Hvor mye har slankekurer kostet igjennom livet?

Jeg syns 98 000 kroner er mye penger. Det er det jeg betalte Aleris for min gastric sleeve. Jeg syns det var verd det, men det er mye penger. For første gang har jeg investert så mye i meg selv.
Men, jeg lurer på hvor mye slankekurer opp igjennom livet har kostet meg.
Jeg husker at de rundt meg slanket seg da jeg vokste opp. Knekkebrødkuren var vel den første kuren jeg hørte om. Jeg selv begynte å ta to uker faste om sommerferien. Jeg drakk kun juice og melk, og mente det ga god næring. Som 10-12-åring burde jeg kanskje ikke fått lov til dette, men jeg tror ikke engang min mor merket dette. Jeg husker en sommer at dette gjorde at jeg gikk ned nesten 10 kilo på to uker.
Så var det forsøk på å spise mindre. Så var det mye trening, og fem måltider hver dag. Alt ble registrert, og jeg gikk vel ned 20 kilo over en seks-månedersperiode i videregående skole-alder. Så begynte pulverkurene. Jeg hadde vært innom grapefruktkuren. Pføy!
Pulverkurene, Nutrilett; hater smaken. Funket ikke.
Cambridgekuren, 450 kalorier i døgnet, 5-7 treninger i uka, gjorde at jeg gikk ned 19 kilo på 10 uker under første studieår. Magen måtte læres å tåle mat igjen.
Så var det Herbalife. Funket den også. Gikk ned 20 kilo over ett år, samtidig som jeg trente, og spiste ett vanlig måltid om dagen sammen med pulvershakes og vitamintabletter.
Så var det Grethe Roede-kursene. Fem kurs på rad. Gikk ned ca 5 kilo totalt. Først så spise jeg for lite, så jeg spise mer. Funket ikke. Så spiste jeg får mye brød, så jeg kuttet brød. Funket ikke. Så trente jeg formye, så jeg kuttet ned på trening. Funket ikke. Så til slutt visste ikke kursvertinnen og hovedkontoret hva de/jeg kunne gjøre.
Jeg ga opp Grethe Roede.
Så forsøkte jeg slike slankepiller. Som skulle ta fettet på lårene. Funket ikke. Så forsøkte jeg slankepiller som skulle ta fettet på mage og hofter. Funket ikke. Så forsøkte jeg slike piller som skulle rense kroppen; detox. Funket ikke. Og så forsøkte jeg slike som skulle hindre kroppen i å ta opp fett fra maten. Funket ikke.
Så gikk jeg ned 20 kilo ved å jobb, gå og spise sjokolade hver dag. Jeg spiste egg, bacon, grønnsaker og kjøtt, så jeg antar det var en low carb-kur, uten at jeg visste det navnet. Funket bra.
Imellom alle disse så gikk jeg selvsagt opp i vekt igjen.
Så forsøkte jeg Cambridgekuren igjen. På to uker gikk jeg ikke ned ett gram. To uker på 450 kalorier pr døgn. Unaturlig. Noe måtte være galt.
Jeg hadde da nettopp gått opp 15 kilo på seks måneder, enda jeg trente 3-5 ganger i uka, og spiste tre normale måltider hver dag. Min venninne som jeg trente og spiste sammen med, gikk ned i vekt. Jobb-.mistrivsel må ta noe av skylden her tror jeg.
Så byttet jeg stilling, begynte på Herbalife, og gikk ned 15 kilo neste halvår, uten å trene!
Neste halvår hadde jeg ny jobb igjen, mistrivdes, jobbet døgnet rundt i tre jobber, og gikk opp igjen.

Da sa jeg nok er nok! Jeg begynte å gjøre research på overvektsoperasjoner. Jeg bestemte meg. Jeg fikk avslag fra det offentlige. Jeg hadde penger selv og ble operert på Aleris i Oslo ganske raskt (jeg har i ettertid, etter å ha anket skattevedtak, fått ijgen 28% på skatte av operasjonsutgiftene).

