Å gå med høye hæler

Jeg er jo opprinnelig ei idrettsjente, med mange timers trening hver uke i hele oppveksten. Å pynte meg gjorde jeg jo hvis jeg skulle ut i helgene, men det var ikke ofte jeg brukte høye hæler.
Etter å ha vært igjennom jojo-tromlen med vektoppgang og vektnedgang i mange år har jeg vært igjennom de fleste faser dere vil kjenne igjen; svarte klær-fasen hvor alt var svart. Mørke klær forminsker jo tross alt. Men, det er jo grenser for hvor mye svarte klær kan forminske, ikke sant? Og GUD! Så kjedelig det er å bare gå i svarte klær!
Jeg har vært igjennom treningsbuksefasen. Hvor et par slitne, fargerike og stygge bole-bukser fra treningsstudioet var det jeg hadde på hver dag. Favorittoverdelen i den fasen var en stor, gul strikkegenser med rundinger på. Fargeskalaen var gul, oransje, rosa, grønn. Ja, jeg ble glad av fargene, men i retrospekt så var det nok ikke så kledelig. Genseren overtok etter hvert som fast antrekk hvert halvår når jeg skiftet dekk.
Jeg har vært i olabukse-med-strikk-i-livet-fasen. Lækkert! NOT! Jeg har hatt tights-fasen. For ikke å glemme svart penbukse-fasen.
Men, ingen av fasene har egentlig ført til at jeg har brukt noe særlig hæler på mine sko eller støvletter. Liker jeg sko? Hehe, for et dumt spørsmål. Selvsagt liker jeg sko! I love sko! Men, det har ikke blitt så mange med hæler.
La meg korrigere meg selv. Jeg har mange par sko. Og støvletter. Men, ikke så mange med høye hæler. Og de jeg har, so har hæler, har ikke vært fus i køen når jeg har valgt antrekk og sko.
Det er så legg å kaste på seg ei olabukse, vindjakke og joggesko. Komfortabelt er det også. Og praktisk.
Som sommeren så blir det sandaler. Selv om det er kaldt. Siden jeg må bruke tette og varme jobb-sko så er sandaler deilig om sommeren.
Men, såda, hva med sko med høye hæler?
Jeg kjøpte to par høyhælte pumps ifjor høst. Da kom det en mote med både skinnbrune og mørke røde pumps. Det måtte jeg jo ha, må man vite.
Spesielt de mørkerøde har jeg brukt noe, men jeg tar meg i det; fremdeles blir det mest joggesko.
Så nå må jeg så opp dampen med å forhøye damefaktoren. For, det er mye - MYE - lettere å gå på høye hæler når jeg veier det jeg gjør idag. Det er tungt og vondt å bruke høye hæler som overvektig. Og, det ser rart ut også, om en ikke bruker hæler som passer kroppen. Tynne stiletthæler ser puslete ut om beina er som trestammer. Jeg ønsker jo at det skal se pent ut. At jeg skal se representabel ut.

Og høye hæler ser ganske pent ut. Det ser kult ut, hvis du ikke går som ei ku da! DET må jeg nok jobbe litt med. Bøye litt i knærne, svaie litt med rumpa- Ja, hva vet jeg.- Men det er ihvertfall blitt lettere å gå med høye hæler. Og de grå-lilla krokodillemønstrede skoene jeg kjøpte i Tyskland for et par uker siden må nesten få bli med på jobb til uka. Med noen fancy klær. Vel, jeg har jo noen dager å tenke og planlegge på.

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Sydenferie i bikini

Jeg er i syden. Jeg har med bikini. Faktisk har jeg med fire. Og de er nesten for store alle sammen. Jeg har med sommerkjoler og det er så deilig å kunne ta på seg kun ett plagg så er jeg påkledd.

Bikini ja. Joda, jeg går i bikini. Jeg har vel aldri følt meg komfortabel i bikini i offentlighet før. Det forstår jeg ikke, spesielt når jeg var 17 og veide 10-15 kilo mindre enn jeg veier idag. Fremdeles følte jeg med tjukk da. Synd. For jeg tror jeg kunne hatt en bedre ungdomstid om jeg hadde hatt et bedre selvbilde. Nå, går jeg i bikini. Andre ser meg i bikini. De ser valker og sikkert arrene også. Det driter jeg i for å si det på godt norsk. Jeg føler meg komfortabel. Det har ikke noe med vekt og overvekt å gjøre. Det har med hodet å gjøre. Så, for alle de som syns de er feite, og som egentlig ikke er det, synd for dere - for hva dere går glipp av. Skikkelig synd! Dette er jeg ferdig med. Og om det var overvektsoperasjonene som har fått rista hodet på plass, ja, fremdeles verd det!

