Alt blir ikke bra med slankeoperasjon

Av og til treffer jeg idioter. Det kan være på jobb eller på butikken. Det kan provosere, irritere eller gjøre meg rasende i ett øyeblikks svakhet. Mine følelser har jeg lov til å ha, men jeg trenger jo ikke eksponere de hver gang de blusser opp. Men, det er lov å ha følelser.
Om du tror at du treffer færre idioter etter at du har tatt en slankeoperasjon, tja, så tror jeg ikke det. Jeg treffer fremdeles idioter. Jeg må fremdeles håndtere dette. Jeg må fortsatt sette mine egne grenser, velge hvordan jeg håndterer idioter, og velger selv hvordan jeg føler om dette.

Jeg er nok ikke så kjempeflink til å børste slike duster av meg, eller dumme situasjoner. Jeg tar ofte ting med meg i minnene, og ergrer meg, eller fortsetter å være litt frustrert. Det jobber jeg med for å slutte med. Eller i hvert fall redusere omfanget av. Om jeg er tynn-ish eller tjukk, jeg vil uansett treffe folk som jeg syns er duster, som syns jeg er en dust, eller som jeg syns gjør dumme handlinger.

Javel. Hva kan jeg gjøre med det?
Jeg kan kun kontrollere hva jeg gjør med og i situasjonen. Jeg kan ikke bestemme hva andre syns, eller hvordan andre handler. Jeg kan kun påvirke hvordan jeg selv føler, handler eller reagerer. Jeg kan bestemme hvor lenge jeg bærer med meg en situasjon.

Dette må jeg også jobbe med. Dette må jeg jobbe med over tid merker jeg. Hvordan skal jeg lære meg å la ting slippe? Hvordan skal jeg lære å gå fra ting, la de gå i glemmeboka? Det er nok det beste i mange situasjoner.

Ta ikke ting så alvorlig! Lighten up! Gå videre. Ikke heng igjen på det som gjør deg dårligere! Gjør mer av det du liker. Gjør mindre av det du ikke liker.

Det er ikke vanskeligere enn det! Men du må jobbe med det! Jeg gjør det! Det må vi!

Slik gikk vi ned i vekt - alle damebladers våte drøm

Om det er vår, høst eller vinter. Damebladene legger ut om hvordan man skal gå ned; etter jul, etter påske, før sommeren, før ditten og etter datten. Åh. Gud. Jeg er så lei disse historiene.
Da jeg var tjukk så leste jeg de. Kanskje jeg ville finne livet, lyset og veien. Men neida. Det ble flere nedturer heller.
Nå derimot. Jeg er totalt uinteressert i å lese noe som helst som har med slanking å gjøre. Eller dietter. Dette er et kapittel i "jeg har fått så mye ledig plass i hodet"-historien. Jeg trenger virkelig ikke å bry meg om disse tullehistoriene lengre. Og, ikke det at alle dere andre trenger det heller. Men, om du er i den fasen at du gjør det...tenk på så mye ledig plass du får i hodet om du ignorerer alle disse historiene! Tenk hvor mye kapasitet du heller kan bruke på noe bra! Noe som bygger DEG OPP!


Selv om KOSE-mat, KOSE-klær, KOSE....... ikke akkurat er favorittbegrepet som gjør at jeg kjøper et ukeblad, så kan jeg i hvert fall uansett hoppe over alle disse dustete dietthistoriene. DET føles godt det!

Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

Lat og fornøyd?

Oj. Av og til føler jeg meg lat og fornøyd. Da får jeg dårlig samvittighet. Lat, mest på grunn av at jeg ikke trener så mye jeg skulle ønske. Jeg kjenner at energien er litt lav, så jeg skal ta en B-12-sprøyte igjen til helga. Men, jeg må komme igang med trening, mer trening. En gang i uka, eller to, er ikke nok syns jeg. Så får jeg dårlig samvittighet. Men, vekta er stabil. Men, tenk om den går opp. Oj!
OK. Nå har jeg satt ord på bekymringen. Tenk om jeg skulle gå opp igjen. Uff og huff. Nei, det går ikke. Jeg må trene mer. Jeg får spist riktig om dagen. Det er da bra! Ja, det er flott. Men, trening da? Skal du ikke trene? Joda, men jeg må ha energi. Og ork. Og vilje.
Unnskyldninger, unnskyldninger.

