I guess you ARE looking at me!

Jeg har skrevet et stykke tidligere "Are you lookin at me?" om å bli sett på. Og, hvor jeg kanskje er i grenseland mellom tanker om jeg blir sett på enten på grunn av overvekt, eller fordi jeg er attraktiv. Dette er tanker, følelser og opplevelser som en ikke skal kimse av. Og, om man ikke er vant til å være Guds gave til alle menn så tar det nok litt tilvending når jeg nå blir det. Host.

Det er en dame under fettet som skal ut. Hun vil ut og er på vei ut av skallet. Eller fettet om du vil. Dette skal bli en dame som liker å bli sett. En dame som blir vant til å bli sett, hørt, og regnet med. Ikke fordi hun ser bra ut, men fordi det ikke er noen visuelle hindringer for å HØRE hva hun sier. Det er ingen som, bevisst eller ubevisst, kan få mentale sperringer på grunn av hva denne ser, i forhold til å faktisk høre hva denne damen sier. Som en venninne sa; " Man trenger ikke heve stemmen for å bli hørt".

Jeg er overrasket over hvor fort jeg har gått ned i vekt. Jeg er overrasket over hvor mange klær jeg har måtte skifte ut og gått ned flere størrelser alt. Jeg konstaterer at jeg blir sett bedre - alt nå - kun 13 uker etter postop. Jeg blir positivt stimulert når jeg ser hvordan jeg ser ut i de klærne jeg har på. Jeg ser formelig ut, ikke uformelig. Jeg har former, er ikke radmager, og trenger kun gå ned max 10 kilo til. Med dette tempo går det fort.

Hvordan skal jeg nå takle oppmersomheten, om det er jobbmessig relatert eller utseendemessig relatert? Jeg mener jo at det er en sammenheng her. Og jeg må innrømme at jeg også har ettellerannet i underbevisstheten som slår ut negativt mot overvektige når jeg sleiver med kjeften (sånn inni hodet). Det er jo ikke rart andre, som kanskje jobber for og klarer å holde vekta, har negative holdninger mot overvektige, hvis jeg - som har vært stor/hatt valpefett/lubben/røslig/tjukk/feit i hele mitt liv - har det. Og, hvordan skal jeg nå jobbe med meg selv, for å takle positiv oppmersomhet fra andre uten å tenke tilbake og snappe negativt. Jeg har alltid vært meg selv. Så de som ikke har sett meg på grunnn av fettet trenger heller ikke se meg nå. Men, er det innebygd? Noe de ikke kunne hjelpe for. Jeg tenker jo slikt selv...Hm.

Jeg må tenke tilbake for argumentene for å ta operasjon. Min egen helse er pri 1. Å kunne beholde et aktivt liv og en aktiv jobb er pri 2. Og, uten prioritering kommer det å kunne få nye, gode kvaliteter inn i livet, uten å måtte telle kalorier hele tiden, ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst mat/vektmessig. Jeg har alltid klart å få til alt jeg har forsøkt. Jeg har skaffet med utdannelse, fått en jobb og stillinger som ikke har vært lett. Jeg har aldri valgt minste motstands vei, men valgt rett vei for meg. Det eneste jeg aldri har vært i stand til er å kontrollere vekten. Men nå, med dette hjelpemidlet som operajsonen er skal jeg klare det. Dette vil frigi så mye energi til positive ting; aktiviteter, egentid, positive tanker, glede, selvfornøydhet, økt vilje til å ta større sjanser, mindre mentalt stress på grunn av en kropp jeg ikke er fornøyd med og et liv jeg ikke kan leve 100% slik jeg ønsker.

Positive effekter blir tilsnakk og omtale på en annen måte enn jeg er vant til. Jeg kan bli sett bedre. Jeg vil bli hørt bedre. Jeg skal bruke dette til å nå neda lengre, nå enda flere mål, få til enda flere umulige ting, velge enda flere motstandssveier som vil gå lettere enn før. Og restenergien ska jeg bruke på meg, meg, meg.

Kommenter vekttapet mitt! Kommenter at jeg krymper og ser sprek ut! Kommenter at jeg ser gladere ut! Kommenter at jeg har bra innlegg og tanker! Kommenter at jeg gjør en bra jobb!
Det skal jeg ta! Dette er positivt og det skal jeg ta!

Keep lookin at me! Watch me!
I'm gonna conquer the world!