå på turer med! :-)
Og, selvsagt litt annet småtterier som ender opp med å bli dobbelt som dyrt som det jeg hadde planlagt å kjøpe.
Jeg spiste lunch i en vanlig kafe. Jeg valgte potetmos, kjøttboller og tyttebærsyltetøy. Jeg fikk lov å kjøpe barneposjon og spise ca halvparten. Det van kjempegodt, og det var vanskelig å spise sakte. Men, det var mekting og jeg mistenker det var fløtesaus. Dette måltidet holdt hele veien hjem også. Det viktigste var at magen tålte maten, og at jeg ikke fikk noen negative reaksjoner. Og det er jo deilig å kunne finne ok alternativer ut blant "normale" folk. Potetmosen var hjemlaget og det var deilig.
Så, nå, hva skulle jeg kjøpe? Rådene fra Aleris er mat med mest mulig proteiner, og helst under 10% fett og karbohydrater. Tja. Så jeg kjøpte ikke potetmospulver eller fibermakaroni. Jeg må se hvordan middagsvanene mine endres før jeg vet om jeg bruker potetmos og fibermakaroni til middag.
Jeg tenkte faktisk ikke over å kjøpe kyllingfileter. Det var litt dumt, men jeg får ta det neste gang, og jeg har noe i frysern. Med kylligfileter kan jeg lage chicke tikka masala, med litt chilli oppi så er det en nytelse. Jeg kan også lage kyllig stroganoff. En oppskrift jeg fant i oppskriftsboka til Inger, hun med rugbrødet vet du. Kjempegod oppskrift! Det smaker faktisk stroganoff.
Jeg kjøpte biffkjøtt som jeg kan bruke i biff stroganoff, eller som biff! Lett-bernaise sauusepakker ligger så og si innenfor målprosentene på fett og karbo. Videre kjøpte jeg en pakke med gratinerte poteter, ferdig blandet, som var under 10% på fett og karbo. Da har jeg en flott biffmiddag. Broccoli eller løk og sjampignon er godt inne på skiva for hva jeg kan spise som tilbehør. De eneste begrensningene her er jo at magen orker så lite mat. (Men det er jo fint, og faktisk hva jeg ønsker!)
I Sverige fant jeg flere oster med rett fett og karboposent, og også leverpostei. Serranoskinke er innafor, og kan kuttes opp og blandes i f eks eggerøre. Fantastisk godt!
I en frysedisk fant jeg lasagna fra Weightwatchers. Siden den fyller kravene ligger den nå i fryseren min.
Jeg kjøpte karbonadedeig, og en pakke med moussakamix. Og en pakke fetaost under 10% fett. Da er jeg halvvegs til moussaka, gresk salat og tzatsiki. Tzatsiki blander jeg alltid med rømmekolle alikevel, så det bør gå bra! Jo, også fant jeg matfløte med under 10% fett/karbo. Hvis jeg lager tomatsuppe, har i egg og en liten slump matfløte så er middagen etter en travel dag sikret.
Da har jeg faktisk alle favorittmiddagene mine nesten klare.
I tillegg bruker de en del desserter i Sverige a la kompotter som vi brukte mye før. Jeg kjøpet en "melkeflaske" med aprikossuppe, eller aprikoskompott. Den var under på fett og karbo selvsagt. Jeg kan spise den som den er, men forventer at det er litt søt. Men jeg kan ta litt skummet melk over.
Jeg kunne selvsagt kjøpt litt koke skinke, men det har jeg hjemme.
Jeg kjøpte litt vin, for når jeg kan ta en glass igjen. Ifølge Aleris skal jeg vente 3 måneder før jeg drikker alkohol igjen. Jeg må jo innrømme at jeg tok et glass hvitvin på nyttårsaften, men brukte over 4 timer på ett glass. Det gikk bra. Men, det hadde vært godt med en glass vin snart.
Så, det tar nok litt mer tid å bli kjent med matvarene på ny, men jeg har vært vant til å bruke skummet melk, rømmekolle, kesam, lettere oster, karbonadedeig etc. Jeg regner med at det går bra å tilvenne seg.
Også kjøpte jeg lilla vinterstøvler som jeg skal gå på turer med! :-)
onsdag 11. januar 2012
Vil jobbstress påvirke vektnedgang negativt?