På ett år har jeg gått ned 40 kilo. Jeg veier mindre enn på videregående skole, mest fordi jeg har mistet en del muskelmasse også. Jeg har valgt å bruke all min energi på en krevende jobb første året. Nå er jeg i en mer stabil jobbsituasjon, og kan begynne å trene opp kroppen. Har jeg god form enda, og en del muskelmasse igjen. Huden tar seg sammen, sakte men sikkert. Nå blir det å forme kroppen for å stramme opp og definere.
Flere slankekurer? Jeg håper virkelig ikke det!
Jeg har brukt mange penger på slankekurer tidligere. Og det ønsker jeg ikke å kaste bort penger på igjen.
Er slankeoperasjon en slankekur? Nei, Jeg syns ikke det. Men, selv om det er et drastisk valg, har jeg nå på 14 måneder hatt et bedre liv enn jeg har hatt i flere år tilsammen tidligere.
Livskvalitet, helse og livsglede (vel, den har aldri vært noe problem) er på topp.
Så om jeg hadde droppet alle slankekurene og støttemedlemsskap på treningssentre så hadde jeg nok nesten hatt halvparten av kostnaden til overvektsoperasjonen dekket.
OK!

Den største kostnaden er dog at kroppet sluttet å reagere normalt på endringer, den reagerte ikke på å bli sultet i flere uker. Den reagerte ikke på trening. Den reagerte unormalt. Det er den største kostnadet. Unnskyld! Det skal jeg love å bli bedre på! Jeg skal ta bedre vare på kroppen min heretter. Jeg lover!

Jeg ser ikke ok ut, jeg ser bra ut!

Dette er en ny og litt rar følelse. Når jeg nå prøver klær i butikken - ja for shoppingsyken min har jo ikke akkurat blitt mindre nå som jeg har måttet skifte garderobe ihvertfall fem ganger det siste året - så tenker jeg at jeg ser bra ut.
Som tjukk så forsøkte jeg å finne klær som jeg så bedre ut i. Ikke som jeg så bra ut i, men bedre ut i. Dette var jo nok fordi jeg ikke syns jeg så bra ut i noe antrekk. Men, jeg kunne finne farger, mønstre og snitt som var flatterende. Jeg kunne finne klær som gjorde at jeg så bedre ut. Det var en krevende jobb, givende når jeg lykkes, og hyggelig å få komplementer - selv om jeg egentlig, innerst inne ikke trodde på de kanskje...
Nå kan jeg gå i vanlige butikker og ta på meg klær i størrelse 44, 42 eller bukse str 32-34, det kommer an på snittet og stoffet. Jeg tok meg i det idag, da jeg tok på meg ei bukse i str 44 og syns at jeg så litt brei ut over hoftene. Det viftet jeg av meg, for hvor bred kan du være når du får på deg str 44 tenkte bevisstheten. Jo sa jeg; litt bred kan du nok være, Nei, sa bevisstheten, nå får du holde opp. Detta er bra! Jaja, tenkte jeg, da er det nok det og gikk glad av sted for å shoppe litt til.
Er jeg bekymret om jeg ser bra ut? Nei. Jeg er nok ikke det. Selvtilliten har kanskje steget litt mer enn egoet klarer å følge meg på, men det er ihvertfall hyggelig. Det er hyggelig å IKKE tenke på det at jeg ikke ser ut. Det er hyggelig å ha fullt av plass i hodet til hyggeligere tanker, for eksempel at jodda detta passer fint det! Eller at jeg ser smashing ut i en kjole. Eller at fotball-leggene mine ikke ser så gæli ut, hverken i bukse som er trang over leggen eller om jeg har kjole og kun strømpebukse med bare legger.
Jeg kan bruke mye mer energi på å kose meg. På å ikke tenke på hva andre syns og tror og mener. Jeg kan bruke tid på meg selv, og på andre. Og jeg kan flørte litt, og blunke litt, og ikke være redd for at mannen i andre enden stikker fingeren i halsen så snart jeg snur meg. Jeg får derimot positiv resposn tilbake.
Og her ligger jo kjernen. Om jeg forsøker å være hyggelig, tøysete eller imøtekommende, så hjelper det ikke om du ikke er det! Samme hvordan jeg ser ut, tjukk eller tynn, så blir det jo ikke så trivelig for meg å fortsette å være imøtekommende mot deg om du ikke er det mot meg! Uansett hvilken grunn du har. Liker du ikke tjukke folk. Nei, det er helt greit. Men om du bevisst eller ubevisst viser det, så blir min respons speilet i dette. Bevisst eller ubevisst.
Så da står jo min konklusjon seg fra i sommer; er det morsommere å ikke være tjukk? Ja så klart det er det!

