fredag 20. desember 2013

To år etter - fine verdier og skikkelig happy

I dag var det tid for legebesøk hos fastlege, med gjennomgang av verdiene i blodet. Helt siden operasjonen, eller første sjekk etter operasjonen da, har mine verdier vært flotte. Jeg har tidvis ligget litt lavt på D-vitamin og B-12. Jeg har tatt litt D-vitamin tilskudd. B-12 tok jeg først hver tredje måned. Siden jeg lå lavt i spennet på denne verdien gikk jeg over til å ta B-12 hver måned i en periode. Jeg merket at jeg var slapp i kroppen, og etter at jeg hadde tatt påfyll av B-12 steg energinivået merkbart.

Jeg hadde igjen en B-12-ampull nå før jul og tenkte at det var lurt å ta den. Det jeg ikke tenkte på var at jeg tok den tre dager før jeg tok blodprøvene før legetimen. Hehe, nei, selv om det er såkalt depot-B-12 så hadde jeg en sinnsyk høy B-12-verdi. Så den maxa jeg ut ja. Men, alle andre verdier var fine.
Fastlegen har vært støttende i hele prosessen. Hun fremsendte min første anmodning om å få operasjon i det offentlige. Da den ble avslått og jeg valgte privat operasjon fikk jeg hennes anbefaling for å søke om å få dekket noe av kostnad for operasjonen fra staten ( særlige store sykdomskostnader). Aleris har oversendt informasjon om operasjonen til min fastlege og hun framsto i dag som en god rådgiver i den samtalen vi hadde. Det er godt å ha en seriøs fastlege som tar mine spørsmål alvorlig.

Jadda. Da er det bare å kjøre på videre, de neste to årene! :-)

onsdag 4. desember 2013

Time bestilt for toårs blodprøvekontroll og legetime

Tiden går fort. Det er snart to år siden operasjonen. OPERASJONEN. For et skille i tid. Og i livskvalitet. Så vel investerte penger. For en god og velvurdert sjanse å ta.
Jeg gjorde gode vurderinger før operasjonen og jeg har gjort gode vurderinger etter.
Vekten har holdt seg ganske stabil i flere måneder, i over et halvt år når jeg tenker meg om.

Jeg spiser det jeg ønsker. Av og til ikke så smart (litt mer fett og karbo en optimalt), og av og til spiser jeg veldig bra. Men totalen er veldig bra!
Jeg blir ikke syk. Jeg har fått innarbeidet gode spisevaner med å bruke god tid, i hvertfall i 80-90% av måltidene. Det må være bra.

Jeg har ikke fått gode treningsrutiner enda. Dette er en plan for neste halvår. Dette er noe jeg ønsker å gjøre, for å støtte huden i jobben den skal gjøre; trekke seg sammen.

Hodet fungerer bra. Selvtilliten har alltid vært bra, men nå har også selvfølelsen steget høyt på skalaen.
Jeg kler meg i hva jeg ønsker, kan kjøpe klær der jeg ønsker Alt passer, nesten. Jeg bryr meg ikke om hva andre syns. Jeg ser bra ut. Jeg går i bikini og er fornøyd. For en endring.

Livskvaliteten er god. Humøret er godt. Livet er bra. Vekten er...pffttt...det er ikke viktig. Det er helt ok. Løs hud? Ja, hva så? Perfekt? Nei, men perfekt nok for meg.

Oh, happy days!

mandag 4. november 2013

Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

fredag 1. november 2013

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

onsdag 16. oktober 2013

Begynner jeg å bli litt for avslappet med maten?

Hvis du har fulgt meg og bloggen min så vet du at jeg ble operert i desember 2011. Så, nå nærmer det seg to år siden operasjonen. Jeg har gått ned 40-45 kilo. Siden vekten går litt opp og ned så må jeg si det slik. I sommer da jeg var nesten tre uker i USA, og det ble mye feit mat, gikk jeg opp fire kilo. Men, i perioder med flytting, bytting av jobb etc så går jeg fort ned noen kilo.
Dette skjer uten at jeg følger spesielt med på matinntaket.

