Ikke mye nytt - fortsatt stabil vekt

Hei, nå var det lenge siden sist. Det er ikke så mye å rapportere. Vekten har vært mer eller mindre stabil i 1,5 år nå. Pluss minus to-tre kilo tror jeg. I sommer har jeg hatt ferie, men vekten har vært stabil. Selv med utenlandsmat, vin, reiser og ikke faste måltider. Og lite trening, men mye sightseeing og shopping. Det ER bra trim det også!

Magen funger fint. Jeg kan spise hva jeg vil, men selvsagt ikke hvor mye jeg vil. Det reguleres fremdeles godt av den forminskede magesekken. Jeg har stadig fokus på at jeg ikke ønsker å vide den ut. Men, jeg kan klare å spise nesten to brødskiver til et måltid om jeg vet at det er lenge til neste måltid. Jeg kan spise to egg og en brødskive til frokost. Jeg drikker under måltidene, selv om man spesielt i begynnelsen etter operasjonen ikke skal gjøre det. Men, etter to år med stabil vekt så har vel jeg og kroppen blitt sånn nogenlunde enige.

Huden og jeg er nok ikke helt enige enda. Jeg har heng på overarmene som plager meg litt. Ikke i hverdagen, men ifm trening. F eks volleyball, dans eller andre idretter hvor man må opp med armene. Da slenger det. Og klasker.
Lårene har skrukker og jeg har ett fettbelte øverst på lårene som jeg ikke klarer å trene bort.
Magen har en del løs hud. Den syns ikke så godt når jeg står rett opp og ned, men det er en skrukk med rynker og ekstra fett over navlen. Over navlen så har jeg også en større fettansamling på ene siden enn andre, og det merker jeg. Og jeg tror det syns om jeg går med tettsittende t-skjorte eller bikini. Videre så vil jo magen synes godt når jeg sitter. Da synes den ekstra huden veldig godt. Jeg er ikke så bekymret for det visuelle, men mer at ikke navlen skal få irritasjon pga lite lufting. Og, jeg syns det er litt dumt med vaffelhud som er skrukkete når jeg står rett opp og ned og holder inn magen, og i hvert fall om jeg ikke holder inn magen.
Jeg var hos min fastlege for en stund siden. Var det i desember eller januar mon tro. Hun mente at dette ikke var noe problem. Jeg har som sagt vært på uforpliktende møte med kirurg på Aleris. Hun mente at jeg ikke ville klare å trene bort noe mer, siden det er stort sett hud. Og det har jo gått 2,5 år. Huden skal bli stabil fra ca 2 år.
Jeg tror nok at jeg nå må gå til fastlege og be om henvisning til spesialist ifm overflødig hud. Jeg har rettigheter som pasient, og fastlege kan ikke nekte å henvise videre om pasienten ønsker det. Da må vi også se på puppene. De har mye løs hud, men dette er et lite problem ved bruk av BH. Og jeg går jo ikke uten BH.
Operasjoner for å redusere overskuddshud krever ofte sykemelding, tror jeg. Og jeg er ikke så lysten på flere uker sykemelding. Så det vil bli en viktig faktor i vurderingen jeg må ta, om jeg vil operere hvis det er flere uker sykemelding. Da er det kanskje lurt å ta det rett før jul, slik at det blir et par uker ro i jula uansett.

Om jeg fortsatt er fornøyd? Å ja! Jeg er veldig fornøyd med mitt valg om operasjon!
Jeg er den beste versjon av meg selv nå! Jeg er meg!

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Den nye meg eller den virkelige meg?

