Fem år etter - jeg har løpt maraton

Det blir sjeldnere og sjeldnere jeg tenker på bloggen. Og jeg har kanskje ikke behov for å bruke den mer, selv om jeg egentlig startet den for deg - du som vurderer operasjon, eller akkurat har tatt den.

Etter fem år og en måned er jeg forsatt på matchvekt mellom 81 og 83 kilo. 81 om sommeren når jeg trener mye, og 83 om vinteren da jeg ikke trener. Ikke bra, jeg vet. Men jeg er heller realist en skuffet optimist.

Jeg gikk opp tre kilo for mye forrige vinter. De gikk jeg ned igjen sist sommer. Uten å prøve. Jeg tror det igjen var et bevis på at kroppen holder på kalorier og kilo når hodet og resten av kroppen har det vanskligere. Jeg hadde vært i en presset situasjon over noe tid, og jeg tror det var derfor jeg ikke gikk ned disse vinterkiloene.

Sist sommer fikk jeg min første idrettsskade. Hehe, jeg! Idrettsskade. Det er jeg litt stolt av. Jeg hadde jogget for mye - jogger fortsatt - ikke løper. Og jeg hadde ikke trenet kjernemuskulaturen som jeg VISSTE jeg burde. Så fikk jeg en betennelse i hoften, da muskulaturen ble for stram. Den ble betent, og presset på ishijas-nerven. Det var så vondt da jeg gikk til kiropraktor at jeg ikke klarte å sette meg ned på do uten å støtte og senke kroppen ved hjelp av armmusklene. Da klarte jeg nesten ikke å stå på beinet hvor den betente hoften hang fast.

Jeg kunne ikke sitte eller stå, akkurat det jeg må på jobb. Jeg måtte holde meg i bevegelse eller ligge. Så da ble jeg sykemeldt og gikk 5 uker sykemeldt. Hele sommerferien ble preget av at jeg ikke kunne sitte, og det var skuffende å ike kunne dra på fjelltur med kjæresten.

Nuvel. Jeg ble bra, uka etter jeg ble friskmeldt jogget jeg årets andre halvmaraton, dette på Reykjavik. Årets første halvmaraton gikk i mai i Riga. Og årets siste halvmaraton gikk i Oslo i september.

Og...mitt første hele maraton fullført jeg uten problemer i Washington DC 30 oktober. Hurrah for meg. Når jeg sier uten problemer så var det jo ikke godt. Og det tok mye motivasjon under vegs. Det var lang. Og det var varmt. nesten 30 grader. Og jeg brukte rett over 6 timer, så jeg trenge mye mer motivasjon og stamina enn de som bruke 3-4 timer. Men jeg fullførte. Og hadde kun en liten vannblemmeantydning på ringtåa (den nest minste på ene foten). :-D Jeg gikk jo som en maratonløper de første dagene etterpå, men det gjorde jo 40 000 andre i byen også, så det gjorde ingen ting.

Helmaraton hadde blitt målet mitt. Check!
Så nå må jeg finne meg nye motivasjoner.
Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet i Oslo i april, for å få treningsmotivasjon. Men jeg finner på noe.

Jeg tror dette har vært med å holde vekten nede. Og jeg er strålende fornøyd med at jeg tok operasjonen. Tenke seg til, jeg en løper. Etter tre halvmaraton, en rekke 10-kilometere og ha fullført US Marine Corps Marathon i 2016 så må jeg vel nesten kunne kalle meg en løper.
Motivasjonen har uansett vært å holde meg i form. Og om jeg måtte ta køen så var ikke det noe problem. De som syns jeg er treg kan holde kjeft. Jeg er uansett mye raskere enn alle som sitter i sofaen.
Så det så!
Livet er ikke så værst.

En løper, jeg?

Lørdag deltok jeg på KK-mila. Jeg løp (eller jogget da) 5 kilometer.
Jeg jogget ut av Bislet med startnummer på magen!
Jeg hadde tights, og jeg driter i om rumpa ikke er tynn nok for noen. Den er tynn nok for meg!
Og jeg er fornøyd med meg selv som deltok, selv om jeg hater å løpe sammen med andre.

Neste blir en 5 eller 10 km i Oslo 11 oktober. Og jeg vurderer 10km for Grete (Waitz) under Oslo Maraton 20 september også.

Ja jeg kan!

En maratonløper - jeg?

Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.

Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?

Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!

Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!

På toppen av verden?

