To år etter - fine verdier og skikkelig happy

I dag var det tid for legebesøk hos fastlege, med gjennomgang av verdiene i blodet. Helt siden operasjonen, eller første sjekk etter operasjonen da, har mine verdier vært flotte. Jeg har tidvis ligget litt lavt på D-vitamin og B-12. Jeg har tatt litt D-vitamin tilskudd. B-12 tok jeg først hver tredje måned. Siden jeg lå lavt i spennet på denne verdien gikk jeg over til å ta B-12 hver måned i en periode. Jeg merket at jeg var slapp i kroppen, og etter at jeg hadde tatt påfyll av B-12 steg energinivået merkbart.

Jeg hadde igjen en B-12-ampull nå før jul og tenkte at det var lurt å ta den. Det jeg ikke tenkte på var at jeg tok den tre dager før jeg tok blodprøvene før legetimen. Hehe, nei, selv om det er såkalt depot-B-12 så hadde jeg en sinnsyk høy B-12-verdi. Så den maxa jeg ut ja. Men, alle andre verdier var fine.
Fastlegen har vært støttende i hele prosessen. Hun fremsendte min første anmodning om å få operasjon i det offentlige. Da den ble avslått og jeg valgte privat operasjon fikk jeg hennes anbefaling for å søke om å få dekket noe av kostnad for operasjonen fra staten ( særlige store sykdomskostnader). Aleris har oversendt informasjon om operasjonen til min fastlege og hun framsto i dag som en god rådgiver i den samtalen vi hadde. Det er godt å ha en seriøs fastlege som tar mine spørsmål alvorlig.

Jadda. Da er det bare å kjøre på videre, de neste to årene! :-)

Time bestilt for toårs blodprøvekontroll og legetime

Tiden går fort. Det er snart to år siden operasjonen. OPERASJONEN. For et skille i tid. Og i livskvalitet. Så vel investerte penger. For en god og velvurdert sjanse å ta.
Jeg gjorde gode vurderinger før operasjonen og jeg har gjort gode vurderinger etter.
Vekten har holdt seg ganske stabil i flere måneder, i over et halvt år når jeg tenker meg om.

Jeg spiser det jeg ønsker. Av og til ikke så smart (litt mer fett og karbo en optimalt), og av og til spiser jeg veldig bra. Men totalen er veldig bra!
Jeg blir ikke syk. Jeg har fått innarbeidet gode spisevaner med å bruke god tid, i hvertfall i 80-90% av måltidene. Det må være bra.

Jeg har ikke fått gode treningsrutiner enda. Dette er en plan for neste halvår. Dette er noe jeg ønsker å gjøre, for å støtte huden i jobben den skal gjøre; trekke seg sammen.

Hodet fungerer bra. Selvtilliten har alltid vært bra, men nå har også selvfølelsen steget høyt på skalaen.
Jeg kler meg i hva jeg ønsker, kan kjøpe klær der jeg ønsker Alt passer, nesten. Jeg bryr meg ikke om hva andre syns. Jeg ser bra ut. Jeg går i bikini og er fornøyd. For en endring.

Livskvaliteten er god. Humøret er godt. Livet er bra. Vekten er...pffttt...det er ikke viktig. Det er helt ok. Løs hud? Ja, hva så? Perfekt? Nei, men perfekt nok for meg.

Oh, happy days!

Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

Begynner jeg å bli litt for avslappet med maten?

Hvis du har fulgt meg og bloggen min så vet du at jeg ble operert i desember 2011. Så, nå nærmer det seg to år siden operasjonen. Jeg har gått ned 40-45 kilo. Siden vekten går litt opp og ned så må jeg si det slik. I sommer da jeg var nesten tre uker i USA, og det ble mye feit mat, gikk jeg opp fire kilo. Men, i perioder med flytting, bytting av jobb etc så går jeg fort ned noen kilo.
Dette skjer uten at jeg følger spesielt med på matinntaket.

Så, begynner jeg å bli litt slapp? Kanskje det. Hvorfor tenker jeg på det? Vel, jeg trenger jo ikke gå ned mer i vekt. Jeg ser helt fin ut slik jeg er. Ønsker jeg å gå ned mer i vekt? Njææ...ikke egentlig. I hvert fall ikke som et viktig punkt. Kanskje det heller er den gamle jojoslankeren som skinner igjennom. Den som aldri var fornøyd med seg selv. Men denne jojoslankeren må begraves!

Så hva spiser jeg? Og hva drikker jeg?
La meg ta drikke først. Jeg syns det er en utfordring å drikke noe med kullsyre, så jeg forsøker å unngå dette til en stor grad. Jeg drikker solo innimellom, og vanlig cola. Jeg drikker øl. Og vin med bobler også. Men, til maten er eplemost, juice eller vann - eller melk, helt ok. Drikker jeg til maten tenker du...hehe. Ja, jeg gjør det! Jeg drikker mindre enn før til maten, siden anbefalingen er å drikke FØR og ETTER måltidet. Men det blir da så tørt. Så, jeg har et glass med maten, og tar noen slurker. Når jeg klarer å bruke god tid på måltidet så merker jeg når jeg begynner å bli mett, og jeg kutter ned på drikke for å få i meg mer mat om jeg spiser for fort og blir fort mett.

Hva spiser jeg? Tja, egg til frokost er godt. Enten to kokte egg med en brødskive til. Eller to stekte egg. Ja, jeg klarer å spise to kokte egg og en brødskive. Jeg klarer å spise to stekte egg også, og det meste av en brødskive til. Jeg er ikke alltid så flink til mellommåltider. Men jeg jobber med det. Lunch kan bli varmrett eller pålegg uten brød. Minst mulig karbo, mest mulig proteiner. Til middag forsøker jeg også å få i meg mye proteiner, fremfor karbo og fett. Men, jeg er nok ikke 100% flink.

Jeg teller ikke kalorier. Jeg teller ikke gram proteiner pr dag. Jeg bruker vektklubb i VG av og til, for å kontrollere inntaket. Det viser nok litt for mye fett og karbo, i forhold til proteiner, men jeg har holdt vekten ganske stabil i snart seks måneder.

Hvordan dette vil fungere fremover, tja, godt håper jeg!

Jeg tror det viktigste er rutinene med å forsøke, forsøke lite karbo, forsøke mye proteiner. Å forsøke å gjøre de rette valgene hver dag, hver uke. Jeg ønsket meg en softice i sommer, den tok jeg ikke før forrige uke! Jeg valgte den bort for mat. Jeg valgte bort kaloriene og fettet og karboene i den for proteiner og riktig mat. Litt stolt kan jeg jo være av det!

Og jeg kan fremdeles bli bedre på å trene!

Jaja, det går bra. Jeg er happy!

Blunker du til meg?

For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.

Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.

Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.