Det siste ett og et halvt år har jeg (før operasjonen) brukt Herbalife. Dvs at jeg har byttet ut frokost og lunch med herbalife-shaker blendet med skummet melk. Det første halve året gikk jeg ned 15 kilo. Det var jeg strålende fornøyd med. Jeg hadde "gått på meg" disse kiloene i en periode med en stressende jobb, med stress som ikke var håndterbart. For la det være sagt, jeg liker å ha mye å gjøre, jeg liker å ha mange baller i luften, jeg tolererer stress godt, og jeg er veldig flink under press.
Men, stresset må være håndterbart, og jeg må ha en form for mestringsfølelse.
Etter dette første halvåret med Herbalife byttet jeg stilling. Der opplevde jeg igjen stress uten mestringsfølelse og mulighet til å sette egne grenser, håndtere stresset på min egen måte og situasjonen opplevdes meget ubehagelig. I løpet av det kommende året (dvs fra 2011) la jeg på meg de 15 kiloene jeg akkurat hadde gått først opp, og så ned.
Alternativet, når kroppen ikke helle reagerte på Herbalife, var å begynne å vurdere en overvektsoperasjon.
For, det var ikke noe tvil om at kroppen fikk inn færre kalorier enn jeg forbrukte. Men alikevel gikk jeg opp i vekt. Et annet alternativ ville ha vært å slutte i bedriften eller forsøke å bytte stilling. Men, det var ikke noe alternativt slik jeg opplevde det.
Når jeg nå, etter operasjon og 5 ukers hjemme starter å jobbe igjen så er jeg veldig spent på hvordan kroppen vil reagere på jobbsituasjonen, og om jeg vil fortsette å gå ned i vekt, slik overvektsoperasjoner normalt fører til.
Om kroppen ikke fortsetter å gå ned i vekt, etter operasjon - og etter at jeg går tilbake til jobb, ja da må jeg revurdere karrierevalget mitt.
For det er jo ingen rike menn å finne, slik at jeg kunne vært hjemmeværende pianospilledame med veldedighetsluncher, bingo og venninnevinglass før lunch.
Jeg føler litt på at dette blir den store lakmustesten for om valget for operasjon var rett. Har jeg kastet hundre tusen kroner i dass, eller valgte jeg rett!
Fortsettelse følger.
Men, stresset må være håndterbart, og jeg må ha en form for mestringsfølelse.
Etter dette første halvåret med Herbalife byttet jeg stilling. Der opplevde jeg igjen stress uten mestringsfølelse og mulighet til å sette egne grenser, håndtere stresset på min egen måte og situasjonen opplevdes meget ubehagelig. I løpet av det kommende året (dvs fra 2011) la jeg på meg de 15 kiloene jeg akkurat hadde gått først opp, og så ned.
Alternativet, når kroppen ikke helle reagerte på Herbalife, var å begynne å vurdere en overvektsoperasjon.
For, det var ikke noe tvil om at kroppen fikk inn færre kalorier enn jeg forbrukte. Men alikevel gikk jeg opp i vekt. Et annet alternativ ville ha vært å slutte i bedriften eller forsøke å bytte stilling. Men, det var ikke noe alternativt slik jeg opplevde det.
Når jeg nå, etter operasjon og 5 ukers hjemme starter å jobbe igjen så er jeg veldig spent på hvordan kroppen vil reagere på jobbsituasjonen, og om jeg vil fortsette å gå ned i vekt, slik overvektsoperasjoner normalt fører til.
Om kroppen ikke fortsetter å gå ned i vekt, etter operasjon - og etter at jeg går tilbake til jobb, ja da må jeg revurdere karrierevalget mitt.
For det er jo ingen rike menn å finne, slik at jeg kunne vært hjemmeværende pianospilledame med veldedighetsluncher, bingo og venninnevinglass før lunch.
Jeg føler litt på at dette blir den store lakmustesten for om valget for operasjon var rett. Har jeg kastet hundre tusen kroner i dass, eller valgte jeg rett!
Fortsettelse følger.
mandag 9. januar 2012
En hilsen fra min hud
Om jeg skulle gå ned 20-30-40-50 kilo på kort tid så vil nødvedigvis kroppens forskjellig deler håndtere dette forskjellig. Levra vil juble av å miste fettbelegget rundt seg! Fingrene vil smile av å kunne ha på seg ringer som ikke har passet på noe tid. Anklene, sammen med leggene, vil hygge seg med at de blir smalere og kanskje det er lettere å finne passende støvler. Hjertet vil jobbe lettere, og blodet vil bruse med jubelbobler, ikke bare gli rundt som en seig, nødvendig masse.