Jaja, sånn går nå samtalene med meg selv. Jeg ser det! Jeg kjenner igjen tankene fra pre-operasjon.
Neida, jeg skal ikke gå opp i vekt igjen.
Jeg fortsetter å hold vekta, eller gå nedover (ihvertfall i centimeter enda).
Men, jeg må passe på. Det er jobben min det.
Å passe på meg selv.
Den tar jeg på alvor.

10 000 treff på bloggen min og 40 kilo i minus

I natt rundet vi 10 000 treff på bloggen min. Tusen takk til dere som bruker av tiden deres for å lese om mine erfaringer og tanker. Takk for alle kommentarer! De gir motivasjon til å fortsette å dele.

Om min blogg kan være til hjelp så har jeg gjort det jeg ønsket; å gi et tilbud på norsk til de som vurderer operasjon, eller har tatt valget og ønsker flere innspill i sin egen tankeprosess og beslutningstaking.

Lykke til til oss alle!
:-)

Tid for refleksjon

Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.

Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.

Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.

Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid)  og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.

Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.   

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Hvem er jeg 8 måneder etter operasjonen?

Ja det er et stort spørsmål, men kanskje med et lite svar. Eller motsatt.

Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.

Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!

Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!

Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.

Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!

Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.

Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Tenk om jeg klarer å holde vekta!

Hvorfor er vi så redde for å ikke klare å holde vekta nede? Og hvorfor skal vi fokusere på det negative? Jo, jeg forstår at når man har slanket seg hele livet, så er det fort gjort å tenke negativt. Men, jeg er jo veldig flink til å slanke meg. Problemet er jo å holde vekta nede. Slankinga går bra, samme hvilken kur jeg prøver - nesten ihvertfall. Det er jo en grunn til at mennesker velger å gjennomføre overvektsoperasjoner. For oss flest er dette kanskje eneste eller siste utvei. Det er begrenset hvor mange år en holder ut å gå opp og ned i vekt. Men, det kan jeg jo ikke fokusere på. Jeg må fokusere på noe positivt. Jeg er kjempeflink til å gå ned i vekt. Det har jeg alltid vært. Men, jeg er ikke like god til å holde vekta. Det er dumt.
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!

Jeg har fått så mye ledig tid i hodet

Ja, det er sant. Jeg har faktisk mye ledig tid i hodet. Mye mer enn før. Du må huske at jeg har i, tja, ihvertfall i 30 år, om ikke lengre, vært slanker. Og stort sett i klassen jojo. Så, hver dag, og noen netter, har jeg tenkt og talt kalorier. Jeg har studert mat, for å forsøke å holde meg unna. I søvne har jeg drømt at jeg klarte å holde meg unne mat, og heller hadde en ønsket vekt, og et ønsket liv. Så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som ikke selger klær som tjukke personer. Og så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som selger klær i store størrelser med horisontale striper. Og med bukser som er like vide i livet som over hoftene.
Jeg har hatt fullt av tanker om hva jeg hadde gjort om jeg var tynnere. Jeg har tenkt på hvem jeg ville ha vært om jeg var tynnere. (antageligvis den samme, siden jeg alltid stort sett har gjort det jeg ønsker)
Jeg har hatt fullt av tanker i hodet om mat, kalorier, klær, og om hva andre syns om meg.

Nå bruker jeg ikke tid på å telle kalorier lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser (sånn unntatt at jeg brukte tid på å finne matvarer med mye proteiner og max 10% fett/karbo) lengre, men mer at jeg må spise og når. Jeg tenker ikke lengre på hva andre syns om meg, for jeg er fornøyd. Jeg tenker ikke på hva jeg kunne gjort, men når jeg skal gjøre det. Jeg tenker ikke så mye på klær lengre heller, annet enn at de blir for stor for fort.
Det neste blir å finne ut hvordan jeg stabiliserer vekta, om noen få kilo.

