Kan Skype - dobbelthakene er borte

Jeg har en del venner rundt omkring i verden. Det er ikke så lett å holde kontakt, men det er selvsagt mye lettere med facebook. Og, jeg har også skypet litt og brukt msn chat. Men, det er da et dråg å skulle vise seg på kamera. Jeg har skydd dette som pesten, for da måtte jeg vise ansiktet mitt. Og når en sitter og ser litt sånn nedover så syns i hvert fall alle dobbelthakene. Men, nå har jeg ingen dobbelthaker. Ogjeg testet Skype igjen i går, for første gang på leeenge. Jeg ser slett ikke verst ut. Jeg ser helt normal ut. Normalvektig altså. Vi ser jo ikke inni hodet mitt...:-D

Jaja, så flott. Da skal jeg da begynne å skype igjen. :-D

Hva jeg slipper å bekymre meg over

Så hva slipper jeg nå å bekymre meg over?

Jeg slipper å bekymre meg over hva jeg skal ha på meg, og hvordan klærne sitter, og at jeg aldri følger meg fin eller komfortabel eller ok i et antrekk. Jeg slipper å mislike meg selv når jeg kommer på badet og ser meg selv i speilet. Jeg slipper å få dårlig samvittighet for hva jeg spiser til frokost. Når jeg reiser ut om morgenen bekymrer jeg meg ikke om hva folk jeg møter ser, og syns om meg. Når jeg kommer på jobb, eller treffer nye mennesker, møter jeg de med et smil og med forventninger på null eller pluss - ikke på minus 200. Jeg blir sulten ofte, og spiser ofte, men har ikke en bekymring for at jeg spiser ofte, meg av og til blir mett. Jeg blir fort sulten igjen.
Jeg bekymrer meg ikke for å bli sliten av å gå i trappa på jobb, eller gå til et møte. Jeg slipper å bekymre meg over hva folk syns når de ser hva jeg handler på butikken på ettermiddagen.
Om jeg spiser ute bekymrer jeg meg ikke for hva folk ser og syns om meg.
Jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg ikke trener hele tiden. Jeg trener for å holde meg sunn og frist, ikke for at noen som går forbi skal se at jeg trener.

Når jeg reiser så bekymrer jeg meg ikke for at det skal være trangt i flysete. Jeg bekymrer meg ikke for plassen i disse dumme plastsetene i turistbussene. Jeg går på spa og tar massasje i spa-antrekk uten å bli flau over kroppen min og meg selv. Jeg går i bikini og driter i hva andre syns om min kropp.

Når jeg steller meg til kvelds så bekymrer jeg meg ikke over den personen som ser meg i speilet og som har hatt en god dag. Jeg har hatt gode møter med andre mennenesker og har vist hvem jeg er, og gitt av meg selv. Når jeg legger meg trenger jeg ikke bekymre meg for sure oppstøt, ryggvondt, pustestopp, og at jeg ikke er uthvilt på morgenen.

Har operasjonen gjort dette? Eller er det jeg som har snudd tankene? Vel, det er to sider av samme sak. Jeg skylder på operasjonen. Jeg velger å skylde på den. Eller være takknemlig for at den har forårsaket dette.
For dette føles bra!

Begynner jeg å bli litt for avslappet med maten?

Hvis du har fulgt meg og bloggen min så vet du at jeg ble operert i desember 2011. Så, nå nærmer det seg to år siden operasjonen. Jeg har gått ned 40-45 kilo. Siden vekten går litt opp og ned så må jeg si det slik. I sommer da jeg var nesten tre uker i USA, og det ble mye feit mat, gikk jeg opp fire kilo. Men, i perioder med flytting, bytting av jobb etc så går jeg fort ned noen kilo.
Dette skjer uten at jeg følger spesielt med på matinntaket.

Så, begynner jeg å bli litt slapp? Kanskje det. Hvorfor tenker jeg på det? Vel, jeg trenger jo ikke gå ned mer i vekt. Jeg ser helt fin ut slik jeg er. Ønsker jeg å gå ned mer i vekt? Njææ...ikke egentlig. I hvert fall ikke som et viktig punkt. Kanskje det heller er den gamle jojoslankeren som skinner igjennom. Den som aldri var fornøyd med seg selv. Men denne jojoslankeren må begraves!

Så hva spiser jeg? Og hva drikker jeg?
La meg ta drikke først. Jeg syns det er en utfordring å drikke noe med kullsyre, så jeg forsøker å unngå dette til en stor grad. Jeg drikker solo innimellom, og vanlig cola. Jeg drikker øl. Og vin med bobler også. Men, til maten er eplemost, juice eller vann - eller melk, helt ok. Drikker jeg til maten tenker du...hehe. Ja, jeg gjør det! Jeg drikker mindre enn før til maten, siden anbefalingen er å drikke FØR og ETTER måltidet. Men det blir da så tørt. Så, jeg har et glass med maten, og tar noen slurker. Når jeg klarer å bruke god tid på måltidet så merker jeg når jeg begynner å bli mett, og jeg kutter ned på drikke for å få i meg mer mat om jeg spiser for fort og blir fort mett.

