Av og til treffer jeg idioter. Det kan være på jobb eller på butikken. Det kan provosere, irritere eller gjøre meg rasende i ett øyeblikks svakhet. Mine følelser har jeg lov til å ha, men jeg trenger jo ikke eksponere de hver gang de blusser opp. Men, det er lov å ha følelser.
Om du tror at du treffer færre idioter etter at du har tatt en slankeoperasjon, tja, så tror jeg ikke det. Jeg treffer fremdeles idioter. Jeg må fremdeles håndtere dette. Jeg må fortsatt sette mine egne grenser, velge hvordan jeg håndterer idioter, og velger selv hvordan jeg føler om dette.
Jeg er nok ikke så kjempeflink til å børste slike duster av meg, eller dumme situasjoner. Jeg tar ofte ting med meg i minnene, og ergrer meg, eller fortsetter å være litt frustrert. Det jobber jeg med for å slutte med. Eller i hvert fall redusere omfanget av. Om jeg er tynn-ish eller tjukk, jeg vil uansett treffe folk som jeg syns er duster, som syns jeg er en dust, eller som jeg syns gjør dumme handlinger.
Javel. Hva kan jeg gjøre med det?
Jeg kan kun kontrollere hva jeg gjør med og i situasjonen. Jeg kan ikke bestemme hva andre syns, eller hvordan andre handler. Jeg kan kun påvirke hvordan jeg selv føler, handler eller reagerer. Jeg kan bestemme hvor lenge jeg bærer med meg en situasjon.
Dette må jeg også jobbe med. Dette må jeg jobbe med over tid merker jeg. Hvordan skal jeg lære meg å la ting slippe? Hvordan skal jeg lære å gå fra ting, la de gå i glemmeboka? Det er nok det beste i mange situasjoner.
Ta ikke ting så alvorlig! Lighten up! Gå videre. Ikke heng igjen på det som gjør deg dårligere! Gjør mer av det du liker. Gjør mindre av det du ikke liker.
Det er ikke vanskeligere enn det! Men du må jobbe med det! Jeg gjør det! Det må vi!
Viser innlegg med etiketten oppmerksomhet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten oppmerksomhet. Vis alle innlegg
tirsdag 20. mai 2014
fredag 11. oktober 2013
Blunker du til meg?
For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.
Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.
Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.
Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.
Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.
fredag 19. juli 2013
Slitsomt med oppmerksomhet?
Er det slitsomt med oppmerksomhet?
Er det forskjell om det er positiv eller negativ oppmerksomhet?
Jeg får mye oppmerksomhet etter å ha hatt et relativt stort vekttap. Det er mange kjente og kollegaer som kanskje ikke ser meg så ofte som har kommentert at jeg ser bra ut. Det er veldig hyggelig. Men det er nesten litt flaut også.
Ikke misforstå, det er veldig hyggelig med positiv oppmerksomhet. Men har jeg fortjent det? Er det å jukse å operere seg? Er det jeg som skal ha æren, eller er det Aleris, som faktisk opererte meg? Har jeg tatt en lett vei ut, og egentlig bare er lat?
Og, hvordan skal jeg ta oppmerksomheten? Og, hvordan svarer jeg når jeg blir spurt om jeg tar trent mye? Eller, de som bare sier "du må ha trent mye!". Den ene gangen jeg svarte "nei, egentlig ikke!" så fikk jeg noen blikk som var litt forvirret. Hvordan svarer jeg når de spør hva jeg har gjort?
Vel, dette er jo min sannhet og jeg sier akkurat så mye eller lite som jeg selv ønsker.
Det å få oppmerksomhet for at jeg ser bra ut er hyggelig. Men, som dame forbeholder jeg meg retten til å over analysere det du sier. Hva mener du? Bra i forhold til hva? Iforhold til meg selv for to år siden, eller i forhold til andre? Og i så fall, hvilke andre? Andre tjukke, eller andre tynne? Betyr det forresten noe for meg?
