Å kunne sitte med beina i kors

Bestefar satt alltid med beina i kors. Den øverste foten beveget han i firkanter, noe som moret oss barnebarna, men som han sikkert gjorde ubevisst. Å kunne sitte med beina i kors kan gjøres når man sitter å ser på TV, når man sitter å venter på å borde flyet, når man er på besøk og drikker kaffe, i en pause under et kurs, på en møte, eller helt ubevisst. For ikke å gå inn på en lang analyse med overtolkning over hva dette kropsspråkmessig kan bety og sender signaler om.
Men for oss tjukke så er dette valget tatt fra oss. Det er klin umulig å finne en behagelig stilling, hvor øverste beinet blir liggende uanstrengt i hvilende stilling. Det blir jo som å forsøke å bøye to grillpølser rundt hverandre. Ikke lett! To wienerpølser derimot, lange, slaaanke, og lett bevegelige, kan lettere formes rundt hverandre.
(og, nei, bildet er ikke meg - enda)

Endelig! Endelig kan jeg nå - igjen - etter lang tid, igjen sitte med beina i kors. Uanstrengt og naturlig. Slik som mange andre gjør, og tar som en selvfølge.
Dette er en seier! Jeg er en av de! De som kan sitte avlappet, elegant og slenge den ene foten over den andre, og den blir liggende. Den øverste foten glir ikke sakte ned, og ruller ned i vanlig foten-i-gulvet-posisjon. Neida, nå er jeg en av beina-i-kors-menneskene.
Og det føles faktisk som en seier! Vi skal ta med oss alle de seire vi kan!
Hurra!

"Are you lookin' at me?"

Når jeg nå har mistet nesten 20 kilo så begynner det jo å synes godt.
Den første som komenterte dette, var en mann på jobben som sa jeg hadde krympet så fælt, og lurte på om jeg slanket meg. Det var sjarmerende sagt, og det at han faktisk våget å nevne det. For det er nok mange som vegrer seg litt. Vekt kan være et ømtålig tema. Når jeg tenker på at en del slankeopererte blir (hviskende) spurt om de har kreft, så tenker jeg at det er forstålig om noen ikke vil si noe. Men, det er jo litt hyggelig å bli lagt merke til. Ikke bare er det hyggelig at vekttapet blir lagt merke til, men at jeg blir lagt merke til.
Tidligere, i min jojo-slankingshistorikk så har jeg hatt perioder etter vekttap hvor jeg ikke har oppfattet slik oppmerksomhet som positiv. Jeg har blitt frustert og har ment at jeg er uansett megselv. Jeg er meg innerst inne, slik jeg hele tiden har vært. Det mener jeg enda. Men, jeg må jo gi omgivelsene litt "slækk". Hvis de kommer med en positiv kommentar, i beste mening, så må jeg ha forståelse og vilje til å tolke dette i beste mening. Dette gjelder jo egentlig alt i livet. Noen er eksperter på å dreie alt til kritikk, og spesielt til kritikk av seg selv. Det er fryktlig slitsomt å bli utsatt for. Jeg velger å tolke slikt positivt! Jeg velger å ta det til meg og spare det i plussbunken, slik at jeg kan ta det frem en dag jeg trenger litt positive tanker.
Passbildet mitt begynner tydeligvis å bli litt gammelt, så det må jeg bytte. Litt morsomt at det ble kommentert i passkontrollen, og jeg velger å ta det i plussbunken også. Og snille badedraktdamen da, som trodde jeg trengte mindre størrelse enn jeg egentlig måtte ha. Positivt! Og litt søtt! Og idag, på flyplassen, måtte en kollega snu seg to ganger før han kjente meg igjen. Vi har ikke sett hverandre på 13-14 uker, dvs rett før operasjonen. Haha. Litt festlig er det jo å se ansiktsuttrykkene...først intet, så rynket panne i et sekunds gjenkjennelse, så ignorering, så slår hukommelsen inn og de snur seg igjen - bekrefter gjenkjennelsen og smiler. Haha. Festlig!
Og, hva skal jeg gjøre med de som ser på meg? De som SER på MEG! På meg! På meg? ser noen på meg? Og hvorfor det? Fordi jeg er feit? Eller, kan det være noe annet. Min strålende livsglede som er vekket til live? Min iboende sjarm som gjør at øynene stråler? Eller gleden innifra fordi jeg går ned i vekt, er fornøyd, og som gjøre at jeg gløder selvtillit og sjarm? Jeg ser opp, stirrer på kjekke menn, ser folk i øya, smiler til de - ihvertfall til de kjekke!
Eller som Einar Johannesen skrev i et dikt; "Jeg åpner mitt blikk mot en ukjent verden. Ser inn i den, redd, spørrende, og aner bare litt av den uendelighet jeg selv er en del av. På reise mot. Og min skjebne er med" (fritt etter hukommelsen). 
All PR er god PR. Jeg tror jeg velger meg det valgspråket! Så, om noen ser så skal de få se! Og jeg skal anta at det er fordi de liker det de ser på. Jeg gidder jo ikke spørre og få det avkreftet. SÅ, se på meg verden! Jeg er tynn! Ihvertfall snart. Og uansett om jeg har BMI på over eller under 25; jeg får til alt jeg vil! Jeg kan! Jeg vil! Jeg har tatt meg selv tilbake! Og, ja, jeg er verd å se på!