Klær ja. Å finne shortser er lett, altså, shortser som passer. Lårene gnisser ikke så mye mot hverandre som før, så jeg kan også gå i kjole om jeg vil. Og det vil jeg. Jeg går i kjole om kvelden, uten tights. For det er tross alt 40 grader - nesten - på dagen. Og minst tropenetter... Føttene hovner opp mindre enn før, fordi vekten er mindre, og jeg har mindre vann i kroppen. Deilig!

Jeg tar varmen bedre, og jeg klarer med med maten selv om jeg ikke klarere 5-6 måltider om dagen. Varmen reduserer matlysten, og et par øl i skyggen gjør livet uansett godt!

Jeg går i kjoler uten armer. Kan du tenke deg? Jeg som alltid har hatet å vise overarmene. Nå gir jeg blaffen i det! Jeg kan gå med sko med høyere heler og får mindre vondt, og det tar lengre tid før jeg får vondt. Alt fordi vekten er redusert. Og fordi hodet tror at jeg får mindre vondt! Funker det!

Jeg har jogget 5 av 7 morgener, lett i kroppen og tålt varmet godt. Målet har ikke å være å jogge langt, men mer å holde meg i aktivitet. Jeg har spist spaghetti carbonara - en perfekt en - til lunch tre dager. Og jeg som ikke spiser karbohydrater etter operasjonen. Ihvertfall nesten ikke. Så godt det var! Og vel fortjent tenker jeg.

Det er lov å nyte litt! Det fortjener jeg! Og det fortjener du!

Fra klær som passer til klær som ser bra ut

Og jeg fortsetter rydding i klesskapene. Jeg har alt skrevet et par stykker om klær og hvordan de plutselig er blitt for store. Men dette kan jo aldri fortelles for ofte. Og for oss som har vært jojo-slankere i alle år så er dette en tilbakevendende fenomen. Jeg hår nå snart gått igjennom hele klesskapet og fylt to søplesekker med klær som er for store.
Etter tips fra ei venninne så skal jeg holder klesbytteparty. Det er ganske festlig, og veldig praktisk. Jeg inviterer noen venner som ligger nogenlunde i størrelsesskiktet som kan passe, litt pluss og litt minus. Så tar alle med seg klær, sko, vesker, belter etc som de er lei. Forrige gang satt vi pris 50 kroner pr plagg.

Det er interessant hva som skjer når klesskapet vokser seg stort og fullt, samtidig som vekten øker. Det er pussig at jeg ikke tar for små klær ut, men psykologisk så er nok det forklarlig med at jeg antar at de skal passe igjen - snart-ish. Plutselig, etter at en slankekur har begynt å virke så er "alle" klær for store. Da pleier jeg å ta storopprydninger, hvor alle klær som er for store tas ut. Jeg har ikke alltid kvittet meg med de store klærne for jeg har antatt at om et par år har vekten deseverrew gått opp igjen. Og siden jeg har rett, så har jeg god dekning for å uttale meg om dette - for meg selv.

Nå har jeg altså - igjen - hatt storopprydning - og tatt ut for store klær.
Og har kommer det mest interessante, når vekten går ned så går mitt blikk for klær fra "hvasomhelst som passer" til "hva som ser bra ut". Dette må jo være noe av kjernen av selvfølelse! Ikke bare går jeg ned i vekt, blir lettere i kroppen, kan gjøre mer av det jeg ønsker, og finner lettere klær som passer. Nei, jeg ønsker også at klærne skal se bra ut! Og at jeg skal se bra ut i klærne!
Det holder ikke lengre at de "passer". Nå nei, det er ikke lengre nok.

Min teori om at jeg må ta vare på for store klær fordi de snart bil passe igjen har fungert i mange år. Jeg har vurdert å innrede soverommene etter størrelse, slik at jeg flytter rundt til soverommet som har klær som passer, fremfor at jeg må drive å rydde ut og inn klær hvert år.

Men nå har jeg jo betalt 100 000,- for å bli kvitt overvekten, fettet, og behovet for å gå i sekker, så nå må denne teorien vike!
Og hva skal jeg legge i min nye teori, mon tro?

Hm.
Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå ned. Så, jeg vet ikke hvilke størrelser klær som vil passe meg om 6 måneder, eller om ett år. Etter operasjonen vil jeg i prinsippet ikke klare å spise like mye som før. Jo, jeg kan klare å tøye og utvide magesekken, men dette ønsker jeg jo ikke. Da kan jeg i værste fall gå opp i vekt igjen, ikke bare litt men mye.