Det er nesten litt flaut at så mange kommer med så mange positive kommentarer - for jeg velger å ta det positivt. Jeg blir litt flau inni meg, for jeg må hele tiden vurdere om jeg har tatt en snarvei og jukset, eller om jeg gjorde et godt og riktig valg. Nå vet jeg jo at jeg gjorde et godt og riktig valg, så hvorfor tar jeg egentlig denne ekstrarunden igjen og igjen?
Jeg vet innerst inne at jeg tok det riktige valget for meg. Og jeg vet at jeg ikke kan slappe av, ikke et sekund. Ikke hvis jeg ønsker å holde vekten. Jeg holder vekten nå, sånn mer eller mindre.
Men, når jeg får positiv oppmerksomhet, jeg ønsker kanskje mer oppmerksomhet for jobben jeg gjør, og for den jeg ER, enn hvor mye jeg veier, eller hvordan jeg ser ut.
Men, skal jeg velge mellom ingen oppmerksomhet, og oppmerksomhet om at jeg ser bra ut, hva velger jeg? Ingen oppmerksomhet eller noe oppmerksomhet?
Jeg må velge selv hvordan jeg bruker oppmerksomheten jeg får. Velger jeg å ta den med som god karma, som gode innspill som vil bære meg videre? Eller velger jeg å være en riktig nordmann, og ikke takle å si takk, og heller vifte det bort? Hehe, vi nordmenn er ikke så gode til å ta imot komplementer!
Jeg ønsker å bli bedre på deg, og jeg tror jeg begynner å komme meg. Jeg sier takk når noen kommenterer mitt utseende. Jeg holder kjeft og sier ikke at "jeg heller vil sees for hva jeg gjør og hvem jeg er, ikke hvordan jeg ser ut". Jeg må ta komplementene med som gode tanker og ønsker fra folk som vil meg vel! Jeg må velge å ikke se på det som idioter som ikke så meg da jeg var tjukk. Da legger jeg opp til problemer for meg selv, tror jeg.
Nei, fortsett å gi meg komplementer! De kan jeg ta frem på dårlige dager, værsåsnill. Når jeg er redd for at jeg ikke klarer å stabilisere vekta. Når jeg føler at jeg har valgt en lett utvei. Når jeg er usikker på om noen liker meg for meg, eller for utseende.
Komplementer tas imot med takk, takk!
Er det forskjell om det er positiv eller negativ oppmerksomhet?
Jeg får mye oppmerksomhet etter å ha hatt et relativt stort vekttap. Det er mange kjente og kollegaer som kanskje ikke ser meg så ofte som har kommentert at jeg ser bra ut. Det er veldig hyggelig. Men det er nesten litt flaut også.
Ikke misforstå, det er veldig hyggelig med positiv oppmerksomhet. Men har jeg fortjent det? Er det å jukse å operere seg? Er det jeg som skal ha æren, eller er det Aleris, som faktisk opererte meg? Har jeg tatt en lett vei ut, og egentlig bare er lat?
Og, hvordan skal jeg ta oppmerksomheten? Og, hvordan svarer jeg når jeg blir spurt om jeg tar trent mye? Eller, de som bare sier "du må ha trent mye!". Den ene gangen jeg svarte "nei, egentlig ikke!" så fikk jeg noen blikk som var litt forvirret. Hvordan svarer jeg når de spør hva jeg har gjort?
Vel, dette er jo min sannhet og jeg sier akkurat så mye eller lite som jeg selv ønsker.
Det å få oppmerksomhet for at jeg ser bra ut er hyggelig. Men, som dame forbeholder jeg meg retten til å over analysere det du sier. Hva mener du? Bra i forhold til hva? Iforhold til meg selv for to år siden, eller i forhold til andre? Og i så fall, hvilke andre? Andre tjukke, eller andre tynne? Betyr det forresten noe for meg?
Det er nesten litt flaut at så mange kommer med så mange positive kommentarer - for jeg velger å ta det positivt. Jeg blir litt flau inni meg, for jeg må hele tiden vurdere om jeg har tatt en snarvei og jukset, eller om jeg gjorde et godt og riktig valg. Nå vet jeg jo at jeg gjorde et godt og riktig valg, så hvorfor tar jeg egentlig denne ekstrarunden igjen og igjen?