Jeg merker at det er vanlig å kommentere og gratulere etter vektnedgang med "mitt nye jeg". Selv om jeg har gått ned 30 kilo så har jeg egentlig ikke blitt en ny meg. Jeg er vel egentlig min virkelige meg! Nå er jeg meg! Tidligere var jeg meg med en fat-suit på. Inni er jeg fortsatt meg selv!
Hvordan kan jeg forsvare at jeg fortsatt er meg selv? Vel, jeg er jo meg. Kun jeg er meg! Ingen kan bestride det. Og, selv om livet blir lettere når en går av seg overvekten så vil ikke det si at jeg blir en annen person. Jeg har alltid hatt en iboende glede over livet, og godt humør. Jeg har stor selvtillit, selv om selvfølelsen har fått seg noen knekker, og da spesielt i lag med overvekt. Men det er ikke slik at jeg endrer personlighet selv om jeg mister noe eller alt av overvekten.
Jeg har fått bedre tid. Det er en av grunnene. Selv om jeg må bruke mye tid på å planlegge og gjennomføre måltider, så slipper jeg all dårlig samvittighet om dietter, overvekt, matinntak og kalorier. Det er lettere å finne klær som ser bra ut, og som passer og sitter fint. Det frigjør mer selvtilfredshet og ikke minst tid.
Denne tiden kan jeg bruke på meg selv. Og jeg må velge å bruke denne tiden på meg selv. Jeg skal tross alt snu en del rutiner inni holdet som har bodd og regjert der i mange år. Jeg trenger ikke prøve på klær i store størrelser, jeg kan faktisk våge å prøve klær i vanlige størrelser. Det tar lang tid før jeg slutter å prøve eller kjøpe klær som er for store. Dette har jeg gjort tidligere etter vektnedgang, og vil sikkert gjøre det igjen denne gangen. Jeg kan velge å bruke tid å kose meg med mennesker jeg liker, fremfor å bruke tid på å gruble på hvordan jeg skal slanke meg neste gang...
Og så er det i min erfaring slik at når andre mennesker møter meg med et positivt utsyn, da blir jeg også mer positiv. Uansett hva jeg føler inni så er det hyggeligere å være hyggelig mot noen som er hyggelige, enn noen som tydelig fremviser motvilje - som jeg ofte har valgt å tolke til min overvekt. Rett eller ikke, dette blir uansett min virkelighet. Og min virkelighet er min! Så den gjør jeg som jeg vil med. Det gjør du også med din.
Min virkelighet idag er at jeg kan starte dagen med positive tanker fremfor å slåss med klær som er store, uformelig og vanskelig og dyre å få tak i. Kroppen er lettere og det er lettere å gjøre alt jeg må i mitt aktive liv. Jeg kan faktisk være enda mer aktiv, mer slik jeg ønsker å leve.
Men en ny meg? Nei jeg tror ikke det. Jeg er nå min virkelige jeg! Den jeg alltid har vært men som du ikke har sett. Eller som jeg ikke har latt deg se. Og blir man lykkeligere når man ikke er overvektig? Ja.

