Å gå med høye hæler

Jeg er jo opprinnelig ei idrettsjente, med mange timers trening hver uke i hele oppveksten. Å pynte meg gjorde jeg jo hvis jeg skulle ut i helgene, men det var ikke ofte jeg brukte høye hæler.
Etter å ha vært igjennom jojo-tromlen med vektoppgang og vektnedgang i mange år har jeg vært igjennom de fleste faser dere vil kjenne igjen; svarte klær-fasen hvor alt var svart. Mørke klær forminsker jo tross alt. Men, det er jo grenser for hvor mye svarte klær kan forminske, ikke sant? Og GUD! Så kjedelig det er å bare gå i svarte klær!
Jeg har vært igjennom treningsbuksefasen. Hvor et par slitne, fargerike og stygge bole-bukser fra treningsstudioet var det jeg hadde på hver dag. Favorittoverdelen i den fasen var en stor, gul strikkegenser med rundinger på. Fargeskalaen var gul, oransje, rosa, grønn. Ja, jeg ble glad av fargene, men i retrospekt så var det nok ikke så kledelig. Genseren overtok etter hvert som fast antrekk hvert halvår når jeg skiftet dekk.
Jeg har vært i olabukse-med-strikk-i-livet-fasen. Lækkert! NOT! Jeg har hatt tights-fasen. For ikke å glemme svart penbukse-fasen.
Men, ingen av fasene har egentlig ført til at jeg har brukt noe særlig hæler på mine sko eller støvletter. Liker jeg sko? Hehe, for et dumt spørsmål. Selvsagt liker jeg sko! I love sko! Men, det har ikke blitt så mange med hæler.
La meg korrigere meg selv. Jeg har mange par sko. Og støvletter. Men, ikke så mange med høye hæler. Og de jeg har, so har hæler, har ikke vært fus i køen når jeg har valgt antrekk og sko.
Det er så legg å kaste på seg ei olabukse, vindjakke og joggesko. Komfortabelt er det også. Og praktisk.
Som sommeren så blir det sandaler. Selv om det er kaldt. Siden jeg må bruke tette og varme jobb-sko så er sandaler deilig om sommeren.
Men, såda, hva med sko med høye hæler?
Jeg kjøpte to par høyhælte pumps ifjor høst. Da kom det en mote med både skinnbrune og mørke røde pumps. Det måtte jeg jo ha, må man vite.
Spesielt de mørkerøde har jeg brukt noe, men jeg tar meg i det; fremdeles blir det mest joggesko.
Så nå må jeg så opp dampen med å forhøye damefaktoren. For, det er mye - MYE - lettere å gå på høye hæler når jeg veier det jeg gjør idag. Det er tungt og vondt å bruke høye hæler som overvektig. Og, det ser rart ut også, om en ikke bruker hæler som passer kroppen. Tynne stiletthæler ser puslete ut om beina er som trestammer. Jeg ønsker jo at det skal se pent ut. At jeg skal se representabel ut.

Og høye hæler ser ganske pent ut. Det ser kult ut, hvis du ikke går som ei ku da! DET må jeg nok jobbe litt med. Bøye litt i knærne, svaie litt med rumpa- Ja, hva vet jeg.- Men det er ihvertfall blitt lettere å gå med høye hæler. Og de grå-lilla krokodillemønstrede skoene jeg kjøpte i Tyskland for et par uker siden må nesten få bli med på jobb til uka. Med noen fancy klær. Vel, jeg har jo noen dager å tenke og planlegge på.

På toppen av verden?

Det er jammen blitt lettere å trimme. I kveld, etter jobb, tok jeg en tur på Keiservarden i Bodø. Om du er i Bodø for første gang, spør deg frem blant lokalbefolkningen. "Alle" vet om Keiservarden! Dette er et yndet turmål, og jeg er også blitt bitt av basillen.

Første gang jeg gikk til Keiservarden var jeg i hvert fall 25 kilo tyngre enn nå, antageligvis 30 kilo tyngre. Det var tungt, men jeg kom meg opp. Nå går det selvsagt lettere, 40-45 kilo lettere.
Jeg begynte å gå med staver, og det skal ta ca 30% av fra beina. Det kjente jeg godt etter første stavgang-tur til toppen. Det var virkelig en måte å fordele trimmen til andre deler av kroppen også. Og det ble lettere for beina!