Innveiing uke 11 - minus 1 kilo. Totalt minus 18 kilo

Hu hei hvor det går - nedover med meg! Jeg er imponert og glad.
Selv med to middager fra igår i kroppen så viste vekta litt over en kilo ned fra forrige uke.
Så flott. BMI-en går nedover, for de som liker det! Og generelt har de fleste klær i klesskapet blitt byttet ut siden operasjonen i desember.
Jeg må fly på jobb, men blogger deg senere. Det begynner å bli bra med plass i flysetet også. Det er også deilig med mindre rumpe:-)
God veiedag til dere som har det!

Snille badedraktdamen

Jeg var på Harrytur igår. I Strømstad og på Nordby-senteret. På Nordbysenteret er det en badetøyforretning, og siden jeg skal til Jurmala i påsken på SPA-tur, og siden alle badedraktene mine er for store, smatt jeg innom for å se. De har kjempemye fint. Stive priser, men de hadde noe på salg også. Jeg fant et par badedrakter jeg vurderte, og badedraktdamen anbefalte meg å prøve på. Det gjorde jeg, og da jeg vurderte størrelser sa badedraktdamen; "men du trenger ikke denne størrelsen du! Du må ha en størrelse mindre." Jeg elsker denne badedraktdamen!
Hun fikk se at jeg trengte større størrelse enn hun trodde, men "way to sell swimwear"!
Og når passkontrollmannen både i Dubai og Frankfurt måtte dobbeltsjekke at det var meg på passbildet så er det vel noe som skjer.
Åh! Så motiverende!

Fra klær som passer til klær som ser bra ut

Og jeg fortsetter rydding i klesskapene. Jeg har alt skrevet et par stykker om klær og hvordan de plutselig er blitt for store. Men dette kan jo aldri fortelles for ofte. Og for oss som har vært jojo-slankere i alle år så er dette en tilbakevendende fenomen. Jeg hår nå snart gått igjennom hele klesskapet og fylt to søplesekker med klær som er for store.
Etter tips fra ei venninne så skal jeg holder klesbytteparty. Det er ganske festlig, og veldig praktisk. Jeg inviterer noen venner som ligger nogenlunde i størrelsesskiktet som kan passe, litt pluss og litt minus. Så tar alle med seg klær, sko, vesker, belter etc som de er lei. Forrige gang satt vi pris 50 kroner pr plagg.

Det er interessant hva som skjer når klesskapet vokser seg stort og fullt, samtidig som vekten øker. Det er pussig at jeg ikke tar for små klær ut, men psykologisk så er nok det forklarlig med at jeg antar at de skal passe igjen - snart-ish. Plutselig, etter at en slankekur har begynt å virke så er "alle" klær for store. Da pleier jeg å ta storopprydninger, hvor alle klær som er for store tas ut. Jeg har ikke alltid kvittet meg med de store klærne for jeg har antatt at om et par år har vekten deseverrew gått opp igjen. Og siden jeg har rett, så har jeg god dekning for å uttale meg om dette - for meg selv.

