Tid for refleksjon

Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.

Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.

Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.

Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid)  og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.

Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.   

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Det er ok å miste muskelmasse

Etter operasjonen fikk jeg informasjon om at jeg burde spise minst 60 gram protein hver dag. Eller var det 80 gram? Tja, det husker jeg sannerlig ikke. Men, poenget var; spis mye proteiner, og spis mindre fett og karbohydrater. Når jeg etter operasjonen gikk på sparebluss, og var underernært (ja, det blir jo det når jeg ikke klarer å få i meg mer enn pittelite mat), så skulle jeg spise mye proteiner for ikke å miste muskelmasse men heller fett. Jeg har mistet mye fett. Men jeg har også mistet muskelmasse.
For meg som har drevet aktivt med idrett i mange år, fra jeg var liten, så hadde jeg mye grunnmuskulatur. I tillegg så har jeg fått fettmuskler. Det vil si, muskler som kroppen trenger for å komme seg rundt med 20-30-40 kilo for mye vekt. Disse musklene ønsker jeg ikke nødvendigvis å behold. Så det må være ok for meg at jeg mister disse.
Etter å ha gått ned 40 kilo, og kan bruke klær i str 38,40 og 42, har jeg alikevel en BMI over 25, og er overvektig på BMI-kalkulatoren. Pffttt... sier jeg til det!
Men, nå kan jeg begynne å forme kroppen! Hvis det er det jeg ønsker.
Jeg kan trene mer spesifikt på bestemt muskler. Hvis jeg trener mer biceps/triceps (overarmsmuskler foran og bak) er jeg helt sikker på at jeg får strammet opp grevinnearmene litt. Det er ikke mye grevinnearmer jeg har, men jeg har ikke vondt av å jobbe mot et mål!
Ved å ta litt flere situps kan jeg bygge flere magemuskler, kanskje dra på meg en six-pack isteden for en vaskeball..., og samtidig trimme huden på magen og sikkert hjelpe den til å trekke seg sammen litt.
Ved å jobbe og trene beina vil jeg forme muskulaturen mer slik jeg ønsker den. Stramme opp lår og trimme legger. Og med gå-steg eller trappetrening kan jeg trene rumpe litt. Den syns jeg nesten er blitt borte!

Det er bare bra å miste noe muskulatur som jeg ikke ønsker, men så må jeg passe på å legge til den muskulaturen jeg ønsker å ha! Det er viktig å ikke la operasjonen bli en sovepute!

Er jeg motivert til å trene? Ja, jeg er 98 000 kroner motivert!

Hvor er rumpa mi?

Nei, nei, nei, nei, neeeiii!
Jeg gjorde en forskrekkelig oppdagelse i dusjen forrige dagen. Rumpa mi er borte! Hvordan er det mulig? Hvor har den blitt av? Og hvorfor har jeg ikke merket dette tidligere?
OK. Så har den naturligvis blitt mindre siden jeg har gått ned omtrent 40 kilo siste året. Men rumpa mi da!
Siden jeg har uniform på jobb så ser alle like ut, og selv om jeg har byttet inn til mindre størrelser så var det ikke i mine tanker at rumpa hadde blitt borte. Da jeg vasket meg kjentes det ut som om den var helt borte.

Du vet hva det betyr?
Jeg må begynne å gå i trapper. Og i motbakker. Og ta gå-steg. Med vekter på skuldrene. Og ta knebøy. Jeg tror jogging virker også.

OK. Da begynner prosjekt rumpebygging.

Jennifer Lopez, watch out! Min hvite rumpe skal snart bli finere enn din!
Ha-haa! Kanskje litt blekere, men jeg skal ihvertfall finne den igjen.
Eller bygge på, kan vi kalle det.

Lykke til, til meg! Det trenger jeg!

Innveiing uke 45 - minus 38 kilo

Ojoj. Nå går det unna. Vel, vektnedgangen går totalt sett sakte, men av og til tar den ett hopp---eller hva det heter når det går nedover. Jeg har spist vnlig mat, og tatt kun en treningstur siste uke. Men vekten gjorde et lite hopp nedover.
Jeg tenker jo litt på at det mangler kun to kilo til minus 40 kilo. Eller, siden jeg veide 4 kilo mer sist sommer, enn ved operasjonen, så er det rundingspunktet egentlig allerede nådd. Så jeg er litt ambivalent med dette også.
Og, egentlig mangler det jo ingen ting. Jeg er mer enn fornøyd.

Jeg skal trene imorra. Og forhåpentligvis klarer jeg å motivere meg til å gymme litt mer regelmessig fremover. Litt oppstramming hadde ikke skadet, selv om det går fint med huden.

Vi får se! Jeg rapporterer senere hvordan dette går!

Innveiing uke 44 - minus 37 kilo

Det går litt i rykk og napp nå, med vektnedgangen.
Det går sakte. Det syns jeg er helt ok. Jeg ønsker nok ikke å gå ned mere, men jeg kan ikke stabilisere vekten akkurat i den situasjonen jeg er i nå. Men, kanskje det er lurt å ha en liten buffer, slik at når jeg kommer til norsk, kjent mat har noen kilo å gå på - oppover - med tanke på stabilisering.

Og det kule er; om jeg tenker på min vekt forrige sommer, som var fire kilo mer enn til operasjonsdagen, så har jeg totalt sett gått ned over 40 kilo.
Ju-huu for meg!

Man skal være glad i seg selv! Man vet ikke hvor lenge man har seg!
Og det er jeg!

Jeg har litt vondt i vilja

Jeg har litt vondt i vilja. jeg ønsker å komme meg ut å trene, men jeg kommer meg ikke ut.
Åh...
Jeg har lyst, men jeg kommer liksom aldri så langt at jeg kommer meg ut. Det er litt frustrerende. Det er nesten litt som om jeg hviler litt på lauvbærene. For, jeg har gått ned kjempemye i vekt. Og alt har gått veldig bra etter operasjonen. Jeg har en avtale med min hud om at den skal ta seg sammen, og om et år vil jeg se at den ser helt ungpikeaktig ut tenker jeg- OK, kanskje ikke det, men ihvertfall ganske bra ut. For alt nå, etter 10 måneder og minus 40 kilo så er ikke huden så værst i det hele tatt. Jeg har nok noen flere rynker i ansiktet når jeg smiler. Og når jeg ligger på ryggen og løfter armen og vrir den så får jeg rynker på innersiden av albuen...hehe. Joa, jeg har litt slappere hud på armer og lår også. Men det er ikke mye. Så huden gjør sin del av jobben. Det gjør vel egentlig ikke jeg.

Jeg tror litt av motivasjonen kan være gjemt under for mye arbeid, eller for stort fokus på arbeid. Så, hvis jeg klarer å vri fokus litt, så kanskje jeg klarer å trene litt mere. Det hadde vært flott for både kropp og sinn.

Jeg skal snart ta blodprøver for å se hvordan verdiene mine er, for jeg får ikke i meg bra mat. Det er ikke bare min feil, da jeg må spise i matsaler som jeg ikke kan påvirke tilbudet til. Tro meg; jeg har forsøkt! Så jeg spiser sjokolade og drikker coca cola hver dag for å få i meg næring, og enda så går vekta nedover. Ikke en god løsning, og ikke tilfredstillende heller, men jeg må ha i meg næring for å ha energi til jobben. Om jeg trener så bruker jeg kanskje opp energien der... Eller at jeg klarer å mobilisere mer energi til jobb. Og kanskje litt energi til å være sosial også. Det hadde også vært flott.

Jeg tenker at jeg skal komme meg ut å trene snart. For, som Dr Phil sier; "gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad". Lurt. Og etter at jeg har trent så føler jeg tilfredstillelse, på grensen til glad.

Jeg kan ikke hvilke på lauvbærene, men det må være lov å være fornøyd. Men, jeg skal bruke tid til å komme meg ut, lufte meg, og føle enda større fornøydhet.

Gjør mer av det som gjør deg glad, og mindre av det som ikke gjør deg glad!

Hva er tynn nok?

Hei,
Jeg har ikke glemt bloggen, men jeg har ikke hatt noe å skrive om. eller, jeg finner alltid noe å skrive om, men jeg har ikke hatt tid til å tenke etter. Og det er litt rart, no som jeg hr gått ned så mye, og føler at vekt ikke er et tema for meg lengre. Mat er et tema. Ikke kalorier, men det å få i meg nok mat. jeg tenker ikke så mye på sammensetnngen i hva jeg spiser, men mer at jeg skal ha tid til å få i meg nok pr måltid, det å ta tid til å spise sakte og klare mer mat. Hvis jeg spiser for fort, så stopper det seg.
Igår spiste jeg i vanlig temp, og tenkte ikke på å spise forsiktig, dvs sakte. jeg spiste en hel entrecote, mens jeg snakket med de andre rundt bordet. Jeg stoppet opp da jeg så at kjøttet var borte fra tallerken, og måtte tenke over hvor lang tid jeg hadde brukt, og om jeg hadde noe press i magen. For, om jeg hadde spist for fort så hadde jeg fått kjenne det.
Jeg tror nok at magesekket er noe utvidet nå i forhold til etter operasjonen 12 desember ifjor. Noen måltider kjenner jeg godt, men andre kjenner jeg ikke, selv om jeg kan ha spist like mye. Det er ubehagelig å bli mett, eller å ha spist for fort, så det ønsker jeg ikke.
Men jeg tror det er et friskhetstegn at jeg ikke lengre trenger å tenke over hvor fort jeg spiser. Jeg sliser fortsatt lite. Og jeg fyller på med så mange mellommåltider jeg kan. Enda går jeg ned noe for hundre gram i uka.
Jeg er 170 cm, veier 80,4 kilo. Det er viktig med ,4!
Dette betyr en BMI på øvre del av 27-tallet.
Jeg bruker klær i kanskje 42, eller medium på overkroppen.
Så, selv om BMI viser overvekt, så velger jeg å se bort fra den.

Men, så, hva er tynn nok? Er det et visst antall kilo? Er det en viss buksestørrelse? Er det en BMI? Er det trivselsvekt? Tja, jeg vet ikke. Jeg syns trivselsvekt er opskrytt, for tynne folk kan være utenfor trivselssonen, og tjukke folk kan være i. Sett fra mine subjektive øyne selvsagt!
Er det når jeg syns jeg ser bra ut? Vel, jeg ser meg ikke så mye i speilet, og blir jeg noen gang fornøyd med meg selv? Er det når du syns jeg ser normal ut? Er det når andre kommenterer at jeg ikke må gå ned mer?
Dette er vanskelig å svare på.