Det er jammen blitt lettere å trimme. I kveld, etter jobb, tok jeg en tur på Keiservarden i Bodø. Om du er i Bodø for første gang, spør deg frem blant lokalbefolkningen. "Alle" vet om Keiservarden! Dette er et yndet turmål, og jeg er også blitt bitt av basillen.

Første gang jeg gikk til Keiservarden var jeg i hvert fall 25 kilo tyngre enn nå, antageligvis 30 kilo tyngre. Det var tungt, men jeg kom meg opp. Nå går det selvsagt lettere, 40-45 kilo lettere.
Jeg begynte å gå med staver, og det skal ta ca 30% av fra beina. Det kjente jeg godt etter første stavgang-tur til toppen. Det var virkelig en måte å fordele trimmen til andre deler av kroppen også. Og det ble lettere for beina!

Turen går fra parkeringsplassen Maskinisten og på en grusvei til Bodøs tak. Det er 4 kilometer opp. Det finnes mange andre tilliggende løyper, men de holder jeg meg unna uten å være kjent.

En fire, nei 8 kilometers trimtur gjør godt. Jeg pleier å gå opp, og så jogger jeg ned igjen.

Sjekk utsikten:

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!

Tid for refleksjon

Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.

Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.

Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.

Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid)  og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.

Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.   

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Hvor er rumpa mi?

Nei, nei, nei, nei, neeeiii!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.

Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.

OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.

Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.

Lykke til, til meg! Det trenger jeg!

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Tenk om jeg klarer å holde vekta!

Hvorfor er vi så redde for å ikke klare å holde vekta nede? Og hvorfor skal vi fokusere på det negative? Jo, jeg forstår at når man har slanket seg hele livet, så er det fort gjort å tenke negativt. Men, jeg er jo veldig flink til å slanke meg. Problemet er jo å holde vekta nede. Slankinga går bra, samme hvilken kur jeg prøver - nesten ihvertfall. Det er jo en grunn til at mennesker velger å gjennomføre overvektsoperasjoner. For oss flest er dette kanskje eneste eller siste utvei. Det er begrenset hvor mange år en holder ut å gå opp og ned i vekt. Men, det kan jeg jo ikke fokusere på. Jeg må fokusere på noe positivt. Jeg er kjempeflink til å gå ned i vekt. Det har jeg alltid vært. Men, jeg er ikke like god til å holde vekta. Det er dumt.
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!

Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta

Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt  gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!

Jeg har fått så mye ledig tid i hodet

Ja, det er sant. Jeg har faktisk mye ledig tid i hodet. Mye mer enn før. Du må huske at jeg har i, tja, ihvertfall i 30 år, om ikke lengre, vært slanker. Og stort sett i klassen jojo. Så, hver dag, og noen netter, har jeg tenkt og talt kalorier. Jeg har studert mat, for å forsøke å holde meg unna. I søvne har jeg drømt at jeg klarte å holde meg unne mat, og heller hadde en ønsket vekt, og et ønsket liv. Så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som ikke selger klær som tjukke personer. Og så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som selger klær i store størrelser med horisontale striper. Og med bukser som er like vide i livet som over hoftene.
Jeg har hatt fullt av tanker om hva jeg hadde gjort om jeg var tynnere. Jeg har tenkt på hvem jeg ville ha vært om jeg var tynnere. (antageligvis den samme, siden jeg alltid stort sett har gjort det jeg ønsker)
Jeg har hatt fullt av tanker i hodet om mat, kalorier, klær, og om hva andre syns om meg.

Nå bruker jeg ikke tid på å telle kalorier lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser (sånn unntatt at jeg brukte tid på å finne matvarer med mye proteiner og max 10% fett/karbo) lengre, men mer at jeg må spise og når. Jeg tenker ikke lengre på hva andre syns om meg, for jeg er fornøyd. Jeg tenker ikke på hva jeg kunne gjort, men når jeg skal gjøre det. Jeg tenker ikke så mye på klær lengre heller, annet enn at de blir for stor for fort.
Det neste blir å finne ut hvordan jeg stabiliserer vekta, om noen få kilo.

Så, du forstår, jeg har fått så mye ledig tid i hodet. Jeg har blitt kvitt mange negative tanker, stressende tanker, slitsomme og lite oppbyggende tanker. Og så tenker jeg at dette er luksus. Den følelsen som de fleste normalvektige har som ikke bryr seg om vekta, den tenker jeg at er en luksus. Å kunne la være å tenke på kalorier, slanking og vekt hele tiden, det er luksus det.

Så, jeg har skikkelig god plass jeg. Oppi hue. Til alle de nye og fine tankene.

Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?

Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?

Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.

Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.

Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".

Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).

Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.

Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!

Sju arr og en livstid

Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.

Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.

De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.

Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!

I guess you ARE looking at me!

Jeg har skrevet et stykke tidligere "Are you lookin at me?" om å bli sett på. Og, hvor jeg kanskje er i grenseland mellom tanker om jeg blir sett på enten på grunn av overvekt, eller fordi jeg er attraktiv. Dette er tanker, følelser og opplevelser som en ikke skal kimse av. Og, om man ikke er vant til å være Guds gave til alle menn så tar det nok litt tilvending når jeg nå blir det. Host.

Det er en dame under fettet som skal ut. Hun vil ut og er på vei ut av skallet. Eller fettet om du vil. Dette skal bli en dame som liker å bli sett. En dame som blir vant til å bli sett, hørt, og regnet med. Ikke fordi hun ser bra ut, men fordi det ikke er noen visuelle hindringer for å HØRE hva hun sier. Det er ingen som, bevisst eller ubevisst, kan få mentale sperringer på grunn av hva denne ser, i forhold til å faktisk høre hva denne damen sier. Som en venninne sa; " Man trenger ikke heve stemmen for å bli hørt".

Jeg er overrasket over hvor fort jeg har gått ned i vekt. Jeg er overrasket over hvor mange klær jeg har måtte skifte ut og gått ned flere størrelser alt. Jeg konstaterer at jeg blir sett bedre - alt nå - kun 13 uker etter postop. Jeg blir positivt stimulert når jeg ser hvordan jeg ser ut i de klærne jeg har på. Jeg ser formelig ut, ikke uformelig. Jeg har former, er ikke radmager, og trenger kun gå ned max 10 kilo til. Med dette tempo går det fort.

Hvordan skal jeg nå takle oppmersomheten, om det er jobbmessig relatert eller utseendemessig relatert? Jeg mener jo at det er en sammenheng her. Og jeg må innrømme at jeg også har ettellerannet i underbevisstheten som slår ut negativt mot overvektige når jeg sleiver med kjeften (sånn inni hodet). Det er jo ikke rart andre, som kanskje jobber for og klarer å holde vekta, har negative holdninger mot overvektige, hvis jeg - som har vært stor/hatt valpefett/lubben/røslig/tjukk/feit i hele mitt liv - har det. Og, hvordan skal jeg nå jobbe med meg selv, for å takle positiv oppmersomhet fra andre uten å tenke tilbake og snappe negativt. Jeg har alltid vært meg selv. Så de som ikke har sett meg på grunnn av fettet trenger heller ikke se meg nå. Men, er det innebygd? Noe de ikke kunne hjelpe for. Jeg tenker jo slikt selv...Hm.

Jeg må tenke tilbake for argumentene for å ta operasjon. Min egen helse er pri 1. Å kunne beholde et aktivt liv og en aktiv jobb er pri 2. Og, uten prioritering kommer det å kunne få nye, gode kvaliteter inn i livet, uten å måtte telle kalorier hele tiden, ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst mat/vektmessig. Jeg har alltid klart å få til alt jeg har forsøkt. Jeg har skaffet med utdannelse, fått en jobb og stillinger som ikke har vært lett. Jeg har aldri valgt minste motstands vei, men valgt rett vei for meg. Det eneste jeg aldri har vært i stand til er å kontrollere vekten. Men nå, med dette hjelpemidlet som operajsonen er skal jeg klare det. Dette vil frigi så mye energi til positive ting; aktiviteter, egentid, positive tanker, glede, selvfornøydhet, økt vilje til å ta større sjanser, mindre mentalt stress på grunn av en kropp jeg ikke er fornøyd med og et liv jeg ikke kan leve 100% slik jeg ønsker.

Positive effekter blir tilsnakk og omtale på en annen måte enn jeg er vant til. Jeg kan bli sett bedre. Jeg vil bli hørt bedre. Jeg skal bruke dette til å nå neda lengre, nå enda flere mål, få til enda flere umulige ting, velge enda flere motstandssveier som vil gå lettere enn før. Og restenergien ska jeg bruke på meg, meg, meg.

Kommenter vekttapet mitt! Kommenter at jeg krymper og ser sprek ut! Kommenter at jeg ser gladere ut! Kommenter at jeg har bra innlegg og tanker! Kommenter at jeg gjør en bra jobb!
Det skal jeg ta! Dette er positivt og det skal jeg ta!

Keep lookin at me! Watch me!
I'm gonna conquer the world!