Min teori må derfor si noe om at jeg kanskje må satse på færre klær for å kunne skifte oftere (jeg har mye klær). Min teori bør kanskje si noe om en begrensning i forhold til at jeg ikke bør fylle opp tre soverom med klær i størresesskikt XL-L-M. Men heller fylle, eller halvfylle ett soverom, dvs det store klesskapet. Jo da, det er jo fantastisk moro å kjøpe nye klær når kroppen blir mindre og andre klær passer. Men, akkurat nå er det litt dumt. Jeg må ha fokus langt fram. Det tar et år til ett og et halvt år før kroppen og vekten stabiliseres. Og, klarer jeg det? Sett frist til neste jul! JA! Januarsalget! OK. Neste år, i januarsalget, bør jeg sette isammen jeg god, ny, fresh og spennende garderobe. Vent til da!

OK. Jeg skal heretter ikke bruke klær som er alt for store. Det får meg til å se slaskete og uformelig ut. Jeg skal bruke klær som fremhever at jeg er dame, fortrinnsmessig alltid. Ihvertfall der det er mulig. Jeg har nå tid til å se hvordan kroppen endrer seg, og til å finne ut hvem jeg er, hvordan jeg ønsker å fremstille meg og hvordan jeg ønsker å bli oppfattet. Ja, jeg snakker om klær her.

Og klær som er for store skal ut! Høres det ok ut? Ja, det gjør det! De skal ut. Klær som passer får bli. Klær som ikke er flatterende på noen som helst måte, eller som heller ikke har potensiale i å bli det, må ut!

Og, når kroppen nå fremstår i en ny og bedre utgave av meg selv så holder det altså ikke at klærne lengre passer, de skal se smashing ut! Klær skaper folk, og jeg skaper meg. Igjennom klær.
Av alle som ser meg er det kanskje under halvparten som vet hva som er inni (hodet, under klærne) og jeg ønsker å fremstå som...som...oj det var vanskelig. Det må jeg tenke litt på og komme tilbake til. Men, klær skaper folk! Og horisontale striper er ut - åkke som!

Det var da voldsomt som klærne vokser i klesskapet

Idag skulle jeg gjøre meg klar til et møte, og gikk igjennom klesskapet for å finne en overdel.
Jeg hadde en opprydding ved juletider, og bukser som passet da er blitt for store. De ble ryddet ut forrige uke. Denne gangen var det overdelene som jaggu har vokst i klesskapet. Den grønne favoritt-skjorta mi er så og si blitt for stor. MAKAN! I LOVE den grønne skjorta mi!
Så da får jeg bruke litt tid nå på å rydde ut de overdelene som er blitt så store at de ikke er kledelige lengre. Når jeg først har betalt 100 000 kroner for å gå ned i vekt så skal jaggu det synes også. Jeg skal ikke gå i bole-bukser, grilldress, eller overstore t-skjorter eller skjorter. Pffftttt....

Så nå må jeg finne frem overdeler med markert liv, belter, smalere bukser som blir flatterende med tunikaer over etc. Og det er kanskje på tid å sjekke undertøysskuffen også.
Når man føler seg vakker under, så blir man vakker utenpå. Whatever- men for store klær er ubehagelig, stygt og ikke flatterende.

Men, jeg smiler litt i sjegget (figurative speach), det er jo hyggelig da!
På ferie kjøpte jeg nå slik rosa/ferskenfarget jeans som er på pop i vårmoten. DEN skal passe flott ganske snart (kjøpte den litt tight).
Den skal jeg bo i, i hele våres.
Ha en god opprydning i vårgarderoben!

Når klærne vokser i skapet, og ikke krymper lengre

Jeg pakker til ferietur. Og siden det er over 20 grader dit jeg skal så driver jeg og finner frem lettere sommerklær. I jula tok jeg en liten opprydning i buksehaugen min, og la til side det som ikke passet. Når jeg idag går igjennom hele passe-haugen så har de jaggu vokst i skapet!?!?
OK, så har jeg gått ne 15 kilo, men buksene kunne jo passe fordet! I høst kjøpte jeg lette sommerbukser og -piratbukser fra Zizzy på salg. Klærne der er jo veldig dyre på fullpris. Men, nå - selv om prislappen henger på - så er de jammen blitt for store. Og jeg har ikke noe imot store klær, men disse er alt for store.
Jaja, da blir det å lete frem andre klær da, i mindre-haugen.
Det er jo litt koselig også!