Minus 40 kilo på ett år

Den siste måneden siden ettårsdagen har vekten justert seg litt opp og ned, mellom 38 og 40 kilo minus. I jula har jeg spist usunn mat hver dag, og hatt tilgang til mat som ikke er slik jeg ønsker den.

Nå er jeg hjemme igjen og kan starte å spise mer norsk, kjent mat. Jeg kan igjen begynne å se på protein-innhold, og få tak i gode melkeprodukter. Det skal virkelig bli deilig.

Om vekten går opp et par kilo og ligger på totalt minus 39, eller 40, ja så er det helt fint.
Jeg klarer meg bra.

Hvordan ser kroppen ut? Jo, noen småskrukker er det sånn rundtomkring. Men ikke på steder som plager meg. Som 44-åring så må jeg forvente litt skrukker her og der, vekttap eller ikke. Og med så forbedret helse og livskvalitet som jeg har fått nå så er det en pitteliten komma som jeg ikke engang bruker energi på. Jeg følger kirurgens råd; gi huden to år, og bruker fuktighetskrem.

Jeg har nå deltatt i noen offentlige fora, med mulighet til å kle meg opp. Det er tydelig at vekttapet synes godt for jeg får mange positive kommentarer. Og jeg får oppmerksomhet fra menn. Det er veldig hyggelig. Jeg tror at jeg tiltrekker meg mer positiv oppmerksomhet som tynnere, enn som tjukk. Både i jobbsammenheng og privat. Og eget erfaringsgrunnlan er bevis på dette.

Det er hyggelig å få positiv oppmerksomhet. Jeg syns jeg klarer å ta det bra. Det er viktig å høre og forstå komplementer. Og det er viktig for meg å si takk! Det er ikke værre enn det. Vi nordmenn er jo flinke til å vifte bort komplementer om utseende og antrekk. Jeg sier bare "takk" jeg. Og "takk, det var hyggelig å høre". For 15 måneder siden hadde jeg ikke trodd at jeg idag skulle føle meg komfortabel i bikini, trang svart kjole, høye heler eller trang skinnbukse. Alt med verdighet for en dame på 44 seff!
Og jeg er imponert at jeg klarte å gå på høye heler to netter igjennom, med dansing, gåing og konversasjon. Det er ihvertfall lettere å gå på høye heler når jeg er blitt lettere. Det er flotters.

Så blir neste fokus å komme inn i daglige rutiner nå som jeg er hjemme igjen, og kan starte rutiner som skal bli fortsettelsen av livet; vektstabilisering, stabilisering av vitamin- og mineralgehalt i kroppen, og fortsatt økt trivsel og selvfølelse!

Tid for refleksjon

Det er tre ting som jeg tror jeg syns er viktigst etter operasjonen. Det er tre prosesser tror jeg, som tar tid. En ene er å være tjukk i hue. Det andre er å håndtere positiv oppmerksomhet. Det tredje er å like sin egen kropp. Vel, la meg legge til en sak til, det er jo min blogg; det fjerde er å være snill med seg selv.

Noen skikkelig tynne folk er tjukke i hue. Ikke dumme-tjukke i hue, men har et urealistisk bilde i hodet om hvordan kroppen deres virkelig er. Og som jeg tenker, dette er tynne folk (helst damer da) som klager over hvor "tjukke de er". Det er så slitsomt å høre på. Og spesielt når jeg er tjukk så er det helt urealistisk å skulle ta dette seriøst. Tjukke folk er ofte tjukke i hue. Men, vi er det også når vi går ned i vekt. Jeg er ihvertfall det. jeg har en lang karriere som jojo-slanker, og har alltid vært tjukk i hue. Jeg var faktisk tjukk i hue før kroppen ble det. Ikke bra i det hele tatt. Hva har dette å si for meg? Og spesielt etter operasjonen, da jeg blir tynn, og "ikke kan bli tjukk igjen"? Hvordan kan jeg overbevise hodet om at det ikke er noe galt med størrelsene på klærne jeg prøver, men , nei, jeg passer faktisk inn i størrelse 42. Eller hvilken størrelse jeg nå ender opp med. I mange måneder etter operasjonen var jeg fortsatt tjukk i hue, selv om jeg raskt gikk ned til ok vekt. For nye personer jeg møtte så oppfattet de ikke meg som tjukk, men som normal. Det er en uvant erfaring, men hyggelig. Og dette er en del av modningsprosessen i det å bli en helt menneske igjen. et normalt, slankt (ikke gør-tynn, det vil jeg ikke) menneske med en sunn oppfatning av seg selv.

Det er jo ikke tvil om at jeg får mye mer positiv oppmerksomhet nå som jeg er tynnere, enn når jeg er tjukk. Det hjelper i min mening IKKE samme hvor fantastisk personlighet jeg eventuelt hadde eller har hatt. Jeg får mer positiv oppmerksomhet fra andre, og mer positiv oppmerksomhet fra menn. Det er mulig jeg våger å være mer meg selv, flørtende og blid og med et djevelsk glimt i øye (for jeg vet no som ikke du vet - og ta-la-la-la jeg er så glad ida). Det fremprovoserer nok mer positiv respons enn om jeg er sur, mutt og undet selvfølelse. Hvordan skal jeg så håndtere at menn gir meg komplimenter eller flørter? Kjør på, tenker jeg. Gjør det du vil, så lenge det er moro! Etter noe tid forsvinner tankene om at det er noe gæli, at det ikke er det de mener, om at de sikkert bare tuller, eller ler bak min rygg. Etter noe tid blir det en vane. Det er lettere å ta et komplement. Det er mulig å sette pris på positive kommentarer. De skal jeg spare og ta med meg til de gangene jeg trenger å ta de frem, sånn for meg selv. Og smile litt i skjegget.

Begge overnevnte avsnitt har også noe med dette tredje; det å like sin egen kropp. Ja, og hodet også selvsagt. Å akseptere sin kropp som noe bra. Som et flott verktøy som gir meg muligheter til å gjøre omtrent hva jeg vil. Jeg har måtte akseptere, eller leve med om du vil, en tjukk fropp alt for mange år av mitt liv. Det har hindret hode og kropp i å gjøre som de vil, og mennesken i meg å være den jeg egentlig vil være. Ingen beskyldninger, ingen unnskyldninger, ingen forklaringer. Sånn har det vært. OK, det var derfor jeg tok ansvar og spytta i 98 000 kroner. Og det var det verd. Hva syns jeg om kroppen min idag? Tja, jo, vel.
Den er sterk. Og den vil bli sterkere når jeg begynner å trene mer. Jeg har gått ned nesten all overvekt, og en del muskelmasse. Men det betyr at jeg kan bygge opp kroppen igjen, på en naturlig måte uten fettmuskler. Og hvordan står det til med huden? Jo, takk, slett ikke værst. Det er klart at etter minus 40 kilo så begynner den å bli litt slapp-ish. Og når jeg bøyer meg så kommer det noen skrukker. Og når jeg smiler så kommer det frem flere rynker. Men, jeg er da 44 år (ok, jeg juger på meg at jeg er 36 år, og har tenkt på å fortsette med et i oversiktelig fremtid)  og en rynke her og der er da helt akseptabelt. Jeg er da ikke Anna Anka heller, som spiser kylligbrusk. Anna Anka er forresten en festlig dame, all respekt til henne som våger å være seg selv, like kroppen sin, prioritere seg selv f eks med tid til trening, og si hva hun våger.
Så, akseptere jeg kroppen innå? Liker jeg den? Ja! Jeg kan gå med bukse uten å måtte ha klær som skjuler rumpa. Selv om puppene har gått ned ihvertfall en cup-size så er det ennå nok å strutte med. Og, de bulker og skrukker jeg måtte ha får bli der. Velkommen skal de være. Jeg har da opplevd værre ting i livet Og vil helt sikkert oppleve værre ting i fremtiden. Så sånn er det med den saken.

Og er jeg snill med meg selv? Njæ. Jeg jobber med det. Jeg er snillere med meg selv nå enn for ett år siden. Jeg begynner å få inn rutinene nå, om at jeg er viktig, jeg fortjener gode ting, og jeg har lov til å prioritere meg selv. Jeg skal fortsette å være snill med meg selv. Og jeg skal bli enda snillere med meg. For det fortjener jeg. Jeg skal fortsette å være snill med andre også. Men, jeg skal prioritere meg selv mer.
Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker det. Fordi jeg trenger det. Og fordi det er verd det. Jeg er verd det.   

HURRA! Gratulerer til meg! Ett år siden operasjonen!

Joda, jeg husket det! jeg husket at det idag er ett år siden jeg ble operert på Aleris i Oslo.
De skjærte bort 80% av magesekken min, men ikke magefølelsen! De fjernet det meste av magesekken og angrer jeg? NEI!

Så hva spurte jeg meg selv om for et par dager siden?

Gjorde jeg det riktige valget?
Ja. Jeg kan ikke se at jeg kunne ha gjort en annet valg i den situasjonen jeg var i.

Er det noe jeg angrer på?
Neeii! Nei!
Jeg angrer litt på at jeg ikke kalrte å kontrollere vekta selv, uten operasjon. Men, jeg tok konsekvensen av det! Og jeg er komfortabel med mitt valg!

Har vekta gått ned?
Ja, dæven! 40 kilo! Og fire til om du tar med de siste måendene før operasjonen.
Så det må jeg si meg fornøyd med. Jeg veier nå det samme, og mindre, enn på videregående. Og det er noen år siden, selv om jeg har begynt å juge på alderen.

Har den (vekta) i såfall gått ned like mye som jeg håpet?
Jepp! Mye mer også. Jeg håpet på å gå ned 15-20 kilo. Og, om jeg hadde skulle gå ned 25 kilo så var det ok, men de første 15-20 var de viktigste. At jeg nå har gått ned 40 er uforståelig. det er mye muskelmasse. Garantert! Og jeg har mista litt fett i hodet også, dvs jeg kjenner at jeg begynner å normalisere mitt eget bilde av meg selv. Selv om ejg var tykk i hodet i mange måneder etter operasjonen så går det bedre med hodet nå!.


Har livet blitt bedre?
Ja. Fordi jeg kan gjøre mer som jeg vil, uten at vekt eller klær eller selvfølelse legger hindringer i veien.

Har helsa blitt bedre?
Ja. Nå var jo den grei, dvs uten forhøyede verdier eller sykdommer. Men, på lang sikt har jeg reddet helsen tenker jeg.

Har humøret blitt bedre?
Jepp. Ikke alltid. Men i hovedsak, jepp. Mye bedre. Og spesielt har jeg blitt snillere med meg selv. Det er kanskje det største.
Har jeg blitt en bedre person?
Jo, det tror jeg. Jeg er en god person innerst inne. Men ikke alltid velger jeg å prioritere å vise det, og noen ganger lar ikke andre meg vise det. Men, jeg har mer styrke nå til å bestemme selv, og vise meg som en bedre person. Heia meg!
Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Jogge lettere. Finne klær som passer mye lettere. Sitter bedre i et flysete. Ha bedre utholdenhet. Gjøre alt jeg lyster, uten at humør eller tanker skal legge begrensninger eller stoppe meg.

Hva har blitt lettere å gjøre?
Trening, all aktivitet egentlig.
Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?
Ikke så mye at jeg er mer aktiv, for det har jeg alltid vært uansett vekt. Men, siden jeg er mer komfortabel med meg selv så kan jeg være mer meg selv; outgoing, sprudlende, humoristisk, flørtete, morsom, uhøytidelig....slike ting som jeg begrenset meg i da jeg var tjukk.

Er jeg fornøyd med livet?
Ja. For jeg vet at det blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med meg selv?
Ja, og jeg er i en prosess som blir bedre og bedre.

Er jeg fornøyd med kroppen min?
Veldig. Med noen smårynker og litt løsaktig hud (hehe, ikke misforstå). Rynker og litt løs hud er helt uproblematisk! Garantert! Det tar jeg ikke hensyn til. Men det gir meg litt motivasjon til å trene, og behandle huden pent. Men, det skal ikke legge begrensninger på meg, at jeg har et par rynker.... Not! Aldri igjen!

Er jeg gladere nå?
Jepp! I det store og hele, ja!
Jobben kan irritere meg fremdeles, kollegaer/venner like så. Men, gladere? Jepp! Dobbelt-jepp!

Verd det? Jepp!
Fordi jeg fortjener det!
Hurra til meg! Og gratulerer!

Om fem dager er det ett år siden operasjonen

...og det glemte jeg nesten. Det kan jo hende jeg glemmer det igjen til den 12 desember, som er ettårsdagen siden operasjonen.

Dette er tid for refleksjon.

Gjorde jeg det riktige valget?
Er det noe jeg angrer på?
Har vekta gått ned?
Har den i såfall gått ned like mye som jeg håpet?

Har livet blitt bedre?
Har helsa blitt bedre?
Har humøret blitt bedre?

Har jeg blitt en bedre person?

Hva kan jeg gjøre idag som jeg ikke kunne for ett år siden?
Hva har blitt lettere å gjøre?

Hva GJØR jeg idag som jeg ikke gjorde for ett år siden?

Er jeg fornøyd med livet?
Er jeg fornøyd med meg selv?
Er jeg fornøyd med kroppen min?

Er jeg gladere nå?

Jeg håper jeg husker å svare da, om noen få dager.

Det er ok å miste muskelmasse

Etter operasjonen fikk jeg informasjon om at jeg burde spise minst 60 gram protein hver dag. Eller var det 80 gram? Tja, det husker jeg sannerlig ikke. Men, poenget var; spis mye proteiner, og spis mindre fett og karbohydrater. Når jeg etter operasjonen gikk på sparebluss, og var underernært (ja, det blir jo det når jeg ikke klarer å få i meg mer enn pittelite mat), så skulle jeg spise mye proteiner for ikke å miste muskelmasse men heller fett. Jeg har mistet mye fett. Men jeg har også mistet muskelmasse.
For meg som har drevet aktivt med idrett i mange år, fra jeg var liten, så hadde jeg mye grunnmuskulatur. I tillegg så har jeg fått fettmuskler. Det vil si, muskler som kroppen trenger for å komme seg rundt med 20-30-40 kilo for mye vekt. Disse musklene ønsker jeg ikke nødvendigvis å behold. Så det må være ok for meg at jeg mister disse.
Etter å ha gått ned 40 kilo, og kan bruke klær i str 38,40 og 42, har jeg alikevel en BMI over 25, og er overvektig på BMI-kalkulatoren. Pffttt... sier jeg til det!
Men, nå kan jeg begynne å forme kroppen! Hvis det er det jeg ønsker.
Jeg kan trene mer spesifikt på bestemt muskler. Hvis jeg trener mer biceps/triceps (overarmsmuskler foran og bak) er jeg helt sikker på at jeg får strammet opp grevinnearmene litt. Det er ikke mye grevinnearmer jeg har, men jeg har ikke vondt av å jobbe mot et mål!
Ved å ta litt flere situps kan jeg bygge flere magemuskler, kanskje dra på meg en six-pack isteden for en vaskeball..., og samtidig trimme huden på magen og sikkert hjelpe den til å trekke seg sammen litt.
Ved å jobbe og trene beina vil jeg forme muskulaturen mer slik jeg ønsker den. Stramme opp lår og trimme legger. Og med gå-steg eller trappetrening kan jeg trene rumpe litt. Den syns jeg nesten er blitt borte!

Det er bare bra å miste noe muskulatur som jeg ikke ønsker, men så må jeg passe på å legge til den muskulaturen jeg ønsker å ha! Det er viktig å ikke la operasjonen bli en sovepute!

Er jeg motivert til å trene? Ja, jeg er 98 000 kroner motivert!