Tenk om jeg ikke klarer å holde vekta

Om tre dager er det seks måneder siden jeg ble operert og fikk 80-90% mindre magesekk. På den tiden har jeg gått ned nesten 30 kilo. Jeg har ikke trent så mye, men innimellom. Jeg har en aktiv jobb og et aktivt liv, og har holdt meg i bevegelse. Mine verdier i blodet er fine og jeg føler meg tipp topp. Nå kan jeg reiser, trene og gjøre alt jeg vil, slik jeg vil, og når jeg vil. Jeg har frigitt mye tid i hodet til å bruke på andre, kontruktive tanker, enn alt som har med slanking og overvekt  gjøre.
Jeg har lest om de som er slankeoperert men som ikke klarer å holde vekta, og etter et par år går de opp i vekt igjen. Det tenker jeg litt på. Hvorfor skal dette virke når 100 andre slankekurer ikke har fungert? Hvordan kan jeg sikre at dette ikke skjer med meg? Klarer jeg det? Hva er annerledes denne gangen?
Nå kan jeg snart fokusere på å stabilisere vekta, for jeg syns at jeg har gått ned bra med kilo. Selv om BMI'en fremdeles er høy, trenger jeg ikke gå ned så mye mer. Det er viktig for meg å bruke operasjonen til å stabilisere et godt og sunt liv, ikke å bli modelltynn og syk. Jeg merker at når jeg spiser mer vanlig mat så går jeg ikke ned, og jeg må antageligvis være mer forsiktig med utskeielser heretter, om jeg ønsker å gå ned mer i vekt. Det er først i det siste jeg har hatt utskeielser, og da begynner vekta å stabilisere seg. Dette blir en jobb jeg skal fokusere på den neste måneden. Hverdagen har liksom stabilisert seg litt så det blir spennende å ha en ny oppgave å fokusere på.
Avtalen med min hud som jeg tidligere har skrevet om står fremdeles ved lag. Jeg har fått noen flere smilerynker rundt øynene, og nytt av året er rynker i kinnene når jeg smiler. Det er antydning til rynker i huden på lår og armer, men det gjør da ingenting. Det er en pitteliten bekymring, nei ikke engang en bekymring, når alt tas i betraktning. I juli endres jobbsituasjonen og jeg kan begynne å trene mer regelmessig. Og ikke minst kan jeg trene mer vekter. Hjemme blir det heller en joggetur, noe som er fint for muskelmassen i beina. Men å løfte vekter er flottt for huden, og for å forme kroppen mer. Det blir neste prosjekt, eller å ha jobben en måned med matinntak og vektnedgang vs vektstabilisering.
Det kan virke som om at når man stabiliserer vekta så vil man i ettertid gå opp igjen kanskje 4-5 kilo og blir der (så lenge man passer på). Dette må jeg ta i betraktning, men jeg tenker at jeg har nå et verktøy som kan brukes slik jeg bestemmer. Så, i første rekke skal kroppen selv få vise hva den vil. Om det ikke er beste alternativ så kan jeg vurdere å overta styringen og selv justere vekt, stabilisering etc. Det blir et spennende prosjekt.
Jeg er litt prosjektdrevet kjenner jeg. Det blir fort litt kjedelig om jeg ikke har prosjekter å drive med. Og nå er det jo litt morsomt å kunne fokusere på meg selv. Så, da har vi en plan.
1. I en måned se hvordan vekt og stabilisering er i forhold til mat og drikkeinntak.
2. Starte kontruktiv trening for forming av kroppen.
Elle McPhearson - eat your heart out!

Jeg har fått så mye ledig tid i hodet

Ja, det er sant. Jeg har faktisk mye ledig tid i hodet. Mye mer enn før. Du må huske at jeg har i, tja, ihvertfall i 30 år, om ikke lengre, vært slanker. Og stort sett i klassen jojo. Så, hver dag, og noen netter, har jeg tenkt og talt kalorier. Jeg har studert mat, for å forsøke å holde meg unna. I søvne har jeg drømt at jeg klarte å holde meg unne mat, og heller hadde en ønsket vekt, og et ønsket liv. Så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som ikke selger klær som tjukke personer. Og så mye tid jeg har brukt på å forbanne butikker som selger klær i store størrelser med horisontale striper. Og med bukser som er like vide i livet som over hoftene.
Jeg har hatt fullt av tanker om hva jeg hadde gjort om jeg var tynnere. Jeg har tenkt på hvem jeg ville ha vært om jeg var tynnere. (antageligvis den samme, siden jeg alltid stort sett har gjort det jeg ønsker)
Jeg har hatt fullt av tanker i hodet om mat, kalorier, klær, og om hva andre syns om meg.

Nå bruker jeg ikke tid på å telle kalorier lengre. Jeg tenker ikke på hva jeg spiser (sånn unntatt at jeg brukte tid på å finne matvarer med mye proteiner og max 10% fett/karbo) lengre, men mer at jeg må spise og når. Jeg tenker ikke lengre på hva andre syns om meg, for jeg er fornøyd. Jeg tenker ikke på hva jeg kunne gjort, men når jeg skal gjøre det. Jeg tenker ikke så mye på klær lengre heller, annet enn at de blir for stor for fort.
Det neste blir å finne ut hvordan jeg stabiliserer vekta, om noen få kilo.