Så, begynner jeg å bli litt slapp? Kanskje det. Hvorfor tenker jeg på det? Vel, jeg trenger jo ikke gå ned mer i vekt. Jeg ser helt fin ut slik jeg er. Ønsker jeg å gå ned mer i vekt? Njææ...ikke egentlig. I hvert fall ikke som et viktig punkt. Kanskje det heller er den gamle jojoslankeren som skinner igjennom. Den som aldri var fornøyd med seg selv. Men denne jojoslankeren må begraves!

Så hva spiser jeg? Og hva drikker jeg?
La meg ta drikke først. Jeg syns det er en utfordring å drikke noe med kullsyre, så jeg forsøker å unngå dette til en stor grad. Jeg drikker solo innimellom, og vanlig cola. Jeg drikker øl. Og vin med bobler også. Men, til maten er eplemost, juice eller vann - eller melk, helt ok. Drikker jeg til maten tenker du...hehe. Ja, jeg gjør det! Jeg drikker mindre enn før til maten, siden anbefalingen er å drikke FØR og ETTER måltidet. Men det blir da så tørt. Så, jeg har et glass med maten, og tar noen slurker. Når jeg klarer å bruke god tid på måltidet så merker jeg når jeg begynner å bli mett, og jeg kutter ned på drikke for å få i meg mer mat om jeg spiser for fort og blir fort mett.

Hva spiser jeg? Tja, egg til frokost er godt. Enten to kokte egg med en brødskive til. Eller to stekte egg. Ja, jeg klarer å spise to kokte egg og en brødskive. Jeg klarer å spise to stekte egg også, og det meste av en brødskive til. Jeg er ikke alltid så flink til mellommåltider. Men jeg jobber med det. Lunch kan bli varmrett eller pålegg uten brød. Minst mulig karbo, mest mulig proteiner. Til middag forsøker jeg også å få i meg mye proteiner, fremfor karbo og fett. Men, jeg er nok ikke 100% flink.

Jeg teller ikke kalorier. Jeg teller ikke gram proteiner pr dag. Jeg bruker vektklubb i VG av og til, for å kontrollere inntaket. Det viser nok litt for mye fett og karbo, i forhold til proteiner, men jeg har holdt vekten ganske stabil i snart seks måneder.

Hvordan dette vil fungere fremover, tja, godt håper jeg!

Jeg tror det viktigste er rutinene med å forsøke, forsøke lite karbo, forsøke mye proteiner. Å forsøke å gjøre de rette valgene hver dag, hver uke. Jeg ønsket meg en softice i sommer, den tok jeg ikke før forrige uke! Jeg valgte den bort for mat. Jeg valgte bort kaloriene og fettet og karboene i den for proteiner og riktig mat. Litt stolt kan jeg jo være av det!

Og jeg kan fremdeles bli bedre på å trene!

Jaja, det går bra. Jeg er happy!

fredag 11. oktober 2013

Blunker du til meg?

For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.

Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.

Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.

søndag 6. oktober 2013

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.

onsdag 14. august 2013

Og så går det nedover igjen

Puh. Hvis du har lest mitt forrige innlegg så vet du hva jeg snakker om. De sommerkiloene som snek seg på, vet du. Og, kanskje jeg ikke passet nok på i sommer, på hva jeg fikk i meg. Eller, at jeg syns det var ok å spise og drikke litt annerledes på ferie og sånn.
Det var nok en kombinasjon tenker jeg.

Men med bare få dager med fokus på næringsinntaket så går vekta nedover igjen. Og dette er selv om jeg har vært på seminar med jobben og spist hotellmat.

Go-følelsen er tilbake!
Jeg har kontroll. For et fantastisk kontroll-hjelpemiddel jeg har kjøpt meg.