Jeg vet innerst inne at jeg tok det riktige valget for meg. Og jeg vet at jeg ikke kan slappe av, ikke et sekund. Ikke hvis jeg ønsker å holde vekten. Jeg holder vekten nå, sånn mer eller mindre.
Men, når jeg får positiv oppmerksomhet, jeg ønsker kanskje mer oppmerksomhet for jobben jeg gjør, og for den jeg ER, enn hvor mye jeg veier, eller hvordan jeg ser ut.
Men, skal jeg velge mellom ingen oppmerksomhet, og oppmerksomhet om at jeg ser bra ut, hva velger jeg? Ingen oppmerksomhet eller noe oppmerksomhet?
Jeg må velge selv hvordan jeg bruker oppmerksomheten jeg får. Velger jeg å ta den med som god karma, som gode innspill som vil bære meg videre? Eller velger jeg å være en riktig nordmann, og ikke takle å si takk, og heller vifte det bort? Hehe, vi nordmenn er ikke så gode til å ta imot komplementer!
Jeg ønsker å bli bedre på deg, og jeg tror jeg begynner å komme meg. Jeg sier takk når noen kommenterer mitt utseende. Jeg holder kjeft og sier ikke at "jeg heller vil sees for hva jeg gjør og hvem jeg er, ikke hvordan jeg ser ut". Jeg må ta komplementene med som gode tanker og ønsker fra folk som vil meg vel! Jeg må velge å ikke se på det som idioter som ikke så meg da jeg var tjukk. Da legger jeg opp til problemer for meg selv, tror jeg.
Nei, fortsett å gi meg komplementer! De kan jeg ta frem på dårlige dager, værsåsnill. Når jeg er redd for at jeg ikke klarer å stabilisere vekta. Når jeg føler at jeg har valgt en lett utvei. Når jeg er usikker på om noen liker meg for meg, eller for utseende.
Komplementer tas imot med takk, takk!
fredag 14. desember 2012
Tid for refleksjon
Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.
Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.
Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid) og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.
Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.
mandag 13. august 2012
Hvem er jeg 8 måneder etter operasjonen?
Ja det er et stort spørsmål, men kanskje med et lite svar. Eller motsatt.
Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.
Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!
Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!
Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.
Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!
Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.
Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!
Jeg er meg selv. Jeg syns jeg er meg selv. Er jeg kanskje en bedre meg? Tjo. Kanskje.
Kroppen er mye lettere. Det er selvsagt. Dette påvirker selvsagt alle kropslige funsjoner positivt. Å være nesten 35 kilo lettere gjør ALT mye lettere. Det er enklere å trene og det er enklere å forflytte seg. Dette er bedre for kroppen. Redusert overvekt må være bedre for hjerte og kar, for blod og blodårer, for muskler, for senere, for ledd, og for mage, tarmer og andre organer. Vil jeg tro!
Jeg har tidligere skrevet om at det er mulig å sitte med bena krysset. Og Gud hvor deilig det er. Jeg har god plass på fly. Og det er også en deilig følelse. Jeg reiser mye og det er slitsomt når baken ikke passer inn. For ikke å snakke om slike "hop on-hop off"-busser med snale plastseter. Åh gremmelse!
Klær er alltid mer moro når jeg faktisk finner klær som både passer, men også ser fine ut på meg. Nå kan jeg finne klær i normale størrelser som passer, og følelsen er god.
Er jeg fremdeles tjukk i hue? Ja, det tror jeg jaggu at jeg er. Og det er fremdeles litt rart. Jeg vet vekta har gått nedover. Jeg bruker klær i mindre størrelse enn på veldig lenge. Klesstørrelse må jo være en pålitelig målevaluta. Men i hodet ser jeg ikke så godt (inni altså) at jeg er blitt tynnere. Jeg føler meg fremdeles som den jeg er. Det er mindre stress med tanke på mat, kalorier og overvektstanker. Men, jeg ser ikke at jeg oppfattes som normalvektig, eller kanskje kan være attraktiv for det annet kjønn også. Dette er nok hovedjobben!