Så, du forstår, jeg har fått så mye ledig tid i hodet. Jeg har blitt kvitt mange negative tanker, stressende tanker, slitsomme og lite oppbyggende tanker. Og så tenker jeg at dette er luksus. Den følelsen som de fleste normalvektige har som ikke bryr seg om vekta, den tenker jeg at er en luksus. Å kunne la være å tenke på kalorier, slanking og vekt hele tiden, det er luksus det.

Så, jeg har skikkelig god plass jeg. Oppi hue. Til alle de nye og fine tankene.

Ja har du nå tatt ansvar, eller er det bare klaging?

Jeg må innrømme at jeg blir litt lei. Jeg blir lei når jeg ser slankeopererte spør om dumme ting. OK! Det er ikke noe slikt som dumme spørsmål! Det er jeg grunnleggende enig i. Men, om du har blitt operert og etter et par uker lurer på om du kan drikk te, ja, så er det litt rart. For, te er da bare naturlige stoffer tenker jeg! Og, når denne personen får tips om at ja, det kan du drikke, så er spørsmålet; hva slags te kan jeg drikke!
Da tenker jeg; jammen hva slags te LIKER DU DA?

Eller, når noen kun få uker etter operajon "sprekker" og spiser sjokolade og potetgull. Ja, da lurer jeg på motivasjon, grunn til at du har tatt operasjon, og ikke minst tenker jeg: denne operasjonen har du ikke betalt for selv! For jeg tror det er mye motivasjon i 98 000 kroner. Når jeg velger på bruke 98 000 korpner på noe, så er det enten til bil eller hus. Men, ifjor betalte jeg 98 000 kroner for å investere i meg selv. Da har jeg ikke råd til å "sprekke" etter kun få uker å spise potetgull og sjokolade! Da har jeg fokus på å lege kroppen etter operasjonen og etter overvekt. Jeg har fokus på å bedre livskvaliteten min ved å følge de råd jeg har fått på Aleris. Og jeg har fokus på å gjennomføre dette som en vellykket prosjekt, med meg selv i fokus.

Jeg forstår at det er forskjell på hele prosessen i det offentlige og ved private institusjoner. Og jeg vet at det er forskjeller inad inne disse gruppene også. Aleris presenterte meg mye fakta i flotte, fargetrykkede hefter som jeg har hjemme. Det ville si at jeg i fasene etter operasjoen kunne gå inn der og lese veiledende informasjon om hva jeg burde og kunne gjøre og spise. Dette har vært viktig for meg, for å skape gode rutiner så snart som mulig.

Men det må ikke være tvil om at dette er mitt ansvar! Det er ikke kirurgen, ernæringseksperten eller fastlegen som her har noen rolle i hvor vellykket denne operasjonen blir. Det er min egen, og kun min egen innsats som vil gi de resultater som jeg ønsker og trenger. Jeg kan ikke skylde på noen andre! Jeg må selv velge hva jeg putter i munnen. Jeg må selv tilpasse at jeg spiser ofte nok. Jeg må ta ansvar for å være aktiv, både for å sikre vektnedgang og for å sikre at hele kroppen - og huden får trim og "motiveres til å trekke seg sammen".

Det som Aleris vet er deres sannhet. Dette er deres felles beste multiplum. Jeg som subjekt må finne de verb som passer meg. Det er ingen fra Aleris som sitter i matskapet mitt å sier ifra om ejg velger feil. Det er ingen som ser hva jeg kjøper på butikken. Det er ingen som ser på når jeg går på vekta på mandags morgener. Det er kun jeg som bestemmer hva jeg putter i munnen. Det er kun jeg som vet hvordan kroppen min føler seg. Det er kun jeg som vet hva vekta sier mandag morgen (sånn sett bort ifra at jeg blogger om det da...).