Fantastisk. Me very happy!

lørdag 10. august 2013

Å nei, jeg går opp i vekt

Den store skrekken senker seg over heimen. Å nei! Jeg går opp i vekt. Etter ett og et halvt år med vektnedgang eller stillstand så har jeg gått opp tre-fire kilo siden i våres. Å nei!
Jeg kjenner skrekkfølelsen fra tidligere slankekurer bre seg i kroppen. En isnende følelse av å miste kontroll. Å ikke ha kontroll. Å være feit. Å føle meg mislykket. Å hate meg selv. Å nei.

Det var egentlig litt fint å kjenne på den følelsen igjen. Å kjenne hvor jævlig den er. Hvor lite jeg ønsker at den skal styre livet mitt, følelseslivet mitt.

Jeg ønsker å kvitte meg med den følelsen. Jeg skal lære meg å kontrollere den. Jeg må!

OK. Så hvorfor har jeg gått opp i vekt? Har jeg gjort noe annerledes? Er det naturlige forklaringer?
Joda, det er sommer. På sommerferie i USA har det blitt mye mer mat og godis, som til sammen helt sikkert har maxet ut kaloribehovet pr dag. Om, selv om vi har gått i fornøyelsesparker i timevis, så blir ikke det nok for å balansere kaloriinntaket.

Jeg har nå sjekket ved å registrere alt jeg får i meg hver dag, og ser at når jeg ikke trener så maxer jeg ofte ut kaloriinntaket enda. Hm. Ikke sjokkerende rart. Men, en god forklaring egentlig.

Så flott at det var en normal forklaring på dette. Ikke noe magisk har skjedd. Jeg kan kontrollere dette!

OK. Da gjør vi det. Da må vi stramme litt inn igjen på matinntak. Og spesielt på hva som gir mange kalorier og fett. Og, fortsette den gode trenden med regelmessig trening. Flott.

Så, nå ser jeg at vekta går nedover igjen. Fint!

Puh.... Scarey!
Men jeg er min egen sjef. Min egen mester.
Jeg bestemmer. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg klarer dette. Jeg har bedre forutsetninger nå enn tidligere for å klare dette.

Köra på du bara! Jadda!

Snart tilbake på matchvekt.
(jeg kan jo nevne at vekten uansett er kjempeflott der jeg er nå også, så det er ikke noe problem, men å få oppover igjen - det må kveles ved fødselen inntil jeg klarer å stabilisere meg.

Det skal jeg klare!

fredag 19. juli 2013

Slitsomt med oppmerksomhet?

Er det slitsomt med oppmerksomhet?
Er det forskjell om det er positiv eller negativ oppmerksomhet?

Jeg får mye oppmerksomhet etter å ha hatt et relativt stort vekttap. Det er mange kjente og kollegaer som kanskje ikke ser meg så ofte som har kommentert at jeg ser bra ut. Det er veldig hyggelig. Men det er nesten litt flaut også.
Ikke misforstå, det er veldig hyggelig med positiv oppmerksomhet. Men har jeg fortjent det? Er det å jukse å operere seg? Er det jeg som skal ha æren, eller er det Aleris, som faktisk opererte meg? Har jeg tatt en lett vei ut, og egentlig bare er lat?
Og, hvordan skal jeg ta oppmerksomheten? Og, hvordan svarer jeg når jeg blir spurt om jeg tar trent mye? Eller, de som bare sier "du må ha trent mye!". Den ene gangen jeg svarte "nei, egentlig ikke!" så fikk jeg noen blikk som var litt forvirret. Hvordan svarer jeg når de spør hva jeg har gjort?
Vel, dette er jo min sannhet og jeg sier akkurat så mye eller lite som jeg selv ønsker.

Det å få oppmerksomhet for at jeg ser bra ut er hyggelig. Men, som dame forbeholder jeg meg retten til å over analysere det du sier. Hva mener du? Bra i forhold til hva? Iforhold til meg selv for to år siden, eller i forhold til andre? Og i så fall, hvilke andre? Andre tjukke, eller andre tynne? Betyr det forresten noe for meg?

Det er nesten litt flaut at så mange kommer med så mange positive kommentarer - for jeg velger å ta det positivt. Jeg blir litt flau inni meg, for jeg må hele tiden vurdere om jeg har tatt en snarvei og jukset, eller om jeg gjorde et godt og riktig valg. Nå vet jeg jo at jeg gjorde et godt og riktig valg, så hvorfor tar jeg egentlig denne ekstrarunden igjen og igjen?

Jeg vet innerst inne at jeg tok det riktige valget for meg. Og jeg vet at jeg ikke kan slappe av, ikke et sekund. Ikke hvis jeg ønsker å holde vekten. Jeg holder vekten nå, sånn mer eller mindre.

Men, når jeg får positiv oppmerksomhet, jeg ønsker kanskje mer oppmerksomhet for jobben jeg gjør, og for den jeg ER, enn hvor mye jeg veier, eller hvordan jeg ser ut.

Men, skal jeg velge mellom ingen oppmerksomhet, og oppmerksomhet om at jeg ser bra ut, hva velger jeg? Ingen oppmerksomhet eller noe oppmerksomhet?

Jeg må velge selv hvordan jeg bruker oppmerksomheten jeg får. Velger jeg å ta den med som god karma, som gode innspill som vil bære meg videre? Eller velger jeg å være en riktig nordmann, og ikke takle å si takk, og heller vifte det bort? Hehe, vi nordmenn er ikke så gode til å ta imot komplementer!

Jeg ønsker å bli bedre på deg, og jeg tror jeg begynner å komme meg. Jeg sier takk når noen kommenterer mitt utseende. Jeg holder kjeft og sier ikke at "jeg heller vil sees for hva jeg gjør og hvem jeg er, ikke hvordan jeg ser ut". Jeg må ta komplementene med som gode tanker og ønsker fra folk som vil meg vel! Jeg må velge å ikke se på det som idioter som ikke så meg da jeg var tjukk. Da legger jeg opp til problemer for meg selv, tror jeg.

Nei, fortsett å gi meg komplementer! De kan jeg ta frem på dårlige dager, værsåsnill. Når jeg er redd for at jeg ikke klarer å stabilisere vekta. Når jeg føler at jeg har valgt en lett utvei. Når jeg er usikker på om noen liker meg for meg, eller for utseende.

Komplementer tas imot med takk, takk!

lørdag 13. juli 2013

En maratonløper - jeg?

Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.

Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?

Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!

Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!

lørdag 6. juli 2013

Ferietid

Ferietiden er i gang. Det er deilig å kunne gå rundt i sommerklær og kunne kjøpe sommerklær uten å tenke på at de ikke passer.
Det er deilig å gå med sandaler en hel dag uten å få vondt i beina, fordi kroppen er for tung til flate såler.
Det er deilig å ikke svette seg ihjel av å oppholde seg i sola, men overleve med en normal ansiktsfarge og kroppstemperatur.
Det er deilig å få baken inn i flysetet. Og bare ett sete.
Det er flott å få plass til å ta alle ride'ne på parkene i Disney World, uten å bekymre med for at baken er for stor.
Det er så deilig å gå i bikini på stranda, uten å tenke på vekt og utseende. Merkelig at forandringene i hodet kommer så fort!
Men, så bra!