Hva spiser jeg? Tja, egg til frokost er godt. Enten to kokte egg med en brødskive til. Eller to stekte egg. Ja, jeg klarer å spise to kokte egg og en brødskive. Jeg klarer å spise to stekte egg også, og det meste av en brødskive til. Jeg er ikke alltid så flink til mellommåltider. Men jeg jobber med det. Lunch kan bli varmrett eller pålegg uten brød. Minst mulig karbo, mest mulig proteiner. Til middag forsøker jeg også å få i meg mye proteiner, fremfor karbo og fett. Men, jeg er nok ikke 100% flink.

Jeg teller ikke kalorier. Jeg teller ikke gram proteiner pr dag. Jeg bruker vektklubb i VG av og til, for å kontrollere inntaket. Det viser nok litt for mye fett og karbo, i forhold til proteiner, men jeg har holdt vekten ganske stabil i snart seks måneder.

Hvordan dette vil fungere fremover, tja, godt håper jeg!

Jeg tror det viktigste er rutinene med å forsøke, forsøke lite karbo, forsøke mye proteiner. Å forsøke å gjøre de rette valgene hver dag, hver uke. Jeg ønsket meg en softice i sommer, den tok jeg ikke før forrige uke! Jeg valgte den bort for mat. Jeg valgte bort kaloriene og fettet og karboene i den for proteiner og riktig mat. Litt stolt kan jeg jo være av det!

Og jeg kan fremdeles bli bedre på å trene!

Jaja, det går bra. Jeg er happy!

Blunker du til meg?

For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.

Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.

Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.

Og så går det nedover igjen

Puh. Hvis du har lest mitt forrige innlegg så vet du hva jeg snakker om. De sommerkiloene som snek seg på, vet du. Og, kanskje jeg ikke passet nok på i sommer, på hva jeg fikk i meg. Eller, at jeg syns det var ok å spise og drikke litt annerledes på ferie og sånn.
Det var nok en kombinasjon tenker jeg.

Men med bare få dager med fokus på næringsinntaket så går vekta nedover igjen. Og dette er selv om jeg har vært på seminar med jobben og spist hotellmat.

Go-følelsen er tilbake!
Jeg har kontroll. For et fantastisk kontroll-hjelpemiddel jeg har kjøpt meg.

Fantastisk. Me very happy!

Å nei, jeg går opp i vekt

Den store skrekken senker seg over heimen. Å nei! Jeg går opp i vekt. Etter ett og et halvt år med vektnedgang eller stillstand så har jeg gått opp tre-fire kilo siden i våres. Å nei!
Jeg kjenner skrekkfølelsen fra tidligere slankekurer bre seg i kroppen. En isnende følelse av å miste kontroll. Å ikke ha kontroll. Å være feit. Å føle meg mislykket. Å hate meg selv. Å nei.

Det var egentlig litt fint å kjenne på den følelsen igjen. Å kjenne hvor jævlig den er. Hvor lite jeg ønsker at den skal styre livet mitt, følelseslivet mitt.

Jeg ønsker å kvitte meg med den følelsen. Jeg skal lære meg å kontrollere den. Jeg må!

OK. Så hvorfor har jeg gått opp i vekt? Har jeg gjort noe annerledes? Er det naturlige forklaringer?
Joda, det er sommer. På sommerferie i USA har det blitt mye mer mat og godis, som til sammen helt sikkert har maxet ut kaloribehovet pr dag. Om, selv om vi har gått i fornøyelsesparker i timevis, så blir ikke det nok for å balansere kaloriinntaket.

Jeg har nå sjekket ved å registrere alt jeg får i meg hver dag, og ser at når jeg ikke trener så maxer jeg ofte ut kaloriinntaket enda. Hm. Ikke sjokkerende rart. Men, en god forklaring egentlig.

Så flott at det var en normal forklaring på dette. Ikke noe magisk har skjedd. Jeg kan kontrollere dette!

OK. Da gjør vi det. Da må vi stramme litt inn igjen på matinntak. Og spesielt på hva som gir mange kalorier og fett. Og, fortsette den gode trenden med regelmessig trening. Flott.

Så, nå ser jeg at vekta går nedover igjen. Fint!

Puh.... Scarey!
Men jeg er min egen sjef. Min egen mester.
Jeg bestemmer. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg klarer dette. Jeg har bedre forutsetninger nå enn tidligere for å klare dette.

Köra på du bara! Jadda!

Snart tilbake på matchvekt.
(jeg kan jo nevne at vekten uansett er kjempeflott der jeg er nå også, så det er ikke noe problem, men å få oppover igjen - det må kveles ved fødselen inntil jeg klarer å stabilisere meg.

Det skal jeg klare!