Jeg tror kroppen min har det bra nå. Jeg vet at hodet har det bra, spesielt fordi jeg har fått fjernet alle timene pr dag som går til gremmelser over vekt, klær og kalorier. Og ignorante idioter som ikke ser meg men feite meg. Og DEN følelsen tror jeg ikke jeg hadde klart å få inn i hodet om jeg ikke hadde klart å gå ned til den vekten jeg har nå. Om jeg veier fem kilo mer, det gjør ikkeno. Om jeg veier fem kilo mindre, vel, ok! Men jeg ønsker ikke å gå ned mer. Hvorfor ikke tenker du! Vel, jeg syns jeg bruker små nok klær, jeg har god form, og kan trene som jeg vil. Jeg kan bevege meg som jeg vil, og jeg trenger ikke gå ned mer på grunn av helsa. Og helsa, både fysisk og psykisk er kanskje det viktigste. Ikke hva du syns, eller hva BMIen formelt viser.
Er jeg happy? Tja! Jo. Ja!
det er jeg. Jeg er fornøyd med meg selv. Ikke bare med kompetanse, erfaring og prestasjoner. Men også med utseende og form. Det var derfor jeg spytta i 98 000 kroner til mitt eget slankefond.
Og da tror jeg at dette har gått etter planen.
Så, nå som jeg merker at vekt ikke er så viktig, dvs noen kilo opp eller ned er helt ok, så tror jeg målet er nådd.

Å spise seg litt opp

Hei,

Jeg er hjemme på ferie og kan endelig spise norsk mat. Åh så deilig det er.
Melk, youhurt, skyr, kjøtt, fullt av proteiner. Deilig.
Jeg syns at vekta må stabiliseres nå, og det er deilig at jeg kan gjøre det hjemme. Det er kun fire måneder til jeg er hjemme igjen for godt, og da skal vekten stabiliseres. om det blir et par kilo opp igjen så gjør det ikke noe som helst.
Og så, når jeg kommer hjem i januar, skal min "støttekontakt" opereres, så da regner jeg med at jeg kan trå til som støttekontakt tilbake. Spesielt siden jeg er ekspert med over ett år på baken når januar kommer.

Nuvel, det går bra. Jeg spiser alt jeg kommer over og det føles deilig. Joggeturene går kjempelett.

Innveiing uke 37 - totalt minus 35 kilo

Jeg er hjemme og har fått innveid meg på den vanlige badevekta mi. Den viser 81 kilo. Så, siden operasjonen 12 desember har jeg gått ned totalt 35 kilo.
Ja det må jeg si. Det er strålende.

Det er nok nå! Jeg trenger ikke gå ned mer. Nå har jeg fått to skrukker. Dvs rynker. Så jeg må jobbe med det, og med å få trent nok. Det vet jeg ikke om jeg klarer i dagens arbeidssituasjon, men jeg vil forsøke.

Jeg må igjen bytte ut klærne i klesskapet, så nå tror jeg at jeg må reise å shoppe noen nye høstklær. Fordi jeg fortjener det!

Ji-ha!

Hvem er jeg 8 måneder etter operasjonen?

Ja det er et stort spørsmål, men kanskje med et lite svar. Eller motsatt.

Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.

Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!

Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!

Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.

Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!

Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.

Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!

Innveiing uke 34, minus 1 kg, totalt -32 kg

Heihei,
Jeg tror jeg har funnet ei vekt som gir sånn nogenlunde korrekt vekt. Siden jeg jobber borte i en periode, måtte jeg finne ei vekt her. Og Da jeg veide meg i dag ser det ut til at jeg har gått ned en kilo til, Men dette er jo over en periode på flere uker.
Maten jeg har tilgang på her jeg er, er ikke optimal for meg som slankeoperert. Slik blir det å spise i kantine og ikke kunne ordne maten selv. Vi får yoghurt til frokost av og til, men utenlandsk med sukker. Videre får vi kokte egg av og til, det går fint. jeg kan spise to kokte eller stekte egg, og enda få plass til litt spekeskinke for eksempel. Jeg kan også klare to stekte egg. Jeg spiser ikke brød enda. Vel, så og si ikke. jeg har tatt et knekkebrød med tubeost til mellommåltid eller kveldsmat. Til lunch blir det en varmrett med mest mulig kjøtt. Men, det er mye blandingsprodukter som gjør meg frustrert.
Til middat er det også mye blandingsprodukter, men jeg forsøker å finne noe å spise. Jeg spiser lite pasta/poteter, men om jeg ikke får i meg så mye av andre ting spiser jeg heller litt pasta eller pommes frites for å få i meg næring. Jeg har også spist litt godis innimellom. Men det blir jo ikke noe mengder av det.
Av drikke så blir det vanlig jiuce, eplejuice eller multivitaminjuice. Av og til tar jeg melk (0,3% fett) med nesquick i. Veldig godt, og jeg som alltid drikker skummet melk til frokost og lunch må ha litt melk innimellom. Av og til tar jeg havregrøt til frokost. Grøten er lagt på vann her, så jeg heller på litt sukker og skummet melk. Det blir godt, men jeg spiser ikke dette hver dag.
På kvelden tar jeg meg kanskje en alkoholdfri øl eller en brusboks. Men det er fremdeles litt pussig med kullsyreholdige drikker, som gjør at luften kommer opp i småbobler nesten hele tiden. Men det er ikke noe alternativer på kveldstid uten kullsyre, det er synd. Ja, unntatt vann da. Det drikker jeg mye av. Det er varmt her. Ca 40 grader i skyggen.
Det går ganske bra syns jeg.
Og totalt så har jeg gått ned faktisk 36 kilo siden sist sommer. Men, 32 siden operasjonen.
Det er veldig bra! Så nå kan vekten stabilisere seg. Det hadde vært fint!
Min BMI viser 29,2. Dvs overvektig. Jeg er 170 høy og veier 84,5 kilo. Med mye muskler under fettet så er dette ikke representativt for meg, bmien mener jeg.
Jeg tipper at jeg vil bruke str 42-44 i bukse, og det samme eller mindre i overdel. Det må være godt nok!
Så BMI-slaver - TA DERE EN BOLLE!

Jeg tror håret begynner å stabilisere seg

Nå er det 7,5 måneder etter operasjon. Jeg har mistet mer hår enn vanlig, og neglene knekker lett. Dette er en vanlig følge, når kroppen må prioritere næringen den får på kritiske funksjoner. Da taper hår og negler den kampen. Lurer på om Gud egentlig da må være mann?
Hadde det vært dame så hadde hår og negler blitt prioritert?
Vel, nå ser det ut til at håret har stabilisert seg. Jeg syns jeg ikke mister så mye hår lengre når jeg grer meg. Neglene er fremdeles litt sprø, men det skal også gå over. Jeg har ikke tatt noe spesielt (tabletter, mixtur eller lurium) for å begrense hårtap eller strø negler, og det har gått helt greitt.
Det viktigste har vært vekttap, og en sunn kropp i et sunt sinn...eller var det motsatt?
Jeg koser meg i solen og alt er bra!
Jeg får ikke veid meg her jeg er, men skal se om jeg finner en bagasjevekt....:-)

Seks måneder i sol og varme, og mye hardt arbeide

Idag, det vil si etter at vi har sovet litt, reiser jeg avgårde til en ny jobb for seks måneder. Jeg vil ha det veldig godt og varmt de første månedene. Jeg vet ikke hva slags mat jeg får, og det skal bli veldig spennende å se. Om jeg liker den, og om magen min liker den.
Og videre så får jeg tid til å trene hver dag. Da kan jeg bruke tid på å stramme opp huden, bygge opp litt muskler der fettet er igjen, og forme kroppen litt. Det ska bli spennende.

Jeg skal forsøke å holde dere oppdatert. Tanker går fortsatt igjennom hodet, takk for det!, og det er mange tanker jeg trenger å bearbeide. Det er kun syv måneder siden operasjonen. Ting tar tid. Og det er helt greitt. Jeg ønsker ikke å stresse. Verken med mat, trening eller overflødig hud. Vi tar litt om gangen.

Nå først, ny jobb, og så ser vi hvordan ting går.

Sydenferie i bikini

Jeg er i syden. Jeg har med bikini. Faktisk har jeg med fire. Og de er nesten for store alle sammen. Jeg har med sommerkjoler og det er så deilig å kunne ta på seg kun ett plagg så er jeg påkledd.

Bikini ja. Joda, jeg går i bikini. Jeg har vel aldri følt meg komfortabel i bikini i offentlighet før. Det forstår jeg ikke, spesielt når jeg var 17 og veide 10-15 kilo mindre enn jeg veier idag. Fremdeles følte jeg med tjukk da. Synd. For jeg tror jeg kunne hatt en bedre ungdomstid om jeg hadde hatt et bedre selvbilde. Nå, går jeg i bikini. Andre ser meg i bikini. De ser valker og sikkert arrene også. Det driter jeg i for å si det på godt norsk. Jeg føler meg komfortabel. Det har ikke noe med vekt og overvekt å gjøre. Det har med hodet å gjøre. Så, for alle de som syns de er feite, og som egentlig ikke er det, synd for dere - for hva dere går glipp av. Skikkelig synd! Dette er jeg ferdig med. Og om det var overvektsoperasjonene som har fått rista hodet på plass, ja, fremdeles verd det!

Klær ja. Å finne shortser er lett, altså, shortser som passer. Lårene gnisser ikke så mye mot hverandre som før, så jeg kan også gå i kjole om jeg vil. Og det vil jeg. Jeg går i kjole om kvelden, uten tights. For det er tross alt 40 grader - nesten - på dagen. Og minst tropenetter... Føttene hovner opp mindre enn før, fordi vekten er mindre, og jeg har mindre vann i kroppen. Deilig!

Jeg tar varmen bedre, og jeg klarer med med maten selv om jeg ikke klarere 5-6 måltider om dagen. Varmen reduserer matlysten, og et par øl i skyggen gjør livet uansett godt!

Jeg går i kjoler uten armer. Kan du tenke deg? Jeg som alltid har hatet å vise overarmene. Nå gir jeg blaffen i det! Jeg kan gå med sko med høyere heler og får mindre vondt, og det tar lengre tid før jeg får vondt. Alt fordi vekten er redusert. Og fordi hodet tror at jeg får mindre vondt! Funker det!

Jeg har jogget 5 av 7 morgener, lett i kroppen og tålt varmet godt. Målet har ikke å være å jogge langt, men mer å holde meg i aktivitet. Jeg har spist spaghetti carbonara - en perfekt en - til lunch tre dager. Og jeg som ikke spiser karbohydrater etter operasjonen. Ihvertfall nesten ikke. Så godt det var! Og vel fortjent tenker jeg.

Det er lov å nyte litt! Det fortjener jeg! Og det fortjener du!

Innveiing uke 28: - 1 kilo ned - totalt minus 31 kilo

Jeg har gått ned nesten to kilo de siste 10 dagene. Det var merkelig. Jeg trodde, etter noen uker med liten vektnedgang, at jeg nå hadde begynt å stabilisere meg. Men neida! Da er det fremdeles noe fett som må av. Det er ok, men jeg må passe på så jeg ikke går ned for mye.
Jeg har nå gått ned totalt 31 kilo på litt over seks måneder.
De siste to ukene har jeg forsøkt å spise så mye jeg kan og ofte jeg kan. Jeg har forsøkt å spe på med knekkebrød med leverpostei eller makrell i tomat når det har blitt lenge mellom måltidene. Det gir tydeligvis resultater når jeg spiser "mye". Det jeg oppfatter som mye er jo ikke mye! Men kanskje riktigere "ofte". Jeg må fremdeles bli bedre på å planlegge og ha med mat i veska, men jeg merker at det ikke er lett. Jeg må bestille opp flere måltidsbarer og proteinbarer som er lett å ha i veska. Det blir bare sus om jeg må ha med egg og ost og det blir liggende i mange timer. Og hvis vi er heldig så kommer sommerværet og da kan jeg ikke ha for mye matvarer i veska.
Nå som jeg har fått sommerferie kan jeg også kjenne at jobbstresset har sluppe taket. For min kropp er negativt jobbstress årsak til ukontrollerbar vektoppgang, så jeg vil anta at når kroppen slapper mer av kan det hende at jeg går ned i vekt også. Det har skjedd også før operasjonen.
Centimeterene går nedover fremdeles, men jeg ser at jeg må begynne å trene mer regelmessig for å begynne å stramme opp. Huden og jeg har som kjent denne avtalen at den får to år på seg for å ta seg sammen. Der ligger vi fint i rute!
Og litt slappere hud, enn bukspreng over fett, er helt greitt.
Nå blir det å pakke badeklær, sommerkjoler, sandaler og badeanda mi. Jeg skal til syden. Neste ukes innveiing blir utsatt.

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Innveiing etter 6 mnd og 9 dgr; minus 30 kilo

I tiden fremover blir det også litt frem og tilbake, med innveiing, reising og spising. Så jeg har lureveid meg idag. Jadda! Minus 30 kilo til sammen fra 12 desember 2011.

DET må jeg si meg fornøyd med. Jeg har vært veldig flink med dietten. Maten kan bli en liten utfordring i tiden fremover med endret spisemønster og -rutiner som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har ikke vært så flink med å trene. Treninga skal komme i orden med jobbendring om en måned. Jeg har tømt klesskapet snart 10 ganger og kastet ut for store klær. Jeg har mye bedre plass når jeg flyr, noe som er viktig så lenge jeg flyr hver uke ifm jobb.

Jeg får mer oppmerksomhet, generelt. Ikke bare på grunn av vekttap, men jeg snakker av erfaring når jeg sier at i periodene jeg er slankere så får jeg mer positiv jobboppmersomhet også.

Nå skal jeg på jobb, men dette var en god start på dagen. Og ferien.

Ha en god dag!

Innveiing uke 27 - litt under en kilo ned - totalt 29 minus

Hei igjen. Jeg har vært borte en stund. Jeg har mistet litt fokus på innveiing kjenner jeg. Jeg har passert seks måneder etter operasjonen. Jeg har gått ned 29,5 kilo; 9,5 kilo mer enn hva jeg håpet på. Men jeg har fremdeles BMI på 30 altså.
Det er klart at det hadde vært kult å runde 30 kilo ned. Med, det kjenner jeg ikke er viktig! Det er ikke noe å stresse etter. Det kommer når det kommer.
Jeg har vært i en fase med mye jobbmat, og hvor jeg ikke kan kontrollere innholdet i maten jeg må spise. Dette fører til at jeg får i meg mer fett og karbo enn dietten anbefaler, og at vektnedgangen stabiliserer seg. Men det går da nedover alikevel. Jeg har fått i meg både øl og vin i det siste, flere ganger. Og jeg har ikke trenet så mye. Men jeg har hatt lange arbeidsdager både i uka og i helg, med opp til 15 timers arbeidsdager, så da er jeg aktiv, men ikke fysisk aktiv.
Jeg har kun et par-tre arbeidsdager igjen så er det ferie. Da kan jeg selv kontrollere bedre hva jeg får i meg, og kan få trent litt mer regelmessig.
Jeg skal bytte stilling (ikke arbeidsgiver) om en måned, og da regner jeg med at jeg får mulighet til å trene mye mer regelmessig enn det jeg har fått gjort i våres. Dette ser jeg frem til. I tillegg skal jeg jobbe i utlandet hvor det garantert er varmt og godt. Åh...det skal bli deilig.

Men, som jeg sier, jeg har mistet litt fokuset på innveiing. Er ikke det flott? Det føles flott! Det er en lettelse! Jeg veiier inn nå mer for å kunne kontrollere og se om jeg balanserer vekten, med økt fett og karboinntak, enn for å se om jeg går med i vekt. Jeg får stadig kommentarer fra kollegare (mannlige faktisk) om at jeg ikke må gå ned for mye. Og det er jo interessant i seg selv, men veldig hyggelig å få kommentarer. Så jeg forsetter å forsøke å holde dietten, men er forberedt på at det går mye saktere nedover fremover. Jeg kommer til å veie inn neste mandag også, siden de siste ukene har vært ganske ugreie i matveien og arbeidsveien.
Men, jeg er fremdeles meget! MEEGET! fornøyd!

Tenk om jeg klarer å holde vekta!

Hvorfor er vi så redde for å ikke klare å holde vekta nede? Og hvorfor skal vi fokusere på det negative? Jo, jeg forstår at når man har slanket seg hele livet, så er det fort gjort å tenke negativt. Men, jeg er jo veldig flink til å slanke meg. Problemet er jo å holde vekta nede. Slankinga går bra, samme hvilken kur jeg prøver - nesten ihvertfall. Det er jo en grunn til at mennesker velger å gjennomføre overvektsoperasjoner. For oss flest er dette kanskje eneste eller siste utvei. Det er begrenset hvor mange år en holder ut å gå opp og ned i vekt. Men, det kan jeg jo ikke fokusere på. Jeg må fokusere på noe positivt. Jeg er kjempeflink til å gå ned i vekt. Det har jeg alltid vært. Men, jeg er ikke like god til å holde vekta. Det er dumt.
Etter operasjonen, når noen har sagt til meg at jeg er flink som har klart å gå ned så mye, så får jeg dårlig samvittighet. Mest får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke fortjener å bli kalt flink. Men, sett fra den andre siden så har jeg tatt et ganske ultimat steg for å sikre vektnedgang. Og, for håpentligvis sikre at vekten holder seg nede. Selv om det er mulig å spise seg opp i vekt og magestørrelse etter hvert så håper jeg det ikke skjer med meg. Jeg håper at jeg klarer å få godde nok rutiner til ikke å forstørre magesekken slik den er. Selv om jeg kjenner at jeg kan spise mer nå enn rett etter operasjonen så tolker jeg det som at jeg er mer mot normalen, og var langt fra normalen rett etter operasjon. Når noen roser meg så må jeg blir glad, og takknemlig. Jeg kan ikke IKKE like det, eller føle at jeg ikke fortjener det, eller bli irritert på at de ikke "så" meg da jeg var tjukkere.
Jeg tenker at hva om jeg klarer å holde vekten? Hva om jeg klarer i flere år å holde stabil vekt, slippe å kjøpe klær i flere størrelser, holde kroppen sunn og glad og i god form. Nei så deilig det hadde vært.
Hva sikrer at jeg klarer å holde vekta? Vel, å ha betalt 98 000 kroner er god motivasjon. Det at jeg nå har fått en bedre sjanse enn jeg har tidligere kjennes ut som en god situasjon å forvalte. Jeg har all kunnskap til å klare dette. Jeg har god motivasjon. Jeg har fysiske egenskaper (operert magesekk) som gir meg veldig gode forutsetninger for å klare dette.
Så, jodda, denne gangen skal jeg klare det!

Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta

Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt  gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!

To is er bedre enn en is

Noen dager er det tungt å få i seg nok og riktig mat. Lange dager på jobben med uendelige møter, dårlige muligeter for rett mat og reising er til sammen litt ugreit. Jeg forsøker å ta med meg noe i veska men porsjonspakkede knekkebrød knekker....
Jeg har ikke igjen noen måltidsbarer og må få kjøpt inn det snarest tror jeg. Selv om jeg forsøker å drikke nok og mye vann så blir det ikke nok. Og det blir for mye kaffe. Svart, men dog. Jeg tar te når jeg kan. Det er mer skånsomt for magen kjennes det ut som.
Når jeg spiser hotellfrokost forsøker jeg å ta med et eller to hardkokte egg i veska. Egg går alltid fort og lett ned, og det er mye proteiner som holder lenge i magen.
Å spise middag ute er relativt uproblematisk, men jeg er litt lei akkurat nå av å betale 400kr for å få i meg mat på størrelse med en banan. Og mye av den maten som er rimeligere er blandingsprodukter eller noe jeg ikke vil ha.
For å fylle på med næring tar jeg meg da kanskje en ordentlig cola. Eller jeg har idag tatt en is. Lunchen var en rekebaguett hvor jeg spiste nesten ikke noe baguett. Den legger seg så tungt i magen. Men cola gir næring, ja jeg vet; sukker. Men is er godt. Jeg må innrømme at i dag, en travel dag med møter, så har jeg spist TO is. Og jeg har ikke dårlig samvittighet. Faktisk. Jeg går ned i vekt, og jeg MÅ få i meg noe næring på slike dager.

Det føles ganske deilig å ikke ha dårlig samvittighet for å spise is, men sånn er det nå. Deilig, både følelsen og isene!

Innveiing uke 24: -200 gram- totalt -28 kg

Den siste uka har jeg spist mer karbohydrater og fett enn normalt. Og langt over den anbefalte dietten fra Aleris på max 10% fett og karbo pr 100 gram matvare. I tillegg har jeg også drukket alkohol. Alt dette har gjort at vekta så og si er stabil. Jeg har forsøkt å spise mye, dvs ofte og så mye jeg får i meg. Det er viktig for at kroppen skal orke lange dager.
Jeg ser at jeg har gått ned i centimeter, og det er også en viktig faktor å huske på når vekta stopper opp.

Jeg er ikke bekymret i det hele tatt. Om jeg hadde beholdt denne vekta jeg har nå, så er jeg strålende fornøyd. Jeg MÅ ikke gå ned mer i vekt. Men, jeg skal se hva kroppen gjør i de ukene jeg klarer å holde rett diett, og med litt trening. På grunn av jobben blir det tidvis vanskelig, slik som de siste ukene.

Jeg er ganske glad uansett og fokuserer på alt bra. Nå må jeg få i meg en B-12 sprøyte igjen, for at B-12-nivet skal stabilisere seg. det skal jeg kontrollere i slutten av juni.

Jeg har fått så mye ledig tid i hodet

Ja, det er sant. Jeg har faktisk mye ledig tid i hodet. Mye mer enn før. Du må huske at jeg har i, tja, ihvertfall i 30 år, om ikke lengre, vært slanker. Og stort sett i klassen jojo. Så, hver dag, og noen netter, har jeg tenkt og talt kalorier. Jeg har studert mat, for å forsøke å holde meg unna. I søvne har jeg drømt at jeg klarte å holde meg unne mat, og heller hadde en ønsket vekt, og et ønsket liv. Så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som ikke selger klær som tjukke personer. Og så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som selger klær i store størrelser med horisontale striper. Og med bukser som er like vide i livet som over hoftene.
Jeg har hatt fullt av tanker om hva jeg hadde gjort om jeg var tynnere. Jeg har tenkt på hvem jeg ville ha vært om jeg var tynnere. (antageligvis den samme, siden jeg alltid stort sett har gjort det jeg ønsker)
Jeg har hatt fullt av tanker i hodet om mat, kalorier, klær, og om hva andre syns om meg.

Nå bruker jeg ikke tid på å telle kalorier lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser (sånn unntatt at jeg brukte tid på å finne matvarer med mye proteiner og max 10% fett/karbo) lengre, men mer at jeg må spise og når. Jeg tenker ikke lengre på hva andre syns om meg, for jeg er fornøyd. Jeg tenker ikke på hva jeg kunne gjort, men når jeg skal gjøre det. Jeg tenker ikke så mye på klær lengre heller, annet enn at de blir for stor for fort.
Det neste blir å finne ut hvordan jeg stabiliserer vekta, om noen få kilo.

Så, du forstår, jeg har fått så mye ledig tid i hodet. Jeg har blitt kvitt mange negative tanker, stressende tanker, slitsomme og lite oppbyggende tanker. Og så tenker jeg at dette er luksus. Den følelsen som de fleste normalvektige har som ikke bryr seg om vekta, den tenker jeg at er en luksus. Å kunne la være å tenke på kalorier, slanking og vekt hele tiden, det er luksus det.

Så, jeg har skikkelig god plass jeg. Oppi hue. Til alle de nye og fine tankene.

Innveiing uke 23 - minus 200g - totalt minus 28 kg

Det går litt opp og ned. Eller, det vil si; det går litt ned og så står det litt stille. Som jeg skrev i bloggen hvor jeg vurderer å veie meg annenhver uke så vil det nå sikkert gå litt saktere. Men, jeg krysset ihvertfall grensa til å ha gått ned 28 kilo. Bare det er jo sinnsvakt. Sinnsvakt bra!
Jeg har begynt mentaltrening for hvordan jeg skal begynne å stabilisere vekta, slik at jeg ikke går ned for mye. Men, foreløbig kommer jeg til å fortsette med Aleris' anbefalte diett; max protein (60-80 gram pr dag), under 10% fett og karbo pr 100% matprodukt. Det går veldig greitt å holde seg til det, ihvertfall 90% av tiden. Og så lenge jeg fortsatt går ned så er det fint. Jeg trenger snart ikke å gå ned mere, for målet har aldri vært å bli tynn. Jeg syns aldri jeg har vært tynn, og jeg ønsker ikke å være tynn. Jeg ønske å være sunn og veltrent.
Og kanskje litt sexy innimellom ved behov.

Innveiing annenhver uke?

Nå er det fem måneder og 6 dager siden jeg ble operert. Fremdeles så går vekta nedover, men tidvis litt sakte. En eller annen gang vil vekta måtte stabilisere seg. Og om det ikke stabiliserer seg selv, så vil jeg måtte gjøre det ved å spise mer. Eller, spise mer karbo og fett for å hindre uønsket vektnedgang. Dvs, jeg ønsker absolutt ikke å bli for tynn. Litt morsomt at jeg for en gangs skyld i livet kanskje skal måtte bekymre meg over å bli for tynn forøvrig!
Jeg tror det vil være mulig å stabilisere vekta ved å spise mer og annen næring. I følge ernæringseksperten på Aleris er dette måten jeg kan kontrollere min vekt. Jeg tenker at det også vil være et tidsspørsmål før jeg kan begynne å veie meg annenhver uke. Eller, kanskje hver måned. Jeg kjenner fokuset ikke lengre er på innveiing hver mandag. Jeg syns jeg egentlig har gått ned de kiloene jeg ønsket, og kroppen er fin, og kommentaerer og tilbakemeldinger sier også så. Nå blir et egentlig noen "kosekilo" (Åh som jeg hater når alle dame-ukeblader skriver kose-mat, kose-klær, kose-ting, kose-helg...kose.kose.kose...) som kanskje gir meg litt å gå på i fasen jeg skal stabilisere vekta. Og, det er ingen fare enda at jeg blir for tynn. Ihvertfall ikke med BMI på 30, og fremdeles må bruke str L/44-46.

Hovedpoenget mitt var at det ikke blir nødvendig å veie meg hver uke. Jeg skal fortsette med det litt til, men begynner en mental forberedelse på at vekta vil gå saktere nedover enn kanskje underbevisstheten liker, og slik at innveiing mer sjelden heller er morsommere. Og jeg undervurderer ikke behovet for at jeg bruker tid på å forberede meg på denne fasen. Ved å tanketrene i noe tid først, tror jeg at jeg blir mer bevisst og blir bedre på å fokusere på de rette ting når tiden kommer.

Innveiing uke 22 - minus 1 kg - totalt ca 27-ish

Nå er det slik at jeg snart ikke tenker på å veie meg lengre. Jeg er fornøyd med vektnedgangen min, og jeg er fornøyd med kroppen. Selv om jeg ifølge BMI-verdenen burde gå ned 20 kilo til, for å nå under 25 i BMI, så tror jeg ikke det. Jeg fikk kommentarer sist uke på min gamle jobb at jeg ikke måtte gå ned mer og bli for tynn. Det er veldig hyggelig å få kommentarer som er positive. Og flere spurte hvor resten av meg var! Haha. Hyggelig.
Jeg har en travel og aktiv hverdag på jobb, og jeg tror det gjør at jeg fortsatt går ned i vekt. Kroppen virker fint, og jeg er blitt raskere på joggeturene mine. Det er ikke et mål i seg selv, men det er nå slik at det vil gjøre det lettere å trene mer og tyngre.
Jeg kommer inn i så og si alle gamle klær som har blitt liggende fra og etter mange slankekurer. Jeg må kvitte meg med en stor haug gamle klær som mye er neste ubrukt. Men, nå er det 17 mai! Hurra. Dobbelt-hurra!

Alkohol 5 måneder etter operasjon - helgetur til bartebyen

Jeg har vært i Trondheim i helga på weekendtur. Det ble litt styr siden jeg må fly hjem fra jobb fredager, og så fly videre til Trondheim for hyggelig helg. Men jeg hadde fokus på hyggen ved å reise på tur, ikke stresset å rekke flyet.
Det er fort at det går lenge mellom måltidene, og da vi endelig fikk tid til middag fredag kveld ble det vin til maten. Et glass vin holdt etter en lang dag, to flyturer og et dødsfall i slekta. Det ble mye på en gang.
Lørdag var vi oppe tidlig, og jeg fikk en hotellfrokost med omelett og osteskiver. Kun lettmelk på bordet og det hadde vært hyggeligere med skummet melk, men samma det! Melk er melk!
Vi gikk rundt hele dagen og shoppet. Mye trim, og mye bæring. Ble ikke nok mat, men det gikk bra. Jeg kjenner at energinivået blir bedre og bedre. Det er spesielt bedre etter at jeg nå tar B-12-sprøyte hver måned og ikke kun hver tredje måned.
På ettermiddagen ble det middag med vin. Og litt vin på hotellrommet før middag, mens vi årnet oss. Og så ble det et par frozen strawberry margaritas på en pub. Og så noen flere vinglass ettersom vi gikk rundt på forskjellige utesteder.
Det er lettere å drikke vin enn øl, på grunn av kullsyren i øllen. Og det er faktisk lettere å drikke hvitvin enn rødvin, mulig på grunn av krydder og "sterkhet" i rødvin. Kan det være garvestoffene som jeg syns jeg kjenner når jeg drikker rødvin?
Men, det ble nå ihvertfall nok alkohol på meg, og litt lite mat i løpet av kvelden. Jeg ble veldig sulten utover kvelden og spiste litt (eller ble det en del?) chillinøtter. På slutten av natta forsøkte jeg en burger. Jeg glemte meg nok litt for jeg har etter operasjonen klart å spise 3/4 av en liten vanlig cheeseburger. Jeg klarte å bestille en dobble whopper cheese - MENY! Snakk om gammel vane!
Da jeg kom på hotellrommet tok jeg 5-10 pommes frites, og to biter av burgeren. Burgeren smakte så brent/røkt at jeg ikke orket mer, og ble nesten litt kvalm.
Jeg kastet maten, og måtte le litt av meg selv idag nå jeg tenkte på at jeg kjøpte ikke bare en stor burger men en hel meny! Haha. Makan!
Men, det har gått bra med alkoholen. Vi bøtta ikke nedpå, men strakk det over mang timer, ja nesten tolv timer fra første vinglass til jeg var i seng. Og det er fint å vite at kroppen tar dette pent.
Det er så sjelden at jeg går ut på by'n at det er fint å få sjekket formen innimellom.

Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?

Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?

Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.

Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.

Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".

Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).

Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.

Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!

Innveiing uke 21 - minus 1,1kg, totalt ned 26,8kg

Som du ser av overskriften så blir det bare sus, og alt for detaljert om jeg skal begynne å fintelle hundre-gram. Men siden det har stått litt stille på kiloene de siste par ukene så valgte jeg å synliggjøre det denne uka alikevel. Jeg mangler bare 200 gram på å ha gått ned 27 kilo. Jeg må si meg strålende fornøyd.
Sist uke hadde jeg fri mandag og tirsdag (1 mai), men de siste tre dagene i uka hadde jeg travle og lange dager på jobb. Det ble en del fysisk aktivitet, og jeg fikk ikke spist eller drukket så mye som jeg burde. Men det ga ikke negativt utslag på vekta, sikkert fordi jeg var i aktivitet.
Jeg driver med det samme denne uka, men skal forsøke å drikke mere, og få i meg flere mellommåltider.

Måltidene jeg har i helgene er av og til litt annerledes enn jeg har hatt tidligere siden operasjonen. Aleris sier at maten bør ha mye proteiner, og helst under 10% fett og karbohydrater. Dette har jeg vært veldig flink til å følge. Nå har jeg spist kjeks til kaffepausa på jobben, eller en sjokoladebit. Mest fordi jeg ikke har fått kontrollert regelmessige og ofte måltider, og sekundært for å holde energinivået oppe. I helga har jeg spist pizza, kjøpt på restaurant, med mye mer fett og karbo enn jeg pleier spise. Jeg orker kanskje to biter av en tallerkenstørrelse pizza. Så det er jo ikke så mye jeg får i meg. Men, det er mer fett og karbo enn jeg pleier.

Dette er litt for å teste kroppen også. For det første for å holde energinivået oppe. Den andre grunnen er at nå jeg har gått ned "nok" - så må jeg begynne å kontrollere vektnedgangen med å øke fett og karbo-innhold i maten. Nå syns jeg at jeg har spist en usunn uke, sett med gastric sleeve-diett-øyne. Men jeg går alikevel ned. Dette kan tyde på at det er en del som skal til for å stoppe vektnedgang, og for å klare å gå opp i vekt igjen. Jeg har hørt "skrekkhistorier" om de som ikke klarer å gå ned så mye som de ønsker, og om de som går opp i vekt igjen. Det håper jeg at jeg unngår. Da har jeg i så fall kastet 198 000 kroner i dass. det ønsker jeg ikke. Men det er flott hvis det er slik at det faktisk skal en del til for å kontrollere at vekten ikke går mer ned.
På den andre siden kan dette føre til at jeg ikke klarer å stoppe vektnedgangen, slik at jeg faktisk går ned mer enn jeg ønsker. VI får se hvordan dettee går, og jeg antar at jeg i løpet av et halvår eller så kan komme med mitt svar på dette. Jeg antar at også på dette området er våre kropper like individualistiske som på andre områder.

En god veiedag har det vært, uansett!

Innveiing uke 20 - minus 700 gram - totalt 25 kilo fremdeles

700 gram er litt lite å rapportere om. Men, på den annen side så har jeg jo rapportert om en halvkilo, og ingen vektnedgang. Så hvorfor ikke? Jeg registrerer at det ikke gir utslag på BMIen min (teller kun hele poeng). Og jeg teller kun hele kilo i total vektnedgang. Så det er ikke så mye nytt. Jeg driver å vurderer om jeg skal innføre veiing annenhver uke nå som mesteparten faktisk er tatt av. Jeg vet at jeg må gå ned 20 kilo til for å komme på BMI 25 og dermed være "normalvektig". Men det er ikke noe mål for meg. Jeg er nå fornøyd med vektnedgangen min, og er veldig happy som jeg er. Jeg kan trimme som jeg vil, jobbe og være aktiv som jeg vil, og kjøpe klær! Men, jeg skal nok ned noen små kilo til. Det er nok helt ok, men kanskje det er mer motiverene å veie meg annenhver uke isteden.

Når det gjelder spising så spiser jeg fremdeles som jeg har gjort etter operasjonen. Jeg forsøker å spise mye proteiner, og at matvarene inneholder under 10% fett og karbohydrater. Jeg har ingen problemer med dette og ser ingen grunn til å slutte med dette. Jeg er forsiktig med hva jeg spiser, og er forsiktig med mengden jeg spiser. Om jeg spiser for fort så merker jeg det godt. I dag morges "kastet jeg innpå" et kekkebrød med leverpostei, et glass melk og en yoghurt. Det gikk unna på under 10 minutter tror jeg. Da kjente jeg det etterpå, det var for fort. Det var heldigvis ikke veldig ubehagelig, bare litt ubehagelig, og gikk over i løpet av noen få minutter. Om jeg har spist mye for mye eller veldig for fort, så vil jeg kunne kjenne ubehag i opp til 15-20 minutter. Det er jo ingen vits i å utsette seg for det. Og ihvertfall ikke når dietten går bra.

Nå skal det sies at jeg har spist antageligvis 15 nonstop idag. Og jeg tok et vinglass i går kveld. Og lørdag kveld. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Om vektnedgangen stopper så vil slike ting forsvinne ut av dietten veldig raskt.

Men igjen - NED ER NED!

Sju arr og en livstid

Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.

Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.

De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.

Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!

Innveiing uke 19 - minus 1,5kg - totalt minus 25 kg - WOOOT WOOOT

ER DET MULIG!?!?! På 4 måneder og 11 dager har jeg gått ned 25 kilo! 25 kilo! 25 KILO!!!
Dette har gått over all forventning!
Jeg tror jeg må blogge om dette lenge...
Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? 

Jo: 4000 kroner pr kilo! Det er det jaggu meg verd!
Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier våget å håpe på at det skulle gå så bra! Jeg satt som mål at om jeg gikk ned 20 kilo så var det strålende! Det ville være nok til å bevare helsa. Om jeg gikk ned 25 kilo så var det fint! Men men enn jeg håpet på. Ihvertfall i første omgang. Og om jeg skulle gå ned mer enn 25 kilo så er det helt ok, men ikke nødvendig. Nei du stooore! Jeg er ikke glad men mer lamslått over at jeg faktisk har fått en god vekt, BMI på 31 og kan trene og kjenner stor forskjell på at jeg har blitt mye lettere. Jeg kan nesten ikke vente til neste utendørs joggetur, og se hvor lett det blir når jeger 25 kilo lettere. Det var tungt å jogge sist sommer, men jeg gjorde det. Jeg tipper at musklene trives mye bedre, og leddene også, nå som jeg er slankere.

En dame på jobben idag så; "du er blitt så tynn!" Haha....tynn! Jeg! Haha.
Nei nå står ikke verden til påske! Ok, kanskje så gjør den det da!

98 000 kroner! Ja det var det verd. Hver krone. Og flytende julemiddag . pfffttttt....det er da ikke viktig i det hele tatt! Og at jeg må spise små måltider - pffftttt-----ikke relevant. Og at jeg må spise mange små måltider - uproblematisk.

Joda, jeg har gått ned 25 kilo til sammen. selv om BMI viser at jeg er overvektig så gjør grov beinbygning og mye musker at jeg ser slank ut.
Åh! Jeg gleder meg over livet! Og fremtiden!
Og jeg forsetter å spise alt jeg ser. For jo mer jeg spiser, jo mer går jeg ned. Og snart må jeg begynne å stabilisere vekta med å øke karbo og fett i dietten. Det kan jo bli hyggelig det også. Og en nytt forskningsprosjekt å prøve ut.

Jeg ønsker jo ikke å bli for tynn! Hehe. For tynn! Jeg! Hehe!
Dum-di-dum!

Hvordan ljuge om operasjonen?

Det er ikke alle som har lyst til å informere offentligheten om at jeg har slankeoperert. Forresten, det er jo et av de positive ordene. Vi kan kalle det fedmeoperasjon. Eller overvektsoperasjon. Høres det bedre ut? Nei, jeg liker ikke hvordan noen av ordene klinger.
Da jeg bestemte meg for operasjon, og la meg legge til at jeg visste at jeg kunne si nei helt til jeg sovnet inn på operasjonsbordet, så måtte jeg vurdere hvem jeg skulle informere i mitt nærmiljø. Jeg forsøkte å legge operasjonen i en periode som passet på jobben. Jeg har betalt for operasjonen selv, så dette kunne jeg selv påvirke i motsetning til de som får dekket operasjonen av det offentlige og er prisgitt lange ventelister, og positive svar fra en lang rekke evalueringer. Jeg la den til rett før jul. Slik at når jeg ble operert 12 desember var jeg kun en av mange som tok en lang juleferie. Ikke så mange merket at jeg var borte i flere uker. Min sjef var støttende og positiv til dette, og jeg tror det var en lettelse for han at jeg la dette i jula slik at jeg passet det inn mellom noen av våre hovedaktiviteter dette året. I tillegg var det to kollegaer som jeg trener med, spiser med, og jobber tett med som jeg informerte på forhånd. Begge var støttende og det har gjort det lettere i ettertid å ha de å støtte seg på, siden de vet hvorfor jeg spiser lite og sakte.
I familien informerte jeg kun min mor og stefar. Om noe skulle gå feil under operasjonen måtte hun få en mulighet til å vite om dette på forhånd syns jeg.
Jeg så ingen grunn til å informere noen andre i familien. De har ikke noen med det, og det er ikke alle jeg møter så ofte "in person".
Blant venner var det flere jeg følte jeg måtte "informere". Jeg har venner jeg har nær kontakt med, og som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg ønsket å informere de, ikke bare diskutere mitt valg, for det var tatt. Men mer for å kunne ha et vanlig "venne-liv" i ettertid, kunne spise og drikke lite sammen med de, slik at hverdagen kom tilbake raskere. Dette har fungert veldig bra.

Så kommer det som ikke er så lett. Hvordan håndtere spising med andre; middager, helgebesøk etc. Dette har vært en liten utfordring. Jeg har deltatt på festmiddager med tre retter hvor jeg har spist veldig lite til hver rett, men siden middagen strekker seg over flere timer har jeg kunnet småspise av alle rettene. Der har det tidvis gått greitt å kamuflere at jeg spiser lite. Tidvis har jeg fått spørsmål om at jeg er småspist. Mine forklaringer der har vært at jeg for eksempel har spist for fort og maten har stoppet seg. Eller jeg har sagt at jeg må spise sakte for magen min er litt ømtålig om dagen. Og jeg har sagt at jeg bare må hvile magen litt, og spist litt mer etter hvert. Alt dette er jo teknisk sett korrekt, jeg har bare unnlatt å si hvorfor det er slik.
Jeg har også vært på helgebesøk hos er venn som jeg ikke ønsker å informere om operasjonen. Dette var en person som var vant til å spise to ganger om dagen, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg burde jo ha tatt med meg knekkbrødpakker i veska. Eller Herbalife-barer, Ja, hva som helst. For jeg holdt på å sulte ihjel lørdagen da vi gikk i butikker etc. Til slutt havnet vi på en bar og jeg kunne bestille en ostetallerken som var knakendes god. Jeg fortalte at jeg pleide å spise 5-6 ganger om dagen.  Jeg overlevde og fikk hjemlagt omelett til frokost på søndag. Kommentarer om at jeg spiste lite ble parrert med at magen min var ømtålig om dagen, men at det ville stabilisere seg snart. Og at det ikke var noe farlig. Dette er jo også teknisk sett korrekt.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet - nesten - men jeg ønsker ikke å informere alle om at jeg har gjennomført en operasjon. Det har ingen noe med!

Når jeg nå får kommentarer om at jeg har krympet, ser sprek ut etc så sier jeg at jeg har "tatt meg sammen" litt. Jeg har aldri sett bælfeit ut, så det er ikke lett for selv mine nærmeste venner å forstå at jeg snart har gått ned 25 kilo. Jeg har kraftig kroppsbygning, mye muskelmasse, og så fett utenpå der igjen. Da blir det tungt.

Jeg er en person som hater uærlighet og å ikke fortelle sannheten. Men dette er en privat ting. Jeg ønsker ikke å fortelle alle om dette, og det tror jeg også det ligger litt skam i. Som vi tjukke vet, det er jo bare å spise litt mindre! Nja, det er jo ikke så enkelt. Jeg velger å fortelle mine utvalgte om dette. Og da går det mest på hvordan jeg kan gjøre fremtiden og hverdagene enklest mulig for meg selv, uansett hvem de andre er og hva de mener. Hva andre mener om slanke-/fedme-/overvektsoperasjoner er meg revnende likegyldig.

Og nå som jeg er på god vei til å bli ung, pen og rik har jeg lov til å åpne munnen igjen og snakke i det offentlige rom! Jeg sier som jeg har sagt siden jeg sluttet å røye, at jeg vil alltid forbli en røyker og ha sympati for de som røyker siden de blir "forfulgt". Jeg vil alltid i hodet være tjukk og jeg vil alltid ha sympati for de tjukke som gruppe.

Men jeg er så glad for mitt valg, og at jeg har investert i min gode, sunne og langtvarende fremtid!

Innveiing uke 18 - 500g ned - ned er ned!

Ned er ned heldigvis. Etter ei uke med litt ugrei spising som jeg ikke kan kontrollere 10% selv så gikk jeg ihvertfall ned litt. Det er fint. En halvkilo ned er mer enn ingenting ned. Jeg må forvente at jeg går saktere ned i vekt fremover. Og spesielt så lenge jeg ikke trener regelmessig må dette regnes med. Jeg satser på å starte opp jogginga når snøen forsvinner men det ser ut til å ta tid.
Jeg syns det er helt ok å ikke gå ned mye hver uke, så 500g ned er helt ok!

Styrt-oppkast, spist for mye eller for rask?

I helga har jeg vært på seminar med jobben. Vi har fått ok mat, men litt mer fett og karbohydrater enn jeg setter pris på. Jeg tror nok dette kan ha påvirket vekten til innveiing i morgen.
Lørdag kveld hadde vi fellesmiddag med tre retter. Forretten var laks, hovedretten rinsdyrkjøtt og dessert en perfekt sjokoladefondant. Jeg orket ikke å spise mye, og spiste sakte - syns jeg. Jeg har tidligere spist for fort noen ganger og kjent hvordan det føles. Følelsen jeg får etter å ha spist for fort er at maten har stoppet opp rett under halsen, og over der magesekken starter (tror jeg). Jeg kjenner et press der, og begynner å bli uvel. Om det har gått for langt begynner en kraftig økt spyttproduksjon. Etter ca 10-15 minutter går dette normalt over. Nå har jeg ikke opplevd dette så mange ganger, og ihvertfall under fem ganger. Men de gangene har det utartet seg slik.
Denne lørdagen må jeg enten ha spist mer enn jeg trodde, eller fortere enn jeg trodde, for det ble veldig ubehagelig. Jeg kjente at jeg hadde presset i brystkassa igjen, og så begynte en kraftig økt spyttproduksjon. I et beleielig øyeblikk gikk jeg fra bordet og ut for å få litt frisk luft, men det hjalp ikke. Jeg tenkte at jeg fikk forsøke å vente i 10-15 minutter slik at det ville gå over. Men, etter noen få muntter fikk jeg noe som kjentes ut som smerter i øvre del av magen, antagelig magesekken. Jeg hadde blitt litt bekymret over spyttproduksjonen, da jeg satt og svelget og svelget, siden jeg satt med middagsbordet. Smertene var ikke kraftige, men nye og ubehagelige. Jeg lurte på om det kunne ha noe med at jeg hadde svelget mye av spyttproduksjonen (beklager detaljene men dette er viktig å vite om). Jeg kjente plutselig at jeg måtte reise meg opp fra bordet og latet som ingen ting da jeg hurtig gikk fra bordet UNDER EN TALE. urk!
Jeg rakk så vidt ut i gangen og rundt et hjørne før jeg fikk styrt-oppkast. Jeg rakk ikke å kaste meg over ei spølebøtte. Det var ikke mye, og det var ikke mat, så jeg antar at det var spytt- og slimproduksjonen jeg hadde svelget. Jeg fikk kastet over noe papir og tørket opp med en gang før noen kom. Jeg følte meg mye bedre med en gang, og var ikke typisk kvalm eller uvel som etter "vanlig" oppkast.
Det var en uvanlig opplevelse. Jeg forsøker å være forsiktig med å ikke spise for mye eller for fort. Men at jeg skulle kaste opp, og av så lite som jeg spiste, var litt overraskende. Jeg har ikke hatt noe mer plager etter at jeg kastet opp, og antar det var en engangshendelse.
Jeg tenkte jeg fikk skrive om det siden noen tror at man ikke har dumping som sleeve-pasient. Men, jeg lurer på om det var det!
Det gikk ihvertfall bra til slutt.

Jeg tror jeg er tjukk i hue enda!

Hm. Idag fikk jeg en visjon. Dette er litt pussig.
Jeg har imorgen 4 månedersjubileum siden operasjonen. Jeg har gått ned 23 kilo, mange centimeter, og mange klesstørrelser.
Min BMI er fremdeles på overvektig, men med grov beinbygning og til dels stor muskelmasse er jeg ikke så bekymret for det.
Jeg har skiftet ut så og si alle klær i klesskapet, og er nå på de minste klærne jeg hadde fra før.
Jeg har kjøpt noen nye klær, blant annet bukser i størrelse 44.
Men, jeg så meg selv i speilet før jeg gikk i dusjen idag. Og, jeg tror jaggu jeg enda er tjukk i hue!
Jeg kan jo til dels "se" at jeg er redusert i omfang. Jeg VET jo at jeg er redusert i omfang. Men, nei....jeg syns jeg er tjukk enda!
Det er litt rart. For jeg tror ikke jeg er veldig tjukk nå, om jeg spør andre. Og, jeg tror jeg fremstår som en relativt frisk og rask person. Så om jeg begynner å få problemer med å realitetsbehandle at jeg faktisk har gått ned mye i vekt så er dette noe jeg må følge med på! Jeg blogget for noen dager siden om at målet mitt ser ut til å flytte seg. her er det helt klart en sammenheng. Dette må jeg finne, identifisere, analysere og putte i en ramme. For jeg må nå forberede meg på et liv som normalvektig, etter å alltid ha følt at jeg IKKE har vært det. Jeg må sørge for å ha gode, sunne vaner og holdninger for å bevare normalvekt, og ikke bli fristet til å bruke BMI som mål. Og ved det kanskje ende opp som en skygge av meg selv.
Det er litt pussig, men jeg er faktisk tjukk i hue! Og nå begynner jobben med å slanke hodet også. Det blir en jobb man ikke skal ta lett på! Det er hodet som styrer! Og om ikke hodet tolker korrekt det synsinntrykk en får i speilet så faller hele operasjonen på denne urimeligheten. Og, dette har jeg opplevd tidligere ved vektnedgang; jeg "ser" eller "forstår" ikke at jeg ser normal ut! Jeg syns jeg alikevel ser tjukk ut! Ikke det at jeg ønsker å gå ned i vekt, men jeg forstår ikke å se det som er virkelig. Det kommer sikkert av at hodet er trent til å se meg selv som en tjukk person.
Men nå, skal hodet slankes!
Ikke noe mer tjukk i hue for meg! Håper jeg! Men det krever bevisstgjøring og hardt arbeid.
Lykke til til meg denne gangen !

Innveiing uke 17 - status quo - totalt minus 23 kilo

Etter mye god mat og mye god drikke i Lativa så viste vekta akkurat det samme som for en uke siden. Det var forventet, siden jeg har lata meg litt. Selv om jeg har tatt undervannsmassasje som foresvevet meg som tortur med høytrykksspyler så gikk jeg nok ikke ned i vekt, kun i selvfølelse etter den seansen.
Nå er jeg tilbake på jobb, starter ny jobb i morra med lange dager de første ukene. Så jeg må konsenterer meg om å få med meg gode mellommåltider og rekke nok mat og næring. Og, ikke for mye kaffe.
Det blir en del stillesitting men det er ganske tungt å drive med nytt mentalt arbeid også.

Det blir spennende å se neste uke. Jeg er snart nær 25 kilo minus - det er fantastisk!
Påsken er over, så er også alle gode lange måtider, og fokuset er tilbake på god og riktig næring og trening.

Når målet flytter seg

Da jeg gjennomførte gastric sleeve så var det med et ønske om å beholde min gode helse. Det var et tidsspørsmål før jojoslanking ville gitt meg fysiske skader og mest sannsynlig følgesykdommer. Selv om mirakulix-badevekten på Aleris, og BMI-kalkulatoren mener jeg burde gå ned 50 kilo, så var jeg ikke enig. Med en grov benbygning, og mye muskelmasse under alt fettet mener jeg 50 kilo er for mye. Jeg har tidligere veid ca 30 kilo mindre enn ved operasjonen og det var en helt flott vekt til meg. Så, mitt mål ved operasjonen var å gå med 20-25 kilo. Om jeg ville gå ned mer så fint/flott, men ikke nødvendig.
Nå har jeg gått ned 23 kilo. Jeg ser at jeg mangler kanskje 3-6 kilo før jeg veier det jeg var fornøyd med for ca 5 år siden. Har jeg regnet feil, eller flytter målvekta mi seg? Er det mulig jeg bom-regnet litt, og burde tenkt 25-30 kilo?
På en side så er jeg kjempefornøyd med å gå med 25 kilo. Er jeg heldig så mangler jeg kun en kilo på dette målet når jeg veier meg mandag. På en annen side så sier BMI-guden at jeg fremdeles vil være kraftig overvektig. Mirakuliz-badevekten på Aleris kan jeg ikke ta hensyn til! Og er det noen grunn til at jeg skulle høre på BMI-guden? Nei, mulig ikke. Selv om i Norge finnes det folk og arbeidssteder som kun ser på BMI, og ikke på f eks tilleggsfaktorer som holdte/livvidde i tillegg, slik som WHO faktisk anbefaler.
Har målvekta mi begynt å flytte på seg?
Ja, jeg lurer litt på det. Jeg kan kjøpe bukser i strørrelse 48, 46 og 44. Men buksestørrelser kan jo ikke være dimensjonerende for meg når jeg skal vurdere min egen helse?! Dette er litt interessant. Jeg tenker litt på dette.
Er det slik at jeg ikke blir fornøyd før jeg ser utsom Kate Moss? Hahaaa, jo jeg blir nok fornøyd lenge før det. Jeg ønsker ikke å se mager ut!
Jeg ønsker å se veltrent ut!
Og hvor viktig vil vekten i seg selv være for å treffe det målet? For det første må jeg begynne å komme ordentlig i gang med trening regelmessig. Jeg kjenner at energien enda ikke er på topp, men satser på at hyppigere B-12-injeksjoner vil bedre dette, samtidig som vekttapet gjør at kroppen ikke konstant er i en underernæringsfase. Og, ved å stramme opp huden vil også andre og mindre klær passe, uansett størrelse.
Jeg tror jeg korrigerer målet mitt til 30 kilo. Fremdeles langt fra 50 slik mirakuliz-badevekten sier, men godt innenfor hva som gir en god helsemessig gevinst, gjør at jeg kan ha jobbklær i enkle størrelser å få tak i, og som gjør at jeg kan jobbe uten at rævva disser for mye. Dette er nok de viktigere forhold for meg, fremfor BMI-gudens befalinger.
Da er målet totalt sett ned 30 kilo til sammen. Sist mandag var det minus 23, så jeg har 7 kilo igjen.
Takk for oppmerksomheten! Nå tar jeg meg en Solo!