søndag 9. juni 2013

Å gå med høye hæler

Jeg er jo opprinnelig ei idrettsjente, med mange timers trening hver uke i hele oppveksten. Å pynte meg gjorde jeg jo hvis jeg skulle ut i helgene, men det var ikke ofte jeg brukte høye hæler.
Etter å ha vært igjennom jojo-tromlen med vektoppgang og vektnedgang i mange år har jeg vært igjennom de fleste faser dere vil kjenne igjen; svarte klær-fasen hvor alt var svart. Mørke klær forminsker jo tross alt. Men, det er jo grenser for hvor mye svarte klær kan forminske, ikke sant? Og GUD! Så kjedelig det er å bare gå i svarte klær!
Jeg har vært igjennom treningsbuksefasen. Hvor et par slitne, fargerike og stygge bole-bukser fra treningsstudioet var det jeg hadde på hver dag. Favorittoverdelen i den fasen var en stor, gul strikkegenser med rundinger på. Fargeskalaen var gul, oransje, rosa, grønn. Ja, jeg ble glad av fargene, men i retrospekt så var det nok ikke så kledelig. Genseren overtok etter hvert som fast antrekk hvert halvår når jeg skiftet dekk.
Jeg har vært i olabukse-med-strikk-i-livet-fasen. Lækkert! NOT! Jeg har hatt tights-fasen. For ikke å glemme svart penbukse-fasen.
Men, ingen av fasene har egentlig ført til at jeg har brukt noe særlig hæler på mine sko eller støvletter. Liker jeg sko? Hehe, for et dumt spørsmål. Selvsagt liker jeg sko! I love sko! Men, det har ikke blitt så mange med hæler.
La meg korrigere meg selv. Jeg har mange par sko. Og støvletter. Men, ikke så mange med høye hæler. Og de jeg har, so har hæler, har ikke vært fus i køen når jeg har valgt antrekk og sko.
Det er så legg å kaste på seg ei olabukse, vindjakke og joggesko. Komfortabelt er det også. Og praktisk.
Som sommeren så blir det sandaler. Selv om det er kaldt. Siden jeg må bruke tette og varme jobb-sko så er sandaler deilig om sommeren.
Men, såda, hva med sko med høye hæler?
Jeg kjøpte to par høyhælte pumps ifjor høst. Da kom det en mote med både skinnbrune og mørke røde pumps. Det måtte jeg jo ha, må man vite.
Spesielt de mørkerøde har jeg brukt noe, men jeg tar meg i det; fremdeles blir det mest joggesko.
Så nå må jeg så opp dampen med å forhøye damefaktoren. For, det er mye - MYE - lettere å gå på høye hæler når jeg veier det jeg gjør idag. Det er tungt og vondt å bruke høye hæler som overvektig. Og, det ser rart ut også, om en ikke bruker hæler som passer kroppen. Tynne stiletthæler ser puslete ut om beina er som trestammer. Jeg ønsker jo at det skal se pent ut. At jeg skal se representabel ut.

Og høye hæler ser ganske pent ut. Det ser kult ut, hvis du ikke går som ei ku da! DET må jeg nok jobbe litt med. Bøye litt i knærne, svaie litt med rumpa- Ja, hva vet jeg.- Men det er ihvertfall blitt lettere å gå med høye hæler. Og de grå-lilla krokodillemønstrede skoene jeg kjøpte i Tyskland for et par uker siden må nesten få bli med på jobb til uka. Med noen fancy klær. Vel, jeg har jo noen dager å tenke og planlegge på.

torsdag 30. mai 2013

På toppen av verden?

Det er jammen blitt lettere å trimme. I kveld, etter jobb, tok jeg en tur på Keiservarden i Bodø. Om du er i Bodø for første gang, spør deg frem blant lokalbefolkningen. "Alle" vet om Keiservarden! Dette er et yndet turmål, og jeg er også blitt bitt av basillen.

Første gang jeg gikk til Keiservarden var jeg i hvert fall 25 kilo tyngre enn nå, antageligvis 30 kilo tyngre. Det var tungt, men jeg kom meg opp. Nå går det selvsagt lettere, 40-45 kilo lettere.
Jeg begynte å gå med staver, og det skal ta ca 30% av fra beina. Det kjente jeg godt etter første stavgang-tur til toppen. Det var virkelig en måte å fordele trimmen til andre deler av kroppen også. Og det ble lettere for beina!

Turen går fra parkeringsplassen Maskinisten og på en grusvei til Bodøs tak. Det er 4 kilometer opp. Det finnes mange andre tilliggende løyper, men de holder jeg meg unna uten å være kjent.