Hår og negler vil kanskje ikke synes raske endringer er så hyggelig. De vil nok slite litt med omstillingen, og med å få nok næring til å vokse og skinne. Men, de vil tilpasse seg etter hvert.
Smilerynkene vil bli større og mer tydelige. Det gjør ikke de noe av, men rynker a gitt! Rynker! Hm.
Resten av huden vil også stusse litt over å skulle henge på en kropp som er blitt mye mindre. Det er mange færre fettkuler å henge seg på, og hvordan skal all huden få dandert seg pent?
Det kan nok bli et spørsmål. For jeg ønsker ikke å måtte under kniven igjen for å fjerne løs hud.
Så, når jeg går ned sakte men sikkert, så er det fordeler med dette. En til to kilo i uka er i overkant av hva Grete Roede anbefaler, da hun var aktiv i å slanke oss. Men, om jeg fortsetter å gå ned 1-2 kilo i uka så er det fint tempo for huden min.
Da har den kanskje litt bedre tid til å ta seg inn, og for meg til å trene for å støtte hudens kamp for å tilpasse seg.
Ei rynke fra eller til gjør ingen ting, men jeg ønsker ikke å ende opp med å se ut som en Shar Pei-hund. (den skikkelig skrukkete, du vet).
Så, om vekten nå går sakte nedover, så er det bra for meg og huden min.
Hår og negler vil kanskje ikke synes raske endringer er så hyggelig. De vil nok slite litt med omstillingen, og med å få nok næring til å vokse og skinne. Men, de vil tilpasse seg etter hvert.
Smilerynkene vil bli større og mer tydelige. Det gjør ikke de noe av, men rynker a gitt! Rynker! Hm.
Resten av huden vil også stusse litt over å skulle henge på en kropp som er blitt mye mindre. Det er mange færre fettkuler å henge seg på, og hvordan skal all huden få dandert seg pent?
Det kan nok bli et spørsmål. For jeg ønsker ikke å måtte under kniven igjen for å fjerne løs hud.
Så, når jeg går ned sakte men sikkert, så er det fordeler med dette. En til to kilo i uka er i overkant av hva Grete Roede anbefaler, da hun var aktiv i å slanke oss. Men, om jeg fortsetter å gå ned 1-2 kilo i uka så er det fint tempo for huden min.
Da har den kanskje litt bedre tid til å ta seg inn, og for meg til å trene for å støtte hudens kamp for å tilpasse seg.
Ei rynke fra eller til gjør ingen ting, men jeg ønsker ikke å ende opp med å se ut som en Shar Pei-hund. (den skikkelig skrukkete, du vet).
Så, om vekten nå går sakte nedover, så er det bra for meg og huden min.
Dag 28 - 4 ukers innveiing
Idag var det tid for å gå på vekta. Det var vanskelig å vente ei hel uke, men det gikk.
Siden jeg spiser med og mer moset og litt grøvere mat tenker jeg at jeg må forvente at jeg ikke går ned så mye pr uke. Kroppen jobber hardere med maten, og det er mer mat som er på vei igjennom systemet.
Det går lettere og lettere å spise mat, og jeg tror nok at det skal gå bra om ei uke da jeg i prinsippet skal kunne gå over på normal mat.
Når jeg går på butikken så spaner jeg igjennom alle hyllene for å se hva som har under 10% fett og karbo. Det er ikke mye, men det er en del. Og det skap bli spennede å se hva jeg klarer å kombinere og lage selv. Det blir nok ikke grandis med det første, selv om jeg syns det er godt og lettvint.
Innveiing idag; minus 1 kilo.
Totalt ned 11 kilo siden innveiing på operasjonsdagen 12 desember.
Det er helt ok!
Siden jeg spiser med og mer moset og litt grøvere mat tenker jeg at jeg må forvente at jeg ikke går ned så mye pr uke. Kroppen jobber hardere med maten, og det er mer mat som er på vei igjennom systemet.
Det går lettere og lettere å spise mat, og jeg tror nok at det skal gå bra om ei uke da jeg i prinsippet skal kunne gå over på normal mat.
Når jeg går på butikken så spaner jeg igjennom alle hyllene for å se hva som har under 10% fett og karbo. Det er ikke mye, men det er en del. Og det skap bli spennede å se hva jeg klarer å kombinere og lage selv. Det blir nok ikke grandis med det første, selv om jeg syns det er godt og lettvint.
Innveiing idag; minus 1 kilo.
Totalt ned 11 kilo siden innveiing på operasjonsdagen 12 desember.
Det er helt ok!
Abonner på:
Innlegg (Atom)