Innveiing uke 16 - minus 1 kg, totalt minus 23

Jajaja. Dette går strålende. Selv om jeg har vært på kurs på hotell og spist mye "rar" mat ferdig servert, og jeg har vært på besøk i helga og også drukket mine glass med vin, så har jeg gått ned en kilo siste uke. Det er jeg fornøyd med.
Jeg ser at centimeterne går nedover, og merker det raskt på klærne. Jeg har kjøpt inn klær i helga og håper jeg rekker å bruke de litt før de blir for store.
Jeg kjøpte noen klær jeg kan vokse litt inn i.

Minus 23 kilo på 16 uker. Gratulerer til meg!
Nå kan påskeharen komme og jeg drar på spa- og treningsleir til Jurmala i morgen.
Da skal huden få god behandling for å ta seg sammen, selv om den gjør en strålende jobb til nå.

Er jeg gladere som tynn(-ere)?

Nå er det jo slik at det påstås av de lærde at det både er noe som heter trivselsvekt, OG at humøret er noe en har inni seg uansett om en er tjukk eller tynn. Jeg har jo en del år på skolebenken. Og jeg har laaang og årevis erfaring som slanker. Mitt tilsvar er: pftttttttttttt..................
Bull!
Trivselsvekt er oppskrytt!
Og, JA! Jeg er gladere som tynnere!
OK, så er jeg vel unormal da! Men, jeg trokke det nemlig.

Som tynnere, jeg vil ikke kalle meg tynne enda, så vet jeg at helsa er bedre ivaretatt. Videre så merker jeg at jeg orker mere, og ikke blir så fort sliten. Jeg tok årets første joggetur utendørs sist uke, og merket at jeg jogget lenge og lettere på kortere tid. Og om vi skal rippe opp i klesavdelingen, jo selvsagt er det mye mer behagelig å slippe å kjøpe de største klærne i spesialforretninger. Og tidvis faktisk kunne kjøpe klær i normalstørrelser. Dvs, jeg kjøpte et par bukser i str 44 i helga, det må jo være normalstørrelse om man ikke tenker på modeller som bruker US str 0.

Jeg syns hverdagen er lettere. Jeg kan gjøre mer av de tingene jeg ønsker å gjøre. Jeg kan legge av meg bekymringer over hva andre tenker om meg pga overvekten. Jeg kan fremstå som nærmeste normal ute blant andre mennesker. Jeg kan tenke at en kommentar IKKE har med vekt å gjøre. Jeg kan gå inn i vanlige butikker og se etter klær. Jeg kan sette meg ned over alt, inkludert på et fly, og passe inn. Jeg kan sykle uten at rævva henger alt for langt ned. Jeg kan antageligvis i sommer gå med kjoler og skjørt uten å måtte ha underskjørt-bukse! For jeg slipper at lårene gnisser - nemlig.

Og, JA! Jeg blir gladere av dette.
For dere som aldri har vært overvektig, aldri slanket dere (over et par kilo etter jul), og kun har teoretisk kunnskap om fagfeltet; eta your heart out! Her er dere på min turf! Dette er mitt fagfelt.
Ja, tynnere er gladere!

En rumpe pr flysete

Endelig passer jeg inn i ett flysete. Så deilig. Det er et mareritt å måtte henge over i andres seter, og samme hvordan jeg forsøker å sitte så går det ikke. Nå derimot, passer stumpen inn i ett sete. Og jeg har god plass. For meg som flyr hver uke er dette en virkelig milepæl.

Jeg forstår godt de som irriterer seg over at tjukke mennesker tar deres plass og henger over i deres sete. Jeg forstår det veldig godt. Selv om noen fly har virkelig smale seter så er det ingen unnskyldning.

Nå håper jeg alle unngår i fremtiden å ha mitt fett hengende over i sitt sete.
Og jeg er veldig glad!

Over 2000 treff...så hyggelig!

Takk til alle som gidder å svinge innom bloggen min. Det er veldig hyggelig. Nå har vi rundet 2000 treff. Veldig bra. Jeg fortsetter å blogge. Kos dere!

Innveiing uke 15 - minus 3 kg, totalt minus 22

God morgen!
Etter to uker hvor jeg ikke kunne veie inn, og jeg har spist mye mer karbo og fett enn jeg ønsker, så har jeg endelig en vanlig mandag hvor jeg har mulighet til å veie inn. Og, minus 3 kilo - totalt på tre uker da - er bra. Totalt har jeg gått ned 22 kilo siden 12 desember. Jeg er veldig fornøyd.

Kroppen har endret seg veldig mye. Huden tar jeg fint inn, og med god trening og behandling (type spa!) tror jeg avtalen min hud og jeg har (om at vi ikke trenger kirurgi for å fjerne overskuddshud) holder.
Jeg har ryddet ut for store klær fra klesskapet fire ganger, og må nå bruke noe av de minste klærne jeg har. Jeg har tross alt en lang erfaring med jojoslanking og har mange størrelser i hus. Nå begynner det å skorte på kleslagret. Jeg har vel 5 søplesekker med klær som er for store.

Jeg var i en sportsbutikk onsdag og kjøpte en Bergans dunjakke for damer, i str XL, og den passer flott. Bergans jakker har ikke passet meg før, ihvertfall ikke på mange år. Og normalt har herrejakkene passet bedre over baken, selv om de har sett ut som sekker over skuldrene og overkroppen.

Nå er det mye lettere å gå lengre strekninger. Selv om jeg alltid har trenet u- og regelmessig, har jeg hatt god grunntrening og mye muskelatur under alt fettet. Det er ikke tvil om at jeg kjenner at kroppen er lettere. Nå begynner snøen å forsvinne, og veien blir bare. Da er det tid for å ta ut løpeskoene og komme seg ut. Vårens vakreste eventyr, å ta seg en joggetur i skauen! Eller langs veien for den saks skyld. Jeg bor da på landet hvor det er mulig!

Ha en god uke! FOR et godt valg jeg gjorde 12 desember!

En burger som gir magekramper? Pussig

Jeg skulle forsøke meg på en burger på et lokalt burgersted. De er viden kjent for å lage gode burgere. Jeg tok en signaturburger og satte igang. Jeg spiste litt raskt, men roet tempo for å se om jeg klarte å få i meg nok mat for et måltid.
Men, burgeren, selv om den var hjemmelaget var nok for fett. Jeg begynte å føle meg uvel, og fikk faktisk noe som lignet på magekramper. Krampene varte i kanskje 5 minutter, men jeg var uvel noe lengre, kanskje 20 minutter.
Jeg fikk ikke i meg så mye mat i dette måltidet, men forsøkte å spise noen fries, for ihvertfall få i meg noe. De gled ned som ingenting.
Jeg tenker vel at jeg får lage burger selv fremover. Jeg bruker karbonadedeig til kjøttdeig, og har gjort dette i mange år. Ost vil jeg ha på burgeren min, så det har jeg. Dressing finnes i lettvarianter med 3% fett. Det må virke bra i en "proteinburger"! Kanskje en tilleggsblanding med rømmekolle/dressing/yoghurt etc i en egen burgersaus? Og uten noe særlig brød da!

Men, da vet jeg det. Jeg må være forsiktig meg mat som kan være for fet. Jeg har hatt samme anbefaling i mange år siden jeg fjernet galleblæra. selv om jeg har hatt reaksjoner på mat etter at galleblæra ble fjernet, så har jeg ikke hatt magekramper. Og denne uvelheten, som minner litt om sjøsyke, har jeg heller ikke hatt liknende av.

Men stemningen er god alikevel!
God burger!

Innveiing uke 14 utsatt også

Hvis du følger bloggen min, så så du kanskje at innveiing uke 13 også var utsatt. Jeg har vært på telttur!
Det vil si. Jobben min krever at jeg av og til blir med ut i skauen, og da forstår du kanskje hvor jeg jobber. Nå har vi akkurat vært uke i neste to uker fra kontoret. Og ja, jeg har ligget i telt og sovepose i indre Troms. Er det mulig?!?!
Vel, dette har medført at jeg ikke har fått veid meg de to siste mandagene.

I tillegg når man er på telttur, det være seg øvelse, fjelltur eller andre utskeielser så er det ikke lett å ha forsyninger med skummet melk, yoghurt, skyr, og kjøtt, kjøtt, kjøtt. Turmat er ofte rik på karbo og fett. Den maten jeg har hatt tilgang til i de to siste ukene har vært middagspakninger med 30-40% karbo, 20-30% fett og resten "hvavetjeg". Vi var heldige denne gangen og hadde tilgang til brødskiver og porsjonspålegg i tillegg.

Dette betyr at jeg har vært på karbo-kur. Dette var det jeg hadde tilgang til, og for å klare 14-16 timers arbeidsdager så måtte jeg har mer energi. Og dette har gått ganske bra! Det har vært uvant å spise brødskiver. Før øvelsen hadde jeg kun spist en brødskive etter operasjonen 12 desember. Det gikk også bra, men var uvant. Nå har jeg spist 2-3 brødskiver i døgnet, i tillegg til slik middagspakke med mye fett og karbo, type drytech som du får kjøpt på sportsforretning.
Mitt energinivå har holdt seg ganske bra. Det er helt sikkert grunnet i at jeg har hatt denne dietten. Og, jeg har faktisk spist noe sjokolade også. Jeg merket godt at jeg har blitt kaldere. Og jeg lå med merino ullundertøy om natta, uansett temperatur. Enda måtte jeg ha på meg mer klær. På dagtid hadde jeg flere lag med klær på overkroppen, og kun to lag på beina. Beina går som regel bra, mens overkroppen blir fort kald. Så, med 4-5 lag med klær på overkroppen gikk dette også bra.