En fire, nei 8 kilometers trimtur gjør godt. Jeg pleier å gå opp, og så jogger jeg ned igjen.

Sjekk utsikten:




mandag 20. mai 2013

Så hvordan ble 17. mai feiret, 1,5 år etter operasjon

Da er 17. mai vel overstått. Samme helg var det pinse, og jammen kom Grand Prix-finalen på lørdag 18. mai.
Hvordan løser jeg det 1,5 år etter operasjon?

Jeg fikk besøk av en dansk venninne. Jeg skulle vise henne norsk 17. mai, og så skulle vi ha det moro når finalen i Grand Prix gikk av stablen. Og det hadde vi.

Frokosten min var et glass skummet melk og en brødskive med appelsinmarmelade. Appelsinmarmelade er en svakhet jeg har arvet fra min oldemor. Men hvis jeg ikke har matlyst på morran så orker jeg alltid en skive med appelsinmarmelade. Dette er en god kompromiss.

17. mai reise vi hjemmefra kl 0830. Jeg tok med en veske med vann, brus, banan, og vørterøl. Det ville bli en lang dag. Etter en kransenedleggelse kl 0900 tok vi tog til Oslo. Da hadde vi drukket litt vann på vei til toget. Og tok med banan på toget. I Oslo møtte vi folkeveggen på Nasjonalteateret. Gikk litt rundt og så gikk vi og spise pølse, marsipankake, og drakk solo. Så lenge jeg spiser sakte så går dette bra. Jeg reagerte ikke på pølsene, som jeg kan noen ganger om de er for fete.

Vi gikk til Oslo S og spiste en softice mens vi ventet på toget. Jeg orket ikke hele, men det gikk bra med det jeg fikk i meg.
I bilen tok vi en vørterøl hver, og reiste hjem for en 30-minutters rast. Der tok jeg en brødskive med spekeskinke.
Videre var det omvisning i Eidsvollsbyningen kl 1600. Etterpå spise vi en kake i museumslokalets kafe. En gulrotkake valgte jeg, og den var fantastisk. Jeg antar at gulrotkake går under en av disse fem om dagen-tingene.
Vi reiser videre for å spise thaimiddag. og så var det taler og musikk før vi reiste hjem, og var hjemme ca kl 1930.
På kvelden ble det et glass champagne, og to glass hvitvin. Det gikk også bra

Dagen sett under ett ble full av junkfood. Jeg overlevde, og valgte å ikke sjekke vekta. Men, jeg overlevde på det jeg fant på min vei! Det er en god erkjennelse.

Jeg hadde ikke mye med meg i bilen, og valgte dette bevisst. Jeg fikk i meg litt for lite vann, men fylte på så godt jeg kunne både på kvelden, og dagen etter.

Så, nei, min 17- mai var ganske vanlig og lik slik "vanlige" folk feirer 17. mai.

lørdag 27. april 2013

Å løpe som vinden

Når jeg løper så føler jeg at jeg løper som vinden. Lett, svevende, flagrende, og glidende bortover, en halv meter over bakken. Jeg bruker ikke krefter, jeg berører ikke bakken, ingenting kan hindre meg, og jeg blir ikke sliten.
Vel, nesten da.
Om man reduserer kroppsvekten med 33% så er det ikke rart om en føler at det går lettere å løpe. Nå har jeg alltid vært treg, uansett form og vekt, at jeg alltid kaller min løping for jogging. Men nå går det så mye lettere. Flere ganger når jeg løper har det slått meg at det nesten føles som om jeg løper som vinden. Og det er en fantastisk følelse.
Det er mulig at det ikke akkurat ser ut slik som jeg føler meg. Jeg er litt usikker på hvordan det ser ut når noen løper som vinden. Men det føles i hvert fall kjempebra. Og jeg føler at jeg kan løpe så lenge jeg vil. Uten å stoppe.
Jeg kan bare drømme om at dette fortsetter. Kanskje jeg må begynne å sette meg løpemål.
For, når en har en så fantastisk egenskap som jeg har, at jeg kan løpe som vinden, så må jeg jo bruke den til noe.

mandag 8. april 2013

Slapp hud eller smilerynker?

