Begynner jeg å bli litt for avslappet med maten?

Hvis du har fulgt meg og bloggen min så vet du at jeg ble operert i desember 2011. Så, nå nærmer det seg to år siden operasjonen. Jeg har gått ned 40-45 kilo. Siden vekten går litt opp og ned så må jeg si det slik. I sommer da jeg var nesten tre uker i USA, og det ble mye feit mat, gikk jeg opp fire kilo. Men, i perioder med flytting, bytting av jobb etc så går jeg fort ned noen kilo.
Dette skjer uten at jeg følger spesielt med på matinntaket.

Så, begynner jeg å bli litt slapp? Kanskje det. Hvorfor tenker jeg på det? Vel, jeg trenger jo ikke gå ned mer i vekt. Jeg ser helt fin ut slik jeg er. Ønsker jeg å gå ned mer i vekt? Njææ...ikke egentlig. I hvert fall ikke som et viktig punkt. Kanskje det heller er den gamle jojoslankeren som skinner igjennom. Den som aldri var fornøyd med seg selv. Men denne jojoslankeren må begraves!

Så hva spiser jeg? Og hva drikker jeg?
La meg ta drikke først. Jeg syns det er en utfordring å drikke noe med kullsyre, så jeg forsøker å unngå dette til en stor grad. Jeg drikker solo innimellom, og vanlig cola. Jeg drikker øl. Og vin med bobler også. Men, til maten er eplemost, juice eller vann - eller melk, helt ok. Drikker jeg til maten tenker du...hehe. Ja, jeg gjør det! Jeg drikker mindre enn før til maten, siden anbefalingen er å drikke FØR og ETTER måltidet. Men det blir da så tørt. Så, jeg har et glass med maten, og tar noen slurker. Når jeg klarer å bruke god tid på måltidet så merker jeg når jeg begynner å bli mett, og jeg kutter ned på drikke for å få i meg mer mat om jeg spiser for fort og blir fort mett.

Hva spiser jeg? Tja, egg til frokost er godt. Enten to kokte egg med en brødskive til. Eller to stekte egg. Ja, jeg klarer å spise to kokte egg og en brødskive. Jeg klarer å spise to stekte egg også, og det meste av en brødskive til. Jeg er ikke alltid så flink til mellommåltider. Men jeg jobber med det. Lunch kan bli varmrett eller pålegg uten brød. Minst mulig karbo, mest mulig proteiner. Til middag forsøker jeg også å få i meg mye proteiner, fremfor karbo og fett. Men, jeg er nok ikke 100% flink.

Jeg teller ikke kalorier. Jeg teller ikke gram proteiner pr dag. Jeg bruker vektklubb i VG av og til, for å kontrollere inntaket. Det viser nok litt for mye fett og karbo, i forhold til proteiner, men jeg har holdt vekten ganske stabil i snart seks måneder.

Hvordan dette vil fungere fremover, tja, godt håper jeg!

Jeg tror det viktigste er rutinene med å forsøke, forsøke lite karbo, forsøke mye proteiner. Å forsøke å gjøre de rette valgene hver dag, hver uke. Jeg ønsket meg en softice i sommer, den tok jeg ikke før forrige uke! Jeg valgte den bort for mat. Jeg valgte bort kaloriene og fettet og karboene i den for proteiner og riktig mat. Litt stolt kan jeg jo være av det!

Og jeg kan fremdeles bli bedre på å trene!

Jaja, det går bra. Jeg er happy!

Blunker du til meg?

For en hyggelig utvikling. Menn blunker til meg. På jobben til og med. Ikke et slikt "kom skal vi leke doktor"-blunk, men mere slike hyggelige oppmuntrende blunk. Det er jammen hyggelig.

Når man ikke har vært bortskjemt med positiv oppmerksomhet så er det veldig hyggelig når dette skjer. Og at det skjer oftere og oftere. Vekten min holder seg stabil nå, jeg går verken opp eller ned. 40-45 kilo ned er flotters, og jeg er fornøyd med kroppen slik den er.

Og, når jeg har en fremtoning som fører til positiv oppmerksomhet så er dette veldig koselig. En hyggelig bieffekt av operasjonen antar jeg.

To måneder til toårsjubileum

Nå er det slik at jeg innimellom nesten glemmer at jeg er operert. Jeg spiser kontrollert, men det meste. Det stopper seg av seg selv - hvor mye jeg får i meg - og dette varierer etter hva jeg spiser. Men ellers så går ting mye av seg selv. Vekta har vært ganske stabil over noen måneder, men jeg har hatt en veldig skiftende livsstil i flere måneder og har ikke fått spist akkurat den optimale maten. Men, det er fint å se at jeg ikke går opp når jeg må spise det jeg får servert.
Når jeg om en uke kan stabilisere livet litt, og innføre mer rutiner, håper jeg å se at kanskje vekta går ned en kilo eller to, men det er ikke nødvendig. Den eneste grunnen til dette er at jeg eventuelt skal kunne ha en kilo eller to å gå på uten å tippe over 80 kilo i for eksempel jula eller andre festiviteter som kan gi litt vektoppgang.
Men sånn som livet har endret seg. Sånn som jeg har endret meg. Sånn som jeg har kunnet vise og gi av meg selv.
Fremdeles angrer jeg ikke et sekund.

Og så går det nedover igjen

Puh. Hvis du har lest mitt forrige innlegg så vet du hva jeg snakker om. De sommerkiloene som snek seg på, vet du. Og, kanskje jeg ikke passet nok på i sommer, på hva jeg fikk i meg. Eller, at jeg syns det var ok å spise og drikke litt annerledes på ferie og sånn.
Det var nok en kombinasjon tenker jeg.

Men med bare få dager med fokus på næringsinntaket så går vekta nedover igjen. Og dette er selv om jeg har vært på seminar med jobben og spist hotellmat.

Go-følelsen er tilbake!
Jeg har kontroll. For et fantastisk kontroll-hjelpemiddel jeg har kjøpt meg.

Fantastisk. Me very happy!

Å nei, jeg går opp i vekt

Den store skrekken senker seg over heimen. Å nei! Jeg går opp i vekt. Etter ett og et halvt år med vektnedgang eller stillstand så har jeg gått opp tre-fire kilo siden i våres. Å nei!
Jeg kjenner skrekkfølelsen fra tidligere slankekurer bre seg i kroppen. En isnende følelse av å miste kontroll. Å ikke ha kontroll. Å være feit. Å føle meg mislykket. Å hate meg selv. Å nei.

Det var egentlig litt fint å kjenne på den følelsen igjen. Å kjenne hvor jævlig den er. Hvor lite jeg ønsker at den skal styre livet mitt, følelseslivet mitt.

Jeg ønsker å kvitte meg med den følelsen. Jeg skal lære meg å kontrollere den. Jeg må!

OK. Så hvorfor har jeg gått opp i vekt? Har jeg gjort noe annerledes? Er det naturlige forklaringer?
Joda, det er sommer. På sommerferie i USA har det blitt mye mer mat og godis, som til sammen helt sikkert har maxet ut kaloribehovet pr dag. Om, selv om vi har gått i fornøyelsesparker i timevis, så blