"Are you lookin' at me?"

Når jeg nå har mistet nesten 20 kilo så begynner det jo å synes godt.
Den første som komenterte dette, var en mann på jobben som sa jeg hadde krympet så fælt, og lurte på om jeg slanket meg. Det var sjarmerende sagt, og det at han faktisk våget å nevne det. For det er nok mange som vegrer seg litt. Vekt kan være et ømtålig tema. Når jeg tenker på at en del slankeopererte blir (hviskende) spurt om de har kreft, så tenker jeg at det er forstålig om noen ikke vil si noe. Men, det er jo litt hyggelig å bli lagt merke til. Ikke bare er det hyggelig at vekttapet blir lagt merke til, men at jeg blir lagt merke til.
Tidligere, i min jojo-slankingshistorikk så har jeg hatt perioder etter vekttap hvor jeg ikke har oppfattet slik oppmerksomhet som positiv. Jeg har blitt frustert og har ment at jeg er uansett megselv. Jeg er meg innerst inne, slik jeg hele tiden har vært. Det mener jeg enda. Men, jeg må jo gi omgivelsene litt "slækk". Hvis de kommer med en positiv kommentar, i beste mening, så må jeg ha forståelse og vilje til å tolke dette i beste mening. Dette gjelder jo egentlig alt i livet. Noen er eksperter på å dreie alt til kritikk, og spesielt til kritikk av seg selv. Det er fryktlig slitsomt å bli utsatt for. Jeg velger å tolke slikt positivt! Jeg velger å ta det til meg og spare det i plussbunken, slik at jeg kan ta det frem en dag jeg trenger litt positive tanker.
Passbildet mitt begynner tydeligvis å bli litt gammelt, så det må jeg bytte. Litt morsomt at det ble kommentert i passkontrollen, og jeg velger å ta det i plussbunken også. Og snille badedraktdamen da, som trodde jeg trengte mindre størrelse enn jeg egentlig måtte ha. Positivt! Og litt søtt! Og idag, på flyplassen, måtte en kollega snu seg to ganger før han kjente meg igjen. Vi har ikke sett hverandre på 13-14 uker, dvs rett før operasjonen. Haha. Litt festlig er det jo å se ansiktsuttrykkene...først intet, så rynket panne i et sekunds gjenkjennelse, så ignorering, så slår hukommelsen inn og de snur seg igjen - bekrefter gjenkjennelsen og smiler. Haha. Festlig!
Og, hva skal jeg gjøre med de som ser på meg? De som SER på MEG! På meg! På meg? ser noen på meg? Og hvorfor det? Fordi jeg er feit? Eller, kan det være noe annet. Min strålende livsglede som er vekket til live? Min iboende sjarm som gjør at øynene stråler? Eller gleden innifra fordi jeg går ned i vekt, er fornøyd, og som gjøre at jeg gløder selvtillit og sjarm? Jeg ser opp, stirrer på kjekke menn, ser folk i øya, smiler til de - ihvertfall til de kjekke!
Eller som Einar Johannesen skrev i et dikt; "Jeg åpner mitt blikk mot en ukjent verden. Ser inn i den, redd, spørrende, og aner bare litt av den uendelighet jeg selv er en del av. På reise mot. Og min skjebne er med" (fritt etter hukommelsen). 
All PR er god PR. Jeg tror jeg velger meg det valgspråket! Så, om noen ser så skal de få se! Og jeg skal anta at det er fordi de liker det de ser på. Jeg gidder jo ikke spørre og få det avkreftet. SÅ, se på meg verden! Jeg er tynn! Ihvertfall snart. Og uansett om jeg har BMI på over eller under 25; jeg får til alt jeg vil! Jeg kan! Jeg vil! Jeg har tatt meg selv tilbake! Og, ja, jeg er verd å se på!