Om noen få dager er det ett år og fire måneder siden min operasjon. Med 40 kilo minus så er det jo muligheter for litt slækk i huden. Og, siden jeg bare juger på alderen (jeg er ikke 36 år, jeg blir 45 til sommeren) så er ikke huden like elastisk som den var for 25 år siden. Kirurgen som opererte meg sa at jeg må gi huden to år. Det gjør jeg. Og, nå er det aktivt innsmøring i fuktighetskrem så ofte som mulig. Ikke glem hendene.

I ansiktet er det flere markerte smilerynker. Det kunne jo ha vært verre, men smilerynker får gå. Elveleiet i øyekroken er blitt en del større, og smilerynkene i kjakane vises også mye bedre. Men, kanskje jeg ser litt blidere ut.. Det er bare fint. Og kanskje smilene blir mer markerte når smilerynkene vises?

Hendene så jeg forrige dagen har blitt litt...litt..tja skrukkete. Men det er sånne bitte små skrukker oppå hånda. Så da blir det håndkrem hele dagen. Men, det er jo ikke akkurat så mange som vil studere mine hender.

Grevinneheng hadde jeg sikkert fra før, men på grunn av fett. Litt skrukker blir det, når jeg drar i huden på underarmene. Når jeg lener meg bakover i stress-less
en, løfter armen over hode og vrir i albueleddet så får jeg tydelige skrukker i huden! Men om noen får meg i den posisjonen frivillig så er det vel helt andre ting vi driver med håper jeg.

Magen er litt slapp. Når jeg står vanlig rett opp og ned så ser den helt ok ut. Men om jeg tar push-ups for eksempel så er det ikke tvil om at det er litt ekstra hud som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Men, det har ikke gått to år, så magehuden får ikke mer oppmerksomhet enn mye fuktighetskrem. Det må være nok, for nå!

Rumpa sægger kanskje litt. En god bukse skjuler jo det. Og det ser ok ut i bikini også. (hehe - se dere det? Jeg syns jeg ser ok ut i bikini...hehe) Men med litt trappetrening og oppover-tredemølle kan jeg kanskje trene opp rumpa litt.

Lårene er også litt skrukkete, når jeg drar litt i huden. Så det er rom der for å trene inn litt hud. Litt stretch er ok, men det er nok litt mer enn man skulle ønske - men det er alikevel ikke mye å klage over.

Tærne har ikke fått en skrukk! Kult!

Neida, joda, så. Med mye fuktighetskrem og ved å vente åtte måneder til så får vi se åssen det ser ut. Jeg syns det går bra jeg!
Takk for oppmerksomheten!

tirsdag 26. februar 2013

Lat og fornøyd?

Oj. Av og til føler jeg meg lat og fornøyd. Da får jeg dårlig samvittighet. Lat, mest på grunn av at jeg ikke trener så mye jeg skulle ønske. Jeg kjenner at energien er litt lav, så jeg skal ta en B-12-sprøyte igjen til helga. Men, jeg må komme igang med trening, mer trening. En gang i uka, eller to, er ikke nok syns jeg. Så får jeg dårlig samvittighet. Men, vekta er stabil. Men, tenk om den går opp. Oj!
OK. Nå har jeg satt ord på bekymringen. Tenk om jeg skulle gå opp igjen. Uff og huff. Nei, det går ikke. Jeg må trene mer. Jeg får spist riktig om dagen. Det er da bra! Ja, det er flott. Men, trening da? Skal du ikke trene? Joda, men jeg må ha energi. Og ork. Og vilje.
Unnskyldninger, unnskyldninger.