Nå har jeg altså - igjen - hatt storopprydning - og tatt ut for store klær.
Og har kommer det mest interessante, når vekten går ned så går mitt blikk for klær fra "hvasomhelst som passer" til "hva som ser bra ut". Dette må jo være noe av kjernen av selvfølelse! Ikke bare går jeg ned i vekt, blir lettere i kroppen, kan gjøre mer av det jeg ønsker, og finner lettere klær som passer. Nei, jeg ønsker også at klærne skal se bra ut! Og at jeg skal se bra ut i klærne!
Det holder ikke lengre at de "passer". Nå nei, det er ikke lengre nok.

Min teori om at jeg må ta vare på for store klær fordi de snart bil passe igjen har fungert i mange år. Jeg har vurdert å innrede soverommene etter størrelse, slik at jeg flytter rundt til soverommet som har klær som passer, fremfor at jeg må drive å rydde ut og inn klær hvert år.

Men nå har jeg jo betalt 100 000,- for å bli kvitt overvekten, fettet, og behovet for å gå i sekker, så nå må denne teorien vike!
Og hva skal jeg legge i min nye teori, mon tro?

Hm.
Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå ned. Så, jeg vet ikke hvilke størrelser klær som vil passe meg om 6 måneder, eller om ett år. Etter operasjonen vil jeg i prinsippet ikke klare å spise like mye som før. Jo, jeg kan klare å tøye og utvide magesekken, men dette ønsker jeg jo ikke. Da kan jeg i værste fall gå opp i vekt igjen, ikke bare litt men mye.

Min teori må derfor si noe om at jeg kanskje må satse på færre klær for å kunne skifte oftere (jeg har mye klær). Min teori bør kanskje si noe om en begrensning i forhold til at jeg ikke bør fylle opp tre soverom med klær i størresesskikt XL-L-M. Men heller fylle, eller halvfylle ett soverom, dvs det store klesskapet. Jo da, det er jo fantastisk moro å kjøpe nye klær når kroppen blir mindre og andre klær passer. Men, akkurat nå er det litt dumt. Jeg må ha fokus langt fram. Det tar et år til ett og et halvt år før kroppen og vekten stabiliseres. Og, klarer jeg det? Sett frist til neste jul! JA! Januarsalget! OK. Neste år, i januarsalget, bør jeg sette isammen jeg god, ny, fresh og spennende garderobe. Vent til da!

OK. Jeg skal heretter ikke bruke klær som er alt for store. Det får meg til å se slaskete og uformelig ut. Jeg skal bruke klær som fremhever at jeg er dame, fortrinnsmessig alltid. Ihvertfall der det er mulig. Jeg har nå tid til å se hvordan kroppen endrer seg, og til å finne ut hvem jeg er, hvordan jeg ønsker å fremstille meg og hvordan jeg ønsker å bli oppfattet. Ja, jeg snakker om klær her.

Og klær som er for store skal ut! Høres det ok ut? Ja, det gjør det! De skal ut. Klær som passer får bli. Klær som ikke er flatterende på noen som helst måte, eller som heller ikke har potensiale i å bli det, må ut!

Og, når kroppen nå fremstår i en ny og bedre utgave av meg selv så holder det altså ikke at klærne lengre passer, de skal se smashing ut! Klær skaper folk, og jeg skaper meg. Igjennom klær.
Av alle som ser meg er det kanskje under halvparten som vet hva som er inni (hodet, under klærne) og jeg ønsker å fremstå som...som...oj det var vanskelig. Det må jeg tenke litt på og komme tilbake til. Men, klær skaper folk! Og horisontale striper er ut - åkke som!

Det var da voldsomt som klærne vokser i klesskapet

Idag skulle jeg gjøre meg klar til et møte, og gikk igjennom klesskapet for å finne en overdel.
Jeg hadde en opprydding ved juletider, og bukser som passet da er blitt for store. De ble ryddet ut forrige uke. Denne gangen var det overdelene som jaggu har vokst i klesskapet. Den grønne favoritt-skjorta mi er så og si blitt for stor. MAKAN! I LOVE den grønne skjorta mi!
Så da får jeg bruke litt tid nå på å rydde ut de overdelene som er blitt så store at de ikke er kledelige lengre. Når jeg først har betalt 100 000 kroner for å gå ned i vekt så skal jaggu det synes også. Jeg skal ikke gå i bole-bukser, grilldress, eller overstore t-skjorter eller skjorter. Pffftttt....