Jeg forstå tidlig at jeg må ta mine valg ogstå for de. Om det er dårlige valg så får jeg gjøre et bedre valg neste gang. Det er ikke værre enn det. Og det gjør jeg. Jeg har virkelig fått en kickstart med operasjonen. Jeg tror jeg har fått en ny sjanse til å ha et enda bedre liv. Jeg tror jeg gjorde det rette valget ved å betale 98 000 kroner for å investere i min egen helse. Og sammenlignet med tidligere bolig- og bilkjøp så ser dette ut til å være de beste investerte pengene jeg noen gang har brukt.

Mitt ansvar! Mitt liv! Mine valg!

Sju arr og en livstid

Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.

Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.

De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.

Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!

God dag, og hvordan går det så med psyken?

Jo takk! Det går bra.

Et av de tema som diskuteres i forbindelse med overvektsoperasjoner er hvordan man samtidig med vektnedgangen også må passe på hodet. Ikke det at man slanker hodet, og det er kanskje problemet. Man slanker og endrer kroppen. Man endrer klær og kanskje aktiviteter. Totalt sett er dette store endringer i livet. Men, inni hodet er det kanskje det samme bildet - selvbildet - som blir værende igjen.
Etter et unummerert antall slankekurer, og vellykkede sådan (det er det at jeg ikke klarer å holde vekta nede!) så har jeg jo merket dette fenomenet.

Jeg har mange ganger gått ned mye i vekt, men selv om jeg ser "normalvektig" ut så er ikke nødvendigvis hodet noe mer fornøyd med meg selv. Det kan jo skape utfordringer, om man ikke tar det for det det er.
Jeg velger å ikke legge all lykke og trivsel i en mening, eller i en faktor. Så, min lykke hviler ikke i en Versace-jeans i størrelse 38. Min lykke hviler ikke i å få rævva ned i et flysete, og jeg mener ETT flysete. Og min lykke ligger ikke i at alle skal like meg.

Min lykke defineres av en rekke faktorer; hva klarer jeg å fokusere på? Og, fokuserer jeg positivt eller negativt? Jobben; forferdelig om dagen, eller; klarer jeg å fokusere på de små lykkeglimt innimellom som er der, men som jeg trenger å fokusere på for å huske. Trening; uff, jeg har trent kun en gang - og det var forrige uke. Eller, jeg har trent en god økt forrige uke. Det kan jeg gjøre bedre. Samtidig så har jeg vasket huset og brukt kalorier der. Jeg har ryddet ned jula og bær esker opp og ned trappa, og jeg har bært ved. Samtidig gikk jeg rundt på senteret i 5 timer og så på salget. Jeg har ihvertfall holdt meg i aktivitet. Eller; jeg har bare gått ned 1,5 kilo denne uka! Nei, men så flott at jeg har gått ned 1,5 kilo denne uka. Det er ikke lett. Tenk om jeg hadde klart å gå ned det samme hver uke fremover! Nei, så flott! Og nå som jeg kommer igang med trening også, så vil sikkert vektnedgangen bli noe lettere.

Jeg velger om jeg kun husker de negative tankene og opplevelsene, eller om jeg skal tolke opplevelser og tanker positivt. Jeg vet at det ikke er lett å endre det som er inni hodet! Men, jeg har jo ikke blitt gal av vektnedgangen i de andre slankekurene jeg har hatt. Og, nå! Nå, som jeg har virkelig investert i helsa mi, jo så jaggu skal dette blir bra! Ikke det at jeg blir lykkelig som tynn eller tynnere! Men, jeg kan gjøre flere ting som jeg vil, og det er lykke i seg selv!
Hva kan jeg og hva har jeg?
Lykken er...husker du de små tegningene i Det Nye?
Jeg velger min lykke selv!

"Den lykken du søker bak blånende fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv."

Arne Paasche Aasen

"Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den frie utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker."

Aristoteles

"Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over hva han har."

Demokrit