Alt blir ikke bra med slankeoperasjon

Av og til treffer jeg idioter. Det kan være på jobb eller på butikken. Det kan provosere, irritere eller gjøre meg rasende i ett øyeblikks svakhet. Mine følelser har jeg lov til å ha, men jeg trenger jo ikke eksponere de hver gang de blusser opp. Men, det er lov å ha følelser.
Om du tror at du treffer færre idioter etter at du har tatt en slankeoperasjon, tja, så tror jeg ikke det. Jeg treffer fremdeles idioter. Jeg må fremdeles håndtere dette. Jeg må fortsatt sette mine egne grenser, velge hvordan jeg håndterer idioter, og velger selv hvordan jeg føler om dette.

Jeg er nok ikke så kjempeflink til å børste slike duster av meg, eller dumme situasjoner. Jeg tar ofte ting med meg i minnene, og ergrer meg, eller fortsetter å være litt frustrert. Det jobber jeg med for å slutte med. Eller i hvert fall redusere omfanget av. Om jeg er tynn-ish eller tjukk, jeg vil uansett treffe folk som jeg syns er duster, som syns jeg er en dust, eller som jeg syns gjør dumme handlinger.

Javel. Hva kan jeg gjøre med det?
Jeg kan kun kontrollere hva jeg gjør med og i situasjonen. Jeg kan ikke bestemme hva andre syns, eller hvordan andre handler. Jeg kan kun påvirke hvordan jeg selv føler, handler eller reagerer. Jeg kan bestemme hvor lenge jeg bærer med meg en situasjon.

Dette må jeg også jobbe med. Dette må jeg jobbe med over tid merker jeg. Hvordan skal jeg lære meg å la ting slippe? Hvordan skal jeg lære å gå fra ting, la de gå i glemmeboka? Det er nok det beste i mange situasjoner.

Ta ikke ting så alvorlig! Lighten up! Gå videre. Ikke heng igjen på det som gjør deg dårligere! Gjør mer av det du liker. Gjør mindre av det du ikke liker.

Det er ikke vanskeligere enn det! Men du må jobbe med det! Jeg gjør det! Det må vi!

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

Lat og fornøyd?

Oj. Av og til føler jeg meg lat og fornøyd. Da får jeg dårlig samvittighet. Lat, mest på grunn av at jeg ikke trener så mye jeg skulle ønske. Jeg kjenner at energien er litt lav, så jeg skal ta en B-12-sprøyte igjen til helga. Men, jeg må komme igang med trening, mer trening. En gang i uka, eller to, er ikke nok syns jeg. Så får jeg dårlig samvittighet. Men, vekta er stabil. Men, tenk om den går opp. Oj!
OK. Nå har jeg satt ord på bekymringen. Tenk om jeg skulle gå opp igjen. Uff og huff. Nei, det går ikke. Jeg må trene mer. Jeg får spist riktig om dagen. Det er da bra! Ja, det er flott. Men, trening da? Skal du ikke trene? Joda, men jeg må ha energi. Og ork. Og vilje.
Unnskyldninger, unnskyldninger.

Jaja, sånn går nå samtalene med meg selv. Jeg ser det! Jeg kjenner igjen tankene fra pre-operasjon.
Neida, jeg skal ikke gå opp i vekt igjen.
Jeg fortsetter å hold vekta, eller gå nedover (ihvertfall i centimeter enda).
Men, jeg må passe på. Det er jobben min det.
Å passe på meg selv.
Den tar jeg på alvor.

10 000 treff på bloggen min og 40 kilo i minus

I natt rundet vi 10 000 treff på bloggen min. Tusen takk til dere som bruker av tiden deres for å lese om mine erfaringer og tanker. Takk for alle kommentarer! De gir motivasjon til å fortsette å dele.

Om min blogg kan være til hjelp så har jeg gjort det jeg ønsket; å gi et tilbud på norsk til de som vurderer operasjon, eller har tatt valget og ønsker flere innspill i sin egen tankeprosess og beslutningstaking.

Lykke til til oss alle!
:-)

Hvor mye har slankekurer kostet igjennom livet?

Jeg syns 98 000 kroner er mye penger. Det er det jeg betalte Aleris for min gastric sleeve. Jeg syns det var verd det, men det er mye penger. For første gang har jeg investert så mye i meg selv.
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.

Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).

På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!

Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Hva er tynn nok?

Hei,
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.

Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.

Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.

Hvem er jeg 8 måneder etter operasjonen?

Ja det er et stort spørsmål, men kanskje med et lite svar. Eller motsatt.

Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.

Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!

Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!

Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.

Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!

Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.

Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Jeg har fått så mye ledig tid i hodet

Ja, det er sant. Jeg har faktisk mye ledig tid i hodet. Mye mer enn før. Du må huske at jeg har i, tja, ihvertfall i 30 år, om ikke lengre, vært slanker. Og stort sett i klassen jojo. Så, hver dag, og noen netter, har jeg tenkt og talt kalorier. Jeg har studert mat, for å forsøke å holde meg unna. I søvne har jeg drømt at jeg klarte å holde meg unne mat, og heller hadde en ønsket vekt, og et ønsket liv. Så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som ikke selger klær som tjukke personer. Og så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som selger klær i store størrelser med horisontale striper. Og med bukser som er like vide i livet som over hoftene.
Jeg har hatt fullt av tanker om hva jeg hadde gjort om jeg var tynnere. Jeg har tenkt på hvem jeg ville ha vært om jeg var tynnere. (antageligvis den samme, siden jeg alltid stort sett har gjort det jeg ønsker)
Jeg har hatt fullt av tanker i hodet om mat, kalorier, klær, og om hva andre syns om meg.

Nå bruker jeg ikke tid på å telle kalorier lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser (sånn unntatt at jeg brukte tid på å finne matvarer med mye proteiner og max 10% fett/karbo) lengre, men mer at jeg må spise og når. Jeg tenker ikke lengre på hva andre syns om meg, for jeg er fornøyd. Jeg tenker ikke på hva jeg kunne gjort, men når jeg skal gjøre det. Jeg tenker ikke så mye på klær lengre heller, annet enn at de blir for stor for fort.
Det neste blir å finne ut hvordan jeg stabiliserer vekta, om noen få kilo.

Så, du forstår, jeg har fått så mye ledig tid i hodet. Jeg har blitt kvitt mange negative tanker, stressende tanker, slitsomme og lite oppbyggende tanker. Og så tenker jeg at dette er luksus. Den følelsen som de fleste normalvektige har som ikke bryr seg om vekta, den tenker jeg at er en luksus. Å kunne la være å tenke på kalorier, slanking og vekt hele tiden, det er luksus det.

Så, jeg har skikkelig god plass jeg. Oppi hue. Til alle de nye og fine tankene.

Innveiing annenhver uke?

Nå er det fem måneder og 6 dager siden jeg ble operert. Fremdeles så går vekta nedover, men tidvis litt sakte. En eller annen gang vil vekta måtte stabilisere seg. Og om det ikke stabiliserer seg selv, så vil jeg måtte gjøre det ved å spise mer. Eller, spise mer karbo og fett for å hindre uønsket vektnedgang. Dvs, jeg ønsker absolutt ikke å bli for tynn. Litt morsomt at jeg for en gangs skyld i livet kanskje skal måtte bekymre meg over å bli for tynn forøvrig!
Jeg tror det vil være mulig å stabilisere vekta ved å spise mer og annen næring. I følge ernæringseksperten på Aleris er dette måten jeg kan kontrollere min vekt. Jeg tenker at det også vil være et tidsspørsmål før jeg kan begynne å veie meg annenhver uke. Eller, kanskje hver måned. Jeg kjenner fokuset ikke lengre er på innveiing hver mandag. Jeg syns jeg egentlig har gått ned de kiloene jeg ønsket, og kroppen er fin, og kommentaerer og tilbakemeldinger sier også så. Nå blir et egentlig noen "kosekilo" (Åh som jeg hater når alle dame-ukeblader skriver kose-mat, kose-klær, kose-ting, kose-helg...kose.kose.kose...) som kanskje gir meg litt å gå på i fasen jeg skal stabilisere vekta. Og, det er ingen fare enda at jeg blir for tynn. Ihvertfall ikke med BMI på 30, og fremdeles må bruke str L/44-46.

Hovedpoenget mitt var at det ikke blir nødvendig å veie meg hver uke. Jeg skal fortsette med det litt til, men begynner en mental forberedelse på at vekta vil gå saktere nedover enn kanskje underbevisstheten liker, og slik at innveiing mer sjelden heller er morsommere. Og jeg undervurderer ikke behovet for at jeg bruker tid på å forberede meg på denne fasen. Ved å tanketrene i noe tid først, tror jeg at jeg blir mer bevisst og blir bedre på å fokusere på de rette ting når tiden kommer.

Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?

Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?

Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.

Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.

Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".

Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).

Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.

Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!

Jeg tror jeg er tjukk i hue enda!