Jaja, sånn går nå samtalene med meg selv. Jeg ser det! Jeg kjenner igjen tankene fra pre-operasjon.
Neida, jeg skal ikke gå opp i vekt igjen.
Jeg fortsetter å hold vekta, eller gå nedover (ihvertfall i centimeter enda).
Men, jeg må passe på. Det er jobben min det.
Å passe på meg selv.
Den tar jeg på alvor.

torsdag 21. februar 2013

10 000 treff på bloggen min og 40 kilo i minus

I natt rundet vi 10 000 treff på bloggen min. Tusen takk til dere som bruker av tiden deres for å lese om mine erfaringer og tanker. Takk for alle kommentarer! De gir motivasjon til å fortsette å dele.

Om min blogg kan være til hjelp så har jeg gjort det jeg ønsket; å gi et tilbud på norsk til de som vurderer operasjon, eller har tatt valget og ønsker flere innspill i sin egen tankeprosess og beslutningstaking.

Lykke til til oss alle!
:-)


tirsdag 19. februar 2013

Hvor mye har slankekurer kostet igjennom livet?

Jeg syns 98 000 kroner er mye penger. Det er det jeg betalte Aleris for min gastric sleeve. Jeg syns det var verd det, men det er mye penger. For første gang har jeg investert så mye i meg selv.
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.

Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).

På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!

Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!

fredag 25. januar 2013

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!

søndag 20. januar 2013

Minus 40 kilo på ett år

Den siste måneden siden ettårsdagen har vekten justert seg litt opp og ned, mellom 38 og 40 kilo minus. I jula har jeg spist usunn mat hver dag, og hatt tilgang til mat som ikke er slik jeg ønsker den.

Nå er jeg hjemme igjen og kan starte å spise mer norsk, kjent mat. Jeg kan igjen begynne å se på protein-innhold, og få tak i gode melkeprodukter. Det skal virkelig bli deilig.

Om vekten går opp et par kilo og ligger på totalt minus 39, eller 40, ja så er det helt fint.
Jeg klarer meg bra.

Hvordan ser kroppen ut? Jo, noen småskrukker er det sånn rundtomkring. Men ikke på steder som plager meg. Som 44-åring så må jeg forvente litt skrukker her og der, vekttap eller ikke. Og med så forbedret helse og livskvalitet som jeg har fått nå så er det en pitteliten komma som jeg ikke engang bruker energi på. Jeg følger kirurgens råd; gi huden to år, og bruker fuktighetskrem.

Jeg har nå deltatt i noen offentlige fora, med mulighet til å kle meg opp. Det er tydelig at vekttapet synes godt for jeg får mange positive kommentarer. Og jeg får oppmerksomhet fra menn. Det er veldig hyggelig. Jeg tror at jeg tiltrekker meg mer positiv oppmerksomhet som tynnere, enn som tjukk. Både i jobbsammenheng og privat. Og eget erfaringsgrunnlan er bevis på dette.

Det er hyggelig å få positiv oppmerksomhet. Jeg syns jeg klarer å ta det bra. Det er viktig å høre og forstå komplementer. Og det er viktig for meg å si takk! Det er ikke værre enn det. Vi nordmenn er jo flinke til å vifte bort komplementer om utseende og antrekk. Jeg sier bare "takk" jeg. Og "takk, det var hyggelig å høre". For 15 måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg idag skulle føle meg komfortabel i bikini, trang svart kjole, høye heler eller trang skinnbukse. Alt med verdighet for en dame på 44 seff!
Og jeg er imponert at jeg klarte å gå på høye heler to netter igjennom, med dansing, gåing og konversasjon. Det er ihvertfall lettere å gå på høye heler når jeg er blitt lettere. Det er flotters.

Så blir neste fokus å komme inn i daglige rutiner nå som jeg er hjemme igjen, og kan starte rutiner som skal bli fortsettelsen av livet; vektstabilisering, stabilisering av vitamin- og mineralgehalt i kroppen, og fortsatt økt trivsel og selvfølelse!