Jeg liker meg selv! Men, jeg får kanskje ikke alltid være meg selv, litt utifra situasjonen jeg er i. Og, det er et godt startpunkt å like meg selv, før andre skal like meg. Men dette går på selvtillit, dvs hodet mer enn kropp. Selvfølelse derimot, sier mer om hva jeg selv syns om meg selv utenom hodet. La oss si at selvtillit går på jobb og prestasjoner, selvfølelse går på egenverd og egenfølelse. Der kan det nok ta litt tid å endre egen forståelse.
Joda, men så fint! Da har jeg identifisert dette, og har noe å jobbe frem mot.
Også kan jo du sitte å titte innom innimellom, og komme med noen observasjoner om du vil!
lørdag 9. juni 2012
Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta
Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!
mandag 27. februar 2012
"Are you lookin' at me?"
Når jeg nå har mistet nesten 20 kilo så begynner det jo å synes godt.
Den første som komenterte dette, var en mann på jobben som sa jeg hadde krympet så fælt, og lurte på om jeg slanket meg. Det var sjarmerende sagt, og det at han faktisk våget å nevne det. For det er nok mange som vegrer seg litt. Vekt kan være et ømtålig tema. Når jeg tenker på at en del slankeopererte blir (hviskende) spurt om de har kreft, så tenker jeg at det er forstålig om noen ikke vil si noe. Men, det er jo litt hyggelig å bli lagt merke til. Ikke bare er det hyggelig at vekttapet blir lagt merke til, men at jeg blir lagt merke til.
Tidligere, i min jojo-slankingshistorikk så har jeg hatt perioder etter vekttap hvor jeg ikke har oppfattet slik oppmerksomhet som positiv. Jeg har blitt frustert og har ment at jeg er uansett megselv. Jeg er meg innerst inne, slik jeg hele tiden har vært. Det mener jeg enda. Men, jeg må jo gi omgivelsene litt "slækk". Hvis de kommer med en positiv kommentar, i beste mening, så må jeg ha forståelse og vilje til å tolke dette i beste mening. Dette gjelder jo egentlig alt i livet. Noen er eksperter på å dreie alt til kritikk, og spesielt til kritikk av seg selv. Det er fryktlig slitsomt å bli utsatt for. Jeg velger å tolke slikt positivt! Jeg velger å ta det til meg og spare det i plussbunken, slik at jeg kan ta det frem en dag jeg trenger litt positive tanker.
Passbildet mitt begynner tydeligvis å bli litt gammelt, så det må jeg bytte. Litt morsomt at det ble kommentert i passkontrollen, og jeg velger å ta det i plussbunken også. Og snille badedraktdamen da, som trodde jeg trengte mindre størrelse enn jeg egentlig måtte ha. Positivt! Og litt søtt! Og idag, på flyplassen, måtte en kollega snu seg to ganger før han kjente meg igjen. Vi har ikke sett hverandre på 13-14 uker, dvs rett før operasjonen. Haha. Litt festlig er det jo å se ansiktsuttrykkene...først intet, så rynket panne i et sekunds gjenkjennelse, så ignorering, så slår hukommelsen inn og de snur seg igjen - bekrefter gjenkjennelsen og smiler. Haha. Festlig!
Og, hva skal jeg gjøre med de som ser på meg? De som SER på MEG! På meg! På meg? ser noen på meg? Og hvorfor det? Fordi jeg er feit? Eller, kan det være noe annet. Min strålende livsglede som er vekket til live? Min iboende sjarm som gjør at øynene stråler? Eller gleden innifra fordi jeg går ned i vekt, er fornøyd, og som gjøre at jeg gløder selvtillit og sjarm? Jeg ser opp, stirrer på kjekke menn, ser folk i øya, smiler til de - ihvertfall til de kjekke!
Eller som Einar Johannesen skrev i et dikt; "Jeg åpner mitt blikk mot en ukjent verden. Ser inn i den, redd, spørrende, og aner bare litt av den uendelighet jeg selv er en del av. På reise mot. Og min skjebne er med" (fritt etter hukommelsen).