Så nå må jeg finne frem overdeler med markert liv, belter, smalere bukser som blir flatterende med tunikaer over etc. Og det er kanskje på tid å sjekke undertøysskuffen også.
Når man føler seg vakker under, så blir man vakker utenpå. Whatever- men for store klær er ubehagelig, stygt og ikke flatterende.

Men, jeg smiler litt i sjegget (figurative speach), det er jo hyggelig da!
På ferie kjøpte jeg nå slik rosa/ferskenfarget jeans som er på pop i vårmoten. DEN skal passe flott ganske snart (kjøpte den litt tight).
Den skal jeg bo i, i hele våres.
Ha en god opprydning i vårgarderoben!

Innveiing uke 10 - minus 1,5 kilo - Totalt minus 17 kilo

TOSIFRA-TOSIFRA-TOSIFRA

Minus en og en halv kilo siste uke er jeg veldig fornøyd med. Etter å ha vært en uke i Dubai, spist dubaisk mat (det hetter ikke det da vettu!) og til og med tatt noen øl, men så har jeg på den andre side gått veldig mye, samt trena to ganger, var jeg spent på om jeg ville gå ned. I tillegg satt jeg på fly sist natt og fikk sove minimalt. Jeg drøyde derfor innveiinga til tirsdag. Kroppen blir alltid litt opphovnet og matt av lange flyreiser.

Jeg regner med at denne uka her, med ferie hjemme, og kontroll på etinga vil gi godt utslag på vekta neste uke også. Men, hva kan jeg si;

TOSIFRA-TOSIFRA-TOSIFRA

Feriemat og flymat

Jeg har vært en uke i Dubai og kom hjem idag. Jeg har vært litt reiseleder og hatt med folk, men har forsøkt å få i meg mat og drikke regelmessig. Jeg har gått kjempemye og også fått trent et par ganger.

Flymaten har i utgangspunktet vært ok. Det har vært alternativer med proteiner, og det blir nok mat. Boller, rundstykker og baguetter med pålegg er jeg ikke så glad i. Da tar jeg heller opp en ferdigpakke med knekkebrød, eller en Herbalife-bar og tar dette som et måltid/mellommåltid.
Det er alltid nok drikke på utenlandske flyselskaper (jeg brukte Lufthansa denne gangen) og godt utvalg i f eks juicer.
Hotellet hadde frokost med eggerøre, kokte egg, og omelett stket på bestilling. I tillegg noe kjøttpålegg, bacon av kalv (muslimske land unngår bacon av svin), og grønnsaker og oppskjært frukt. Det var oster, og også juicer. Så, frokost gikk greitt.
Food courter på shoppingsentre har alle valg av mat; Subway . nei ikke enda, selv om jeg kunne blitt mett av pålegget, og sub er godt og sunt. De har japansk mat, pizza, burgere, kinesisk, grillmat....ALT!

Burgere; vel, tok en dobbel cheeseburger (mye kjøtt er mye proteiner) før jeg gikk på fly hjem og siden jeg ikke hadde hatt middag. Burgeren hadde to karbonader samt ost og sylteagurk, og jeg fikk i meg litt over halve. Det gikk også godt ( med tanke på magen), men var nesten så jeg fikk dårlig samvittighet av å spise burger. Hm, mange gamle fordommer som ligger i junkfood og feite folk.

Mellommåltidene gikk det dårligere med. Fort gjort å spise for få måltider, og da spise for fort slik at maten forstopper seg og jeg ikke får i meg nok. Hadde med herbalifebarer, og knekkebrød i ferdigpakker. Og på reisen til ferie hadde jeg med osteknekkebrød. De er virkelig geniale.

Det går ihvertfall an å leve godt på ferie, selv med liten mage. Og så lenge de både i Dubai og Frankfurt spurte om det virkelig var meg på passbildet mitt så tenker jeg at; ja! Jeg mister vekt! Woot woot!

Når klærne vokser i skapet, og ikke krymper lengre

Jeg pakker til ferietur. Og siden det er over 20 grader dit jeg skal så driver jeg og finner frem lettere sommerklær. I jula tok jeg en liten opprydning i buksehaugen min, og la til side det som ikke passet. Når jeg idag går igjennom hele passe-haugen så har de jaggu vokst i skapet!?!?
OK, så har jeg gått ne 15 kilo, men buksene kunne jo passe fordet! I høst kjøpte jeg lette sommerbukser og -piratbukser fra Zizzy på salg. Klærne der er jo veldig dyre på fullpris. Men, nå - selv om prislappen henger på - så er de jammen blitt for store. Og jeg har ikke noe imot store klær, men disse er alt for store.
Jaja, da blir det å lete frem andre klær da, i mindre-haugen.
Det er jo litt koselig også!