Så, du forstår, jeg har fått så mye ledig tid i hodet. Jeg har blitt kvitt mange negative tanker, stressende tanker, slitsomme og lite oppbyggende tanker. Og så tenker jeg at dette er luksus. Den følelsen som de fleste normalvektige har som ikke bryr seg om vekta, den tenker jeg at er en luksus. Å kunne la være å tenke på kalorier, slanking og vekt hele tiden, det er luksus det.

Så, jeg har skikkelig god plass jeg. Oppi hue. Til alle de nye og fine tankene.

Sju arr og en livstid

Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.

Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.

De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.

Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!

Jeg tror jeg er tjukk i hue enda!

Hm. Idag fikk jeg en visjon. Dette er litt pussig.
Jeg har imorgen 4 månedersjubileum siden operasjonen. Jeg har gått ned 23 kilo, mange centimeter, og mange klesstørrelser.
Min BMI er fremdeles på overvektig, men med grov beinbygning og til dels stor muskelmasse er jeg ikke så bekymret for det.
Jeg har skiftet ut så og si alle klær i klesskapet, og er nå på de minste klærne jeg hadde fra før.
Jeg har kjøpt noen nye klær, blant annet bukser i størrelse 44.
Men, jeg så meg selv i speilet før jeg gikk i dusjen idag. Og, jeg tror jaggu jeg enda er tjukk i hue!
Jeg kan jo til dels "se" at jeg er redusert i omfang. Jeg VET jo at jeg er redusert i omfang. Men, nei....jeg syns jeg er tjukk enda!
Det er litt rart. For jeg tror ikke jeg er veldig tjukk nå, om jeg spør andre. Og, jeg tror jeg fremstår som en relativt frisk og rask person. Så om jeg begynner å få problemer med å realitetsbehandle at jeg faktisk har gått ned mye i vekt så er dette noe jeg må følge med på! Jeg blogget for noen dager siden om at målet mitt ser ut til å flytte seg. her er det helt klart en sammenheng. Dette må jeg finne, identifisere, analysere og putte i en ramme. For jeg må nå forberede meg på et liv som normalvektig, etter å alltid ha følt at jeg IKKE har vært det. Jeg må sørge for å ha gode, sunne vaner og holdninger for å bevare normalvekt, og ikke bli fristet til å bruke BMI som mål. Og ved det kanskje ende opp som en skygge av meg selv.
Det er litt pussig, men jeg er faktisk tjukk i hue! Og nå begynner jobben med å slanke hodet også. Det blir en jobb man ikke skal ta lett på! Det er hodet som styrer! Og om ikke hodet tolker korrekt det synsinntrykk en får i speilet så faller hele operasjonen på denne urimeligheten. Og, dette har jeg opplevd tidligere ved vektnedgang; jeg "ser" eller "forstår" ikke at jeg ser normal ut! Jeg syns jeg alikevel ser tjukk ut! Ikke det at jeg ønsker å gå ned i vekt, men jeg forstår ikke å se det som er virkelig. Det kommer sikkert av at hodet er trent til å se meg selv som en tjukk person.
Men nå, skal hodet slankes!
Ikke noe mer tjukk i hue for meg! Håper jeg! Men det krever bevisstgjøring og hardt arbeid.
Lykke til til meg denne gangen !

I guess you ARE looking at me!

Jeg har skrevet et stykke tidligere "Are you lookin at me?" om å bli sett på. Og, hvor jeg kanskje er i grenseland mellom tanker om jeg blir sett på enten på grunn av overvekt, eller fordi jeg er attraktiv. Dette er tanker, følelser og opplevelser som en ikke skal kimse av. Og, om man ikke er vant til å være Guds gave til alle menn så tar det nok litt tilvending når jeg nå blir det. Host.