Hm. Idag fikk jeg en visjon. Dette er litt pussig.
Jeg har imorgen 4 månedersjubileum siden operasjonen. Jeg har gått ned 23 kilo, mange centimeter, og mange klesstørrelser.
Min BMI er fremdeles på overvektig, men med grov beinbygning og til dels stor muskelmasse er jeg ikke så bekymret for det.
Jeg har skiftet ut så og si alle klær i klesskapet, og er nå på de minste klærne jeg hadde fra før.
Jeg har kjøpt noen nye klær, blant annet bukser i størrelse 44.
Men, jeg så meg selv i speilet før jeg gikk i dusjen idag. Og, jeg tror jaggu jeg enda er tjukk i hue!
Jeg kan jo til dels "se" at jeg er redusert i omfang. Jeg VET jo at jeg er redusert i omfang. Men, nei....jeg syns jeg er tjukk enda!
Det er litt rart. For jeg tror ikke jeg er veldig tjukk nå, om jeg spør andre. Og, jeg tror jeg fremstår som en relativt frisk og rask person. Så om jeg begynner å få problemer med å realitetsbehandle at jeg faktisk har gått ned mye i vekt så er dette noe jeg må følge med på! Jeg blogget for noen dager siden om at målet mitt ser ut til å flytte seg. her er det helt klart en sammenheng. Dette må jeg finne, identifisere, analysere og putte i en ramme. For jeg må nå forberede meg på et liv som normalvektig, etter å alltid ha følt at jeg IKKE har vært det. Jeg må sørge for å ha gode, sunne vaner og holdninger for å bevare normalvekt, og ikke bli fristet til å bruke BMI som mål. Og ved det kanskje ende opp som en skygge av meg selv.
Det er litt pussig, men jeg er faktisk tjukk i hue! Og nå begynner jobben med å slanke hodet også. Det blir en jobb man ikke skal ta lett på! Det er hodet som styrer! Og om ikke hodet tolker korrekt det synsinntrykk en får i speilet så faller hele operasjonen på denne urimeligheten. Og, dette har jeg opplevd tidligere ved vektnedgang; jeg "ser" eller "forstår" ikke at jeg ser normal ut! Jeg syns jeg alikevel ser tjukk ut! Ikke det at jeg ønsker å gå ned i vekt, men jeg forstår ikke å se det som er virkelig. Det kommer sikkert av at hodet er trent til å se meg selv som en tjukk person.
Men nå, skal hodet slankes!
Ikke noe mer tjukk i hue for meg! Håper jeg! Men det krever bevisstgjøring og hardt arbeid.
Lykke til til meg denne gangen !

Skal badevekta styre livet mitt?

Dette er en kjent følelse; den litt stressede følelsen av at jeg ikke går ned i vekt, eller at jeg ikke går ned fort nok. Jeg forsøker å veie meg hver mandag, men har lure-gått på vekta på jobbhybelen midt i uka. Den viser at jeg har gått opp en halvkilo. Denne vekta har alltid vist litt mere enn vekta jeg har hjemme, så det trenger ikke være noe dramatisk i dette. Det kan være riktig, fordi jeg har begynt å jobbe igjen, eller fordi jeg har gått over til vanlig mat. Eller det kan være feil, og jeg går egentlig ned i vekt slik jeg har gjort til nå.

Men, jeg får jo litt flashback til alle slankekurene jeg forsøkt. Jeg kunne gå ned 10-15-20 kilo, men hvis vekta viste noen hundre gram opp - av en eller annen kjent eller ukjent grunn - så var humøret labert.

Fienden:

Jeg må bestemme meg. Jeg kan ikke la badevekta bestemme over meg. Enten så har du feil! Ellers så er det en naturlig forklaring på dette.
Om det er jobben som påvirker kroppen og hindrer vektnedgang så er det virkelig alvorlig for min livssituasjon. Jobben er en stor del av livet mitt. Men jeg er viktigere enn jobben. Om arbeidsgiver ikke ønsker å legge til rette for meg så tar jeg konsekvensen av det.
Om det er naturlige forklaringer som er årsaken, for eksempel at jeg har begynt med vanlig mat, ja så går det jo over. Da er dette et naturlig platå som vi slankere er godt kjent med. Det er ikke så morsomt, men det er forklarlig.

Men det er jo litt kostelig at de samme tankene nå kommer, ÅH NEI! JEG GÅR IKKE NED! Hjelp! Jeg går opp igjen! Nei nei  neeeiiiiI!

Dette er ikke mulig! Det er klart jeg vil gå ned i vekt!

Badevekt! DU HAR FEIL!

Så får vi se mandag hvem som vinner!