Hårtap

Det er et kjent fenomen at man kan miste noe mer hår etter en overvektsoperasjon. Jeg syns vel egentlig ikke at jeg mister så unormalt hår, helt til jeg dro av ei lita tufse i helga. Da ble jeg litt i stuss.  Jeg har fint, nordisk hår og ønker ikke at det skal bli noe mindre av det enn det er.
Jeg snakket i helga med en frisør og hun anbefalte å skylle håret i øl innimellom. Det skal jeg begynne med. Det koster jo ikkeno, og er verd et forsøk. Jeg har også tidligere hørt at øl skal være bra for håret. Jeg tar alle mine vitaminer, men det kan hende at 3-månedersblodprøvene vil vise at det er noen vitaminer eller mineraler som jeg ikke får i meg.
Før jeg begynner å ta ekstra vitaminer for håret forsøker jeg ølskyllin.
En flaske til deg håret mitt, en flaske til meg.
:-)

Innveiing uke 9, minus 1 kilo. Totalt minus 15 kilo

Jeg syns det er litt pussig. Jo mer mat jeg får i meg, jo mer går jeg ned. De ukene jeg syns jeg har vært forsiktig, i den grad jeg er forsiktig, så har jeg ikke sett så mye bevegelse på vekta. Men, noen uker, hvor jeg har spist mye forskjellig, og rart, så går vekta nedover.
Hvis denne teorien stemmer så kommer jeg til å gå ned mange kilo kommende uke. Jeg har nå to uker ferie, og drar til Dubai i morra ettermiddag. Der blir det litt eting. Eller mye eting, som jeg syns.
Når jeg spiser middag så klarer jeg jo ikke å spise en full porsjon. Jeg kan jo ikke kaste 75% av hver porsjon, så jeg drøyer maten litt og spiser to eller tre ganger utover kvelden. Da får jeg i meg mye mer mat enn tidligere. Dette er jo ikke noe revlusjonerende, men kun en bevisstgjøring på at jeg må få i meg nok næring.
I helga var jeg på et utearrangement på dagen på lørdag, det ble litt vanskelig å få i meg rett mat, men jeg hadde med et assortert utvalg. En knekkebrød med pålegg gikk ned og på kvelden ble det mat på hotellet. Buffeemiddagen som kostet over 400 kroner ble litt dyr, så jeg snakket med betjeningen. Jeg endte opp med å få en tallerken med mat bragt til rommet, og koset meg der, tre ganger med middagen. Karbonadene jeg fikk var litt mektige, så de varte hele kvelden.
Siden jeg nå har ferie og skal på tur legger jeg opp til å få trent en del. I tillegg blir det mye gåing. Det er STOORE shoppingsentre i Dubai.
Jeg skal pakke etterpå, og igår tittet jeg i en skuff med bukser som jeg la til side for et par år siden. De Passet nå, de fleste. Det er hyggelig for selvfølelsen og selvtilliten.
Minus 15 totalt. Dæven - I am good!

Ta kroppen tilbake! Med en gang!