Det er en dame under fettet som skal ut. Hun vil ut og er på vei ut av skallet. Eller fettet om du vil. Dette skal bli en dame som liker å bli sett. En dame som blir vant til å bli sett, hørt, og regnet med. Ikke fordi hun ser bra ut, men fordi det ikke er noen visuelle hindringer for å HØRE hva hun sier. Det er ingen som, bevisst eller ubevisst, kan få mentale sperringer på grunn av hva denne ser, i forhold til å faktisk høre hva denne damen sier. Som en venninne sa; " Man trenger ikke heve stemmen for å bli hørt".

Jeg er overrasket over hvor fort jeg har gått ned i vekt. Jeg er overrasket over hvor mange klær jeg har måtte skifte ut og gått ned flere størrelser alt. Jeg konstaterer at jeg blir sett bedre - alt nå - kun 13 uker etter postop. Jeg blir positivt stimulert når jeg ser hvordan jeg ser ut i de klærne jeg har på. Jeg ser formelig ut, ikke uformelig. Jeg har former, er ikke radmager, og trenger kun gå ned max 10 kilo til. Med dette tempo går det fort.

Hvordan skal jeg nå takle oppmersomheten, om det er jobbmessig relatert eller utseendemessig relatert? Jeg mener jo at det er en sammenheng her. Og jeg må innrømme at jeg også har ettellerannet i underbevisstheten som slår ut negativt mot overvektige når jeg sleiver med kjeften (sånn inni hodet). Det er jo ikke rart andre, som kanskje jobber for og klarer å holde vekta, har negative holdninger mot overvektige, hvis jeg - som har vært stor/hatt valpefett/lubben/røslig/tjukk/feit i hele mitt liv - har det. Og, hvordan skal jeg nå jobbe med meg selv, for å takle positiv oppmersomhet fra andre uten å tenke tilbake og snappe negativt. Jeg har alltid vært meg selv. Så de som ikke har sett meg på grunnn av fettet trenger heller ikke se meg nå. Men, er det innebygd? Noe de ikke kunne hjelpe for. Jeg tenker jo slikt selv...Hm.

Jeg må tenke tilbake for argumentene for å ta operasjon. Min egen helse er pri 1. Å kunne beholde et aktivt liv og en aktiv jobb er pri 2. Og, uten prioritering kommer det å kunne få nye, gode kvaliteter inn i livet, uten å måtte telle kalorier hele tiden, ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst mat/vektmessig. Jeg har alltid klart å få til alt jeg har forsøkt. Jeg har skaffet med utdannelse, fått en jobb og stillinger som ikke har vært lett. Jeg har aldri valgt minste motstands vei, men valgt rett vei for meg. Det eneste jeg aldri har vært i stand til er å kontrollere vekten. Men nå, med dette hjelpemidlet som operajsonen er skal jeg klare det. Dette vil frigi så mye energi til positive ting; aktiviteter, egentid, positive tanker, glede, selvfornøydhet, økt vilje til å ta større sjanser, mindre mentalt stress på grunn av en kropp jeg ikke er fornøyd med og et liv jeg ikke kan leve 100% slik jeg ønsker.

Positive effekter blir tilsnakk og omtale på en annen måte enn jeg er vant til. Jeg kan bli sett bedre. Jeg vil bli hørt bedre. Jeg skal bruke dette til å nå neda lengre, nå enda flere mål, få til enda flere umulige ting, velge enda flere motstandssveier som vil gå lettere enn før. Og restenergien ska jeg bruke på meg, meg, meg.

Kommenter vekttapet mitt! Kommenter at jeg krymper og ser sprek ut! Kommenter at jeg ser gladere ut! Kommenter at jeg har bra innlegg og tanker! Kommenter at jeg gjør en bra jobb!
Det skal jeg ta! Dette er positivt og det skal jeg ta!

Keep lookin at me! Watch me!
I'm gonna conquer the world!