Turen går fra parkeringsplassen Maskinisten og på en grusvei til Bodøs tak. Det er 4 kilometer opp. Det finnes mange andre tilliggende løyper, men de holder jeg meg unna uten å være kjent.

En fire, nei 8 kilometers trimtur gjør godt. Jeg pleier å gå opp, og så jogger jeg ned igjen.

Sjekk utsikten:

Så hvordan ble 17. mai feiret, 1,5 år etter operasjon

Da er 17. mai vel overstått. Samme helg var det pinse, og jammen kom Grand Prix-finalen på lørdag 18. mai.
Hvordan løser jeg det 1,5 år etter operasjon?

Jeg fikk besøk av en dansk venninne. Jeg skulle vise henne norsk 17. mai, og så skulle vi ha det moro når finalen i Grand Prix gikk av stablen. Og det hadde vi.

Frokosten min var et glass skummet melk og en brødskive med appelsinmarmelade. Appelsinmarmelade er en svakhet jeg har arvet fra min oldemor. Men hvis jeg ikke har matlyst på morran så orker jeg alltid en skive med appelsinmarmelade. Dette er en god kompromiss.

17. mai reise vi hjemmefra kl 0830. Jeg tok med en veske med vann, brus, banan, og vørterøl. Det ville bli en lang dag. Etter en kransenedleggelse kl 0900 tok vi tog til Oslo. Da hadde vi drukket litt vann på vei til toget. Og tok med banan på toget. I Oslo møtte vi folkeveggen på Nasjonalteateret. Gikk litt rundt og så gikk vi og spise pølse, marsipankake, og drakk solo. Så lenge jeg spiser sakte så går dette bra. Jeg reagerte ikke på pølsene, som jeg kan noen ganger om de er for fete.

Vi gikk til Oslo S og spiste en softice mens vi ventet på toget. Jeg orket ikke hele, men det gikk bra med det jeg fikk i meg.
I bilen tok vi en vørterøl hver, og reiste hjem for en 30-minutters rast. Der tok jeg en brødskive med spekeskinke.
Videre var det omvisning i Eidsvollsbyningen kl 1600. Etterpå spise vi en kake i museumslokalets kafe. En gulrotkake valgte jeg, og den var fantastisk. Jeg antar at gulrotkake går under en av disse fem om dagen-tingene.
Vi reiser videre for å spise thaimiddag. og så var det taler og musikk før vi reiste hjem, og var hjemme ca kl 1930.
På kvelden ble det et glass champagne, og to glass hvitvin. Det gikk også bra

Dagen sett under ett ble full av junkfood. Jeg overlevde, og valgte å ikke sjekke vekta. Men, jeg overlevde på det jeg fant på min vei! Det er en god erkjennelse.

Jeg hadde ikke mye med meg i bilen, og valgte dette bevisst. Jeg fikk i meg litt for lite vann, men fylte på så godt jeg kunne både på kvelden, og dagen etter.

Så, nei, min 17- mai var ganske vanlig og lik slik "vanlige" folk feirer 17. mai.

Å løpe som vinden

Når jeg løper så føler jeg at jeg løper som vinden. Lett, svevende, flagrende, og glidende bortover, en halv meter over bakken. Jeg bruker ikke krefter, jeg berører ikke bakken, ingenting kan hindre meg, og jeg blir ikke sliten.
Vel, nesten da.
Om man reduserer kroppsvekten med 33% så er det ikke rart om en føler at det går lettere å løpe. Nå har jeg alltid vært treg, uansett form og vekt, at jeg alltid kaller min løping for jogging. Men nå går det så mye lettere. Flere ganger når jeg løper har det slått meg at det nesten føles som om jeg løper som vinden. Og det er en fantastisk følelse.
Det er mulig at det ikke akkurat ser ut slik som jeg føler meg. Jeg er litt usikker på hvordan det ser ut når noen løper som vinden. Men det føles i hvert fall kjempebra. Og jeg føler at jeg kan løpe så lenge jeg vil. Uten å stoppe.
Jeg kan bare drømme om at dette fortsetter. Kanskje jeg må begynne å sette meg løpemål.
For, når en har en så fantastisk egenskap som jeg har, at jeg kan løpe som vinden, så må jeg jo bruke den til noe.

Slapp hud eller smilerynker?