Jeg antar at all denne maten med mye karbo og fett vil vises på vekta og nedgangen vil være mye mindre enn når jeg er på min vanlige proteinkur. Men, vekta vil jo fortsette å gå nedover på sikt så det er helt ok. Det var viktig å kunne følge tempo og jobbe så mye som jeg gjorde, uten behov for tilpassninger. Det er noen kollegaer som kjenner til operasjonen, men jeg har ikke lyst til å flagge dette for alle. Derfor var det deilig å klare å holde tempo oppe, selv når jeg måtte jobbe til 0300 om natta. Dette var heldigvis unntak.

En av grunnene til å operere meg var nettopp å sikre at jeg kunne beholde jobben. Det er mange jobber som krever en viss kontroll av vekt/BMI, fysisk form og sykdomsbilde. Dette var andre gangen jeg var ute på telttur med jobben etter operasjonen, og det gikk mye bedre nå enn første gang som var kun 6 uker etter operasjone. Jeg er ganske glad for at jeg får de resultatene som jeg håpet på ifm jobben.

Jeg ser frem til å få i meg mye proteiner og har allerede stappet innpå melk, yoghurt, skyr og kjøtt.
Det er ikke tvil om at høyproteinkur virker på min kropp. Jeg må nok uansett være forberedt på at kiloene fremover går av litt saktere enn til nå. Etter min mening trenger jeg kun gå ned ca 10 kilo til. Og da har jeg alikevel høy BMI, men det er mer basert på grov beinbygning og mye muskelmasse. Men, det jeg ikke ønsker er å bli for tynn. På Aleris sa de at det kan jeg kontrollere med å øke mengde karbo og fett i maten. Det tror jeg at jeg har klart å bevise for meg selv over de to siste ukene.
Jeg krysser fingrene for neste veiedag mandag:-)

Innveiing uke 13 utsatt

Litt kjedelig egentlig, men jeg er på telttur med jobben. Dere forstår sikkert hvor jeg jobber, og jeg har ikke med meg badevekta ut i skauen. Det blir spennende å se om jeg klarer å få i meg nok næring, riktig næring og holder ut lange arbeidsdager. Det er enda en og en halv uke igjen av teltturen og det blir veldig spennede å gå på vekta når jeg til slutt kommer hjem.

Jeg har bunkret opp med knekkebrød og tubeost. Jeg har vært vågal og kjøpt skinkeost på tube, ikke mager skinkeost på tube!  Hehe. Noe skal man jo gjøre. Vi har høy karbo/fett mat tilgjengelig, men har heldigvis luftige brødskiver med pålegg tilgjengelig. Pakker med to osteskiver, heller ikke de lette eller magre, får fungere som mellommåltid. Om jeg blir slapp utpå ettermiddagen eller kvelden og må forsette å jobbe får jeg forsøke de små søte tubene med nugatti. Både karbo og fett gir forhåpentligvis mer energi enn jeg vanligvis inntar, og det trenger jeg nå.
Jeg har ikke tilgang til melkeprodukter på to uker og det er ikke så griett. Jeg starter alltid dagen med et glass skummet melk og en 0,0 fett yoghurt. Da starter jeg med gode proteiner tenker jeg. Her blir det mye vann, i tillegg er det kaffe, kakao og solbærtoddy tilgjengelig. jeg har med tepulver fra Herbalife og satser på at det også kan være med å hjelpe på energien. Det påståes at Herbalife-teen gir energi, slik at man skal være forsiktig med den på kvelden. Jeg sovner uansett hva jeg drikker om kvelden, så det er ikke noe problem. Men nå som jeg i prinsippet er underernært etter operasjonen vil kanskje effekten bli en annen. Vi tester!
Kryss fingrene for at jeg holder ut i snøværet, med vannbad i teltet (pga oppvarming) og alle klærne i spølesekker (heldigvis at jeg tok med det for ellers ville alt vært vått allerede). Og jeg ser frem til å dusje om en uke eller så.

I guess you ARE looking at me!

Jeg har skrevet et stykke tidligere "Are you lookin at me?" om å bli sett på. Og, hvor jeg kanskje er i grenseland mellom tanker om jeg blir sett på enten på grunn av overvekt, eller fordi jeg er attraktiv. Dette er tanker, følelser og opplevelser som en ikke skal kimse av. Og, om man ikke er vant til å være Guds gave til alle menn så tar det nok litt tilvending når jeg nå blir det. Host.

Det er en dame under fettet som skal ut. Hun vil ut og er på vei ut av skallet. Eller fettet om du vil. Dette skal bli en dame som liker å bli sett. En dame som blir vant til å bli sett, hørt, og regnet med. Ikke fordi hun ser bra ut, men fordi det ikke er noen visuelle hindringer for å HØRE hva hun sier. Det er ingen som, bevisst eller ubevisst, kan få mentale sperringer på grunn av hva denne ser, i forhold til å faktisk høre hva denne damen sier. Som en venninne sa; " Man trenger ikke heve stemmen for å bli hørt".

Jeg er overrasket over hvor fort jeg har gått ned i vekt. Jeg er overrasket over hvor mange klær jeg har måtte skifte ut og gått ned flere størrelser alt. Jeg konstaterer at jeg blir sett bedre - alt nå - kun 13 uker etter postop. Jeg blir positivt stimulert når jeg ser hvordan jeg ser ut i de klærne jeg har på. Jeg ser formelig ut, ikke uformelig. Jeg har former, er ikke radmager, og trenger kun gå ned max 10 kilo til. Med dette tempo går det fort.

Hvordan skal jeg nå takle oppmersomheten, om det er jobbmessig relatert eller utseendemessig relatert? Jeg mener jo at det er en sammenheng her. Og jeg må innrømme at jeg også har ettellerannet i underbevisstheten som slår ut negativt mot overvektige når jeg sleiver med kjeften (sånn inni hodet). Det er jo ikke rart andre, som kanskje jobber for og klarer å holde vekta, har negative holdninger mot overvektige, hvis jeg - som har vært stor/hatt valpefett/lubben/røslig/tjukk/feit i hele mitt liv - har det. Og, hvordan skal jeg nå jobbe med meg selv, for å takle positiv oppmersomhet fra andre uten å tenke tilbake og snappe negativt. Jeg har alltid vært meg selv. Så de som ikke har sett meg på grunnn av fettet trenger heller ikke se meg nå. Men, er det innebygd? Noe de ikke kunne hjelpe for. Jeg tenker jo slikt selv...Hm.

Jeg må tenke tilbake for argumentene for å ta operasjon. Min egen helse er pri 1. Å kunne beholde et aktivt liv og en aktiv jobb er pri 2. Og, uten prioritering kommer det å kunne få nye, gode kvaliteter inn i livet, uten å måtte telle kalorier hele tiden, ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst mat/vektmessig. Jeg har alltid klart å få til alt jeg har forsøkt. Jeg har skaffet med utdannelse, fått en jobb og stillinger som ikke har vært lett. Jeg har aldri valgt minste motstands vei, men valgt rett vei for meg. Det eneste jeg aldri har vært i stand til er å kontrollere vekten. Men nå, med dette hjelpemidlet som operajsonen er skal jeg klare det. Dette vil frigi så mye energi til positive ting; aktiviteter, egentid, positive tanker, glede, selvfornøydhet, økt vilje til å ta større sjanser, mindre mentalt stress på grunn av en kropp jeg ikke er fornøyd med og et liv jeg ikke kan leve 100% slik jeg ønsker.

Positive effekter blir tilsnakk og omtale på en annen måte enn jeg er vant til. Jeg kan bli sett bedre. Jeg vil bli hørt bedre. Jeg skal bruke dette til å nå neda lengre, nå enda flere mål, få til enda flere umulige ting, velge enda flere motstandssveier som vil gå lettere enn før. Og restenergien ska jeg bruke på meg, meg, meg.

Kommenter vekttapet mitt! Kommenter at jeg krymper og ser sprek ut! Kommenter at jeg ser gladere ut! Kommenter at jeg har bra innlegg og tanker! Kommenter at jeg gjør en bra jobb!
Det skal jeg ta! Dette er positivt og det skal jeg ta!

Keep lookin at me! Watch me!
I'm gonna conquer the world!

Neste mål; å kunne lage middag i mindre posjoner!

Jeg er veldig glad i gresk mat. Jeg ukependler og når jeg kommer hjem på fredag kveld lager jeg ofte moussaka, gresk salat og tzatsiki. Jeg tror jeg nesten ikke kan bli lei denne maten. Eller annen gresk mat. Jeg har desverre ingen gresk restuarant i nærheten av der jeg bor eller jobber, så det letteste er å lage maten selv. Hyggelig er det også.

Men, når jeg nå lagde moussaka på fredag, så har jeg etter tre middager over halve formen igjen. Puh.... Jeg må begynne å finne løsninger på hvordan jeg skal lage mindre mat. Når jeg lager moussaka bruker jeg lettere ost og karbonadedeig. Jeg bruker skummet melk og lettere fetaost (finnes i Sverige med 10% fett). Tzatsikien lages på rømmekolle (ekstra lett rømme). Det blir så deilig! Og hvis jeg tar et glass Louis Jadot så blir måltidet perfekt.

Jeg har en favoritt-gryterett som bestemor pleide å lage, med kjøttdeig, tomatpurre, gulrot/erter, og med karve! Den smaker godt. Du kan har poteter eller makaroni/spaghetti til. Jeg lagde en gryte med karvegryte rett etter at jeg startet å spise vanlig mat igjen, etter operasjonen altså. Da fryste jeg ned 5 plastbokser med gryterett, og har ikke orket å begynne å spise på de enda. Jeg bommet totalt på hvor mye mat jeg lagde. 

Jeg syns rester er ok, men det er grenser. Når jeg har spist det samme i tre dager begynner tålmodigheten å slite litt. Og motivasjonen. Dette gjør det veldig fristende å gå ut å spise. Maten blir lagd til meg, og jeg kan eventuelt ta med rester hjem.

Men det er dyrere å gå ut, og spesielt for oss som bor i grisgrente strøk uten siviliserte restauranter i nærheten, men bare Statoils nylagde boller å bli fristet av. Nei, jeg får fortsette å lage mat selv, men heller kaste maten når jeg går lei. Det er begrenset hva jeg får plass til i fryseren, og jeg glemmer fort hva jeg har der. Så, den kostnaden får jeg ta, for å kunne få tilpasset og god mat.