All PR er god PR. Jeg tror jeg velger meg det valgspråket! Så, om noen ser så skal de få se! Og jeg skal anta at det er fordi de liker det de ser på. Jeg gidder jo ikke spørre og få det avkreftet. SÅ, se på meg verden! Jeg er tynn! Ihvertfall snart. Og uansett om jeg har BMI på over eller under 25; jeg får til alt jeg vil! Jeg kan! Jeg vil! Jeg har tatt meg selv tilbake! Og, ja, jeg er verd å se på!
Den første som komenterte dette, var en mann på jobben som sa jeg hadde krympet så fælt, og lurte på om jeg slanket meg. Det var sjarmerende sagt, og det at han faktisk våget å nevne det. For det er nok mange som vegrer seg litt. Vekt kan være et ømtålig tema. Når jeg tenker på at en del slankeopererte blir (hviskende) spurt om de har kreft, så tenker jeg at det er forstålig om noen ikke vil si noe. Men, det er jo litt hyggelig å bli lagt merke til. Ikke bare er det hyggelig at vekttapet blir lagt merke til, men at jeg blir lagt merke til.
Tidligere, i min jojo-slankingshistorikk så har jeg hatt perioder etter vekttap hvor jeg ikke har oppfattet slik oppmerksomhet som positiv. Jeg har blitt frustert og har ment at jeg er uansett megselv. Jeg er meg innerst inne, slik jeg hele tiden har vært. Det mener jeg enda. Men, jeg må jo gi omgivelsene litt "slækk". Hvis de kommer med en positiv kommentar, i beste mening, så må jeg ha forståelse og vilje til å tolke dette i beste mening. Dette gjelder jo egentlig alt i livet. Noen er eksperter på å dreie alt til kritikk, og spesielt til kritikk av seg selv. Det er fryktlig slitsomt å bli utsatt for. Jeg velger å tolke slikt positivt! Jeg velger å ta det til meg og spare det i plussbunken, slik at jeg kan ta det frem en dag jeg trenger litt positive tanker.
Passbildet mitt begynner tydeligvis å bli litt gammelt, så det må jeg bytte. Litt morsomt at det ble kommentert i passkontrollen, og jeg velger å ta det i plussbunken også. Og snille badedraktdamen da, som trodde jeg trengte mindre størrelse enn jeg egentlig måtte ha. Positivt! Og litt søtt! Og idag, på flyplassen, måtte en kollega snu seg to ganger før han kjente meg igjen. Vi har ikke sett hverandre på 13-14 uker, dvs rett før operasjonen. Haha. Litt festlig er det jo å se ansiktsuttrykkene...først intet, så rynket panne i et sekunds gjenkjennelse, så ignorering, så slår hukommelsen inn og de snur seg igjen - bekrefter gjenkjennelsen og smiler. Haha. Festlig!
Og, hva skal jeg gjøre med de som ser på meg? De som SER på MEG! På meg! På meg? ser noen på meg? Og hvorfor det? Fordi jeg er feit? Eller, kan det være noe annet. Min strålende livsglede som er vekket til live? Min iboende sjarm som gjør at øynene stråler? Eller gleden innifra fordi jeg går ned i vekt, er fornøyd, og som gjøre at jeg gløder selvtillit og sjarm? Jeg ser opp, stirrer på kjekke menn, ser folk i øya, smiler til de - ihvertfall til de kjekke!
Eller som Einar Johannesen skrev i et dikt; "Jeg åpner mitt blikk mot en ukjent verden. Ser inn i den, redd, spørrende, og aner bare litt av den uendelighet jeg selv er en del av. På reise mot. Og min skjebne er med" (fritt etter hukommelsen).
All PR er god PR. Jeg tror jeg velger meg det valgspråket! Så, om noen ser så skal de få se! Og jeg skal anta at det er fordi de liker det de ser på. Jeg gidder jo ikke spørre og få det avkreftet. SÅ, se på meg verden! Jeg er tynn! Ihvertfall snart. Og uansett om jeg har BMI på over eller under 25; jeg får til alt jeg vil! Jeg kan! Jeg vil! Jeg har tatt meg selv tilbake! Og, ja, jeg er verd å se på!
Abonner på:
Innlegg (Atom)