Om noen få dager er det ett år og fire måneder siden min operasjon. Med 40 kilo minus så er det jo muligheter for litt slækk i huden. Og, siden jeg bare juger på alderen (jeg er ikke 36 år, jeg blir 45 til sommeren) så er ikke huden like elastisk som den var for 25 år siden. Kirurgen som opererte meg sa at jeg må gi huden to år. Det gjør jeg. Og, nå er det aktivt innsmøring i fuktighetskrem så ofte som mulig. Ikke glem hendene.

I ansiktet er det flere markerte smilerynker. Det kunne jo ha vært verre, men smilerynker får gå. Elveleiet i øyekroken er blitt en del større, og smilerynkene i kjakane vises også mye bedre. Men, kanskje jeg ser litt blidere ut.. Det er bare fint. Og kanskje smilene blir mer markerte når smilerynkene vises?

Hendene så jeg forrige dagen har blitt litt...litt..tja skrukkete. Men det er sånne bitte små skrukker oppå hånda. Så da blir det håndkrem hele dagen. Men, det er jo ikke akkurat så mange som vil studere mine hender.

Grevinneheng hadde jeg sikkert fra før, men på grunn av fett. Litt skrukker blir det, når jeg drar i huden på underarmene. Når jeg lener meg bakover i stress-less
en, løfter armen over hode og vrir i albueleddet så får jeg tydelige skrukker i huden! Men om noen får meg i den posisjonen frivillig så er det vel helt andre ting vi driver med håper jeg.

Magen er litt slapp. Når jeg står vanlig rett opp og ned så ser den helt ok ut. Men om jeg tar push-ups for eksempel så er det ikke tvil om at det er litt ekstra hud som ikke helt vet hvor den skal gjøre av seg. Men, det har ikke gått to år, så magehuden får ikke mer oppmerksomhet enn mye fuktighetskrem. Det må være nok, for nå!

Rumpa sægger kanskje litt. En god bukse skjuler jo det. Og det ser ok ut i bikini også. (hehe - se dere det? Jeg syns jeg ser ok ut i bikini...hehe) Men med litt trappetrening og oppover-tredemølle kan jeg kanskje trene opp rumpa litt.

Lårene er også litt skrukkete, når jeg drar litt i huden. Så det er rom der for å trene inn litt hud. Litt stretch er ok, men det er nok litt mer enn man skulle ønske - men det er alikevel ikke mye å klage over.

Tærne har ikke fått en skrukk! Kult!

Neida, joda, så. Med mye fuktighetskrem og ved å vente åtte måneder til så får vi se åssen det ser ut. Jeg syns det går bra jeg!
Takk for oppmerksomheten!

Lat og fornøyd?

Oj. Av og til føler jeg meg lat og fornøyd. Da får jeg dårlig samvittighet. Lat, mest på grunn av at jeg ikke trener så mye jeg skulle ønske. Jeg kjenner at energien er litt lav, så jeg skal ta en B-12-sprøyte igjen til helga. Men, jeg må komme igang med trening, mer trening. En gang i uka, eller to, er ikke nok syns jeg. Så får jeg dårlig samvittighet. Men, vekta er stabil. Men, tenk om den går opp. Oj!
OK. Nå har jeg satt ord på bekymringen. Tenk om jeg skulle gå opp igjen. Uff og huff. Nei, det går ikke. Jeg må trene mer. Jeg får spist riktig om dagen. Det er da bra! Ja, det er flott. Men, trening da? Skal du ikke trene? Joda, men jeg må ha energi. Og ork. Og vilje.
Unnskyldninger, unnskyldninger.

Jaja, sånn går nå samtalene med meg selv. Jeg ser det! Jeg kjenner igjen tankene fra pre-operasjon.
Neida, jeg skal ikke gå opp i vekt igjen.
Jeg fortsetter å hold vekta, eller gå nedover (ihvertfall i centimeter enda).
Men, jeg må passe på. Det er jobben min det.
Å passe på meg selv.
Den tar jeg på alvor.

10 000 treff på bloggen min og 40 kilo i minus

I natt rundet vi 10 000 treff på bloggen min. Tusen takk til dere som bruker av tiden deres for å lese om mine erfaringer og tanker. Takk for alle kommentarer! De gir motivasjon til å fortsette å dele.

Om min blogg kan være til hjelp så har jeg gjort det jeg ønsket; å gi et tilbud på norsk til de som vurderer operasjon, eller har tatt valget og ønsker flere innspill i sin egen tankeprosess og beslutningstaking.

Lykke til til oss alle!
:-)