Jeg blir inspirert til å skrive litt om dette tema når jeg ser hvilke spørsmål som kommer i de gruppene jeg deltar i sammen med andre operert og andre som planlegger operasjon. Jeg som har betalt operasjonen min selv har nok gått igjennom en litt annen prosess enn de som har tatt den lange stien igjennom det offentlige helsevesen. Men selv om det finnes ulikheter, så tror jeg vi finner også noen likheter.
Etter operasjon så følte jeg at jeg var i en unntakstilstand. Både kroppen og hodet. Jeg hadde tatt et stort og alvorlig steg, og jaggu skjært bort 80-90 prosent av magesekken. Oj, oj, oj, jeg håper jeg har tatt det riktige valget. Joda, men det var ikke lengre et tema. Gjort er gjort, og spist er spist, uansett om det er Ole Brum eller meg. Eller deg.
Jeg merket raskt at det var forventet på Aleris at jeg var selvgående. Jeg hadde allerede mottatt mye info om operasjonen, og om dagene etter operasjonen. Jeg fikk mer informasjon, om kosthold etc. Og jeg mått selv administrere mitt eget liv.
Den første realisasjon av dette kom ganske raskt, mens jeg enda var på sykehuset.
For, de som jobbet der skulle ikke bli med meg hjem. Og min støttekontakt-venninne har sitt eget liv og skulle heller ikke bli med meg hjem. For hjem ville jeg. Og ved a hoppe i det og sette disse anti-blodpropp-sprøytene selv så gjorde jeg med uavhengig. Og jeg fant løsninger for å forsøke å få i meg mer og mer næring hver dag.
Om du ikke tåler brød, kanskje jeg gjør det. Så din informasjon er kun veiledende for meg.
Og, jeg tipper at de som sa jeg måtte ta små slurker ikke tenkte på at dette faktisk gir mer luft. Det må jeg forresten huske å gå tilbakemelding på. For så fort jeg begynte å drikke med hva jeg anså var normale slurker, så sluttet jeg å "brupe" små luftbobler hele tiden.
Allerede på sykehuset sjekket jeg min egen urinfarge da jeg fikk i meg lite væske. Da fargen var for gul så jeg ifra og fikk intravenøs væsketilførsel. Om jeg hadde vondt så sa jeg ifra om det og fikk regulert medisinering, samtidig som når jeg ikke hadde smerter sluttet med medisiner. Om noe føltes ømt eller vondt så måtte jeg justere på hva JEG gjorde, for at jeg skulle unngå plager og sikre egen helbredelse. Når jeg startet med situps og ble litt øm i magesekken, så valgte jeg å vente litt til før jeg tok situps igjen.
Da jeg tok stingene sprakk to av sårene opp utvendig. Jeg kjøpte strips og plaster og var forsiktig i noen dager, til jeg følte og så at huden hadde grodd bedre.
Kun jeg vet hvordan jeg har det. Kun jeg kan vite hvordan kroppen min tar det. Og jeg må være min egen diktator - kroppsdiktator!
Om legenes veiledning følges 95% så tenker jeg at det er veldig bra. De andre 5% får være tester og forsøk, og min lille trassalder som utvikler meg videre i rett retning.
Så alle deres om lurer; TA ANSVAR FOR DIN EGEN KROPP! TA KROPPEN TILBAKE!

Er null null?

Jeg lurer litt. Siden jeg må switche mellom to forskjellige vekter, og registrerer vekt og mål og mat på Vektklubben til VG så blir jeg litt forvirret innimellom.
Jeg har ikke gått ned noe ifølge vekta mi hjemme, MEN når jeg registrerer vekta på Vektklubb så har jeg gått ned 200 gram. Da føltes jammen verden litt lysere.
Det er rart men kjent.
Det er merkelig at vekta skal ha så stor betydning. For 200 gram, DET kjenner jeg ikke på buksa altså.
Jeg bryr meg sånn sett ikke om 200 gram, men nedgang i seg selv er merkelig lettende på humøret.
Dette er nok kjernen i hodeproblematikken i slanking, mener jeg!
Om jeg har gått ned 9 centimeter rundt hoftene på en uke, etter noen situps og løpeturer på tredemølla, så burde det vær god motivasjon. Men 200 grams nedgang - eventuell nedgang - føles mer viktig.

Fokus fokus!
Jeg går ned i vekt! Det vil komme platåer, men ikke stoppe opp og stabilisere seg enda. Det vil si at jeg kan spise det jeg får i meg, nesten. Og ihvertfall så lenge kroppen tar det. Dette er jo innenfor de retningslinjer jeg har fått fra Aleris; mye proteiner, under 10% fett/karbo pr 100 gram etc.
Jeg har på 8 uker gått ned 14 kilo. Denne uka har folk på jobben begynt å kommentere dette, og jeg jobber i et miljø hvor det skal mye til for at slike ting kommenteres.
Det er hyggelig at det blir lagt merke til! Jeg merker folk er litt forsiktige i hva de sier når de kommenterer min vektnedgang, eller krymping som en kollega sa. jeg har sagt ifra til mine nærmeste kollegaer at jeg har operert, og at vektnedgangen skyldes det og ikke at jeg har fått kreft!

Så når vi tar ut de positive sidene, og dette er nok den viktigste prosessen jeg må ha iboende i meg, så må jeg gå ned på størrelser på klær, jeg har en total vektnedgang som er mellom1 og 2 kilo i uka, jeg kan trene og spise uten plager, og jeg går nedover i vekt og centimeter!

Hurra!

Innveiing uke 8 - null, zero, nada...

Nei, nei, neeeiiii!
Vekta står på null. Jeg lureveide meg jo lørdag og jeg kan jo ikke ha gått opp igjen en kilo på 48 timer. Er det muuulig?!?!
OK! Fokus!
På 8 uker, totalt minus 14 kilo. Jeg har byttet snart to buksestørrelser.
Vektnedgangen synes på meg. Jeg føler meg lettere.
Det går greitt å trene, også å jogge på tredemølla.
Situps går greitt.
Jeg begynner å få dreisen på å spise regelmessig-ish.
FOKUUUS!
Minus 14 kilo totalt.
Jeg vil gå ned mere fremover. Det er helt sikkert.
Klærne er blitt for store!
Magen tåler stort sett den maten den får.
Pust!
OK.
Jeg overlever dette!
Og lykke til til meg neste uke!

Osteknekkebrød - finns dom?

JADDA! Etter tips har jeg nå lagd hjemlagde knekkebrød jeg også.
Ikke slike som mine venner lager, som også er veldig gode, men slike som er fulle av protein for oss som trenger det.
Jeg har en pakke ferdigskivet Synnøve Finden lettere versjon, og tok fire skiver som jeg brettet dobbelt. Jeg la de på bakepapir på en tallerken og satt de i mikorovnen i 3 minutter på max.
En deilig ostelukt spredde seg i kjøkkenet!
Da de var ferdige har de fått stå på benken og avkjøle seg. Nå er de kalde og stive. Disse anbefales å bruke til knekkebrød med mye pålegg på, eller til snacks.
De må jo være glitrende å kaste i veska når jeg skal på shopping eller reise.
Og de må jo også smake godt med Maarud dipposer blandet i rømmekolle, og brukt som kjeks med dip.

Hvordan det føles om jeg spiser for fort

Ikke godt!
Nei, det føles ikke godt om jeg spiser for fort. Det er tydeligvis en grunn til at jeg ikke skal gjøre det.
Det er en grunn til at jeg skal spise lite. Det er en grunn til at jeg skal spise sakte. Måltidet bør strekkes seg over minimum 30 minutter. En middag hvor jeg ønsker å få i meg både kjøtt og tilbehør bør strekkes lengre, for at jeg skal få i meg mer.
Om jeg av gammel vane spiser fortere så blir jeg plutselig kjempemett. Men, metthetsfølelsen sitter ikke i magen, den sitter i brystkassa. Det er som om maten har stoppet opp i spiserøret fordi det er fullt i magesekken. Det kan jo faktisk hende at det er det som skjer også.
Om jeg da sjekker klokke og tallerkenen og ser at jeg har spist for mye på for kort tid så er det greitt å forberede seg på at kroppen ikke liker dette!
Jeg blir ikke kvalm, men føler meg uvel. Litt sånn overmett-uvel.
Jeg kan føle meg litt urvete i kroppen.
Videre så får jeg kraftig spyttansamling i munnen, nesten sånn som en får før en må spy.
Det virker som om det er spytt eller slim som kommer opp fra magen og som må ut.
Siden jeg merker dette ubehaget ganske tidlig, så stopper jeg å spise og det er heldigvis ikke mye for mye mat jeg har rukket å få i meg. Det tar ca 10-15 minutter før det går over igjen.
Da føler jeg meg helt vanlig igjen.
Og, siden jeg totalt sett antageligvis har fått i meg for lite under måltidet - bare spist for fort - så blir jeg sulten igjen i løpet av et par timer.
Så, når jeg kjenner at jeg begynner å bli mett så må jeg være forsiktig, sjekke klokka slik at det ikke er fordi jeg har spist for fort.
Det viktigste med å ikke spise for fort er ikke at det er ubehagelig å få en slik kroppslig reaksjon. Det viktigste med ikke å spise for fort er at da får jeg i meg mer mat. Og det er ikke lett å få i seg nok nærig hver dag, så hvert måltid teller. Og hvert måltid bringer meg nærmere en idealvekt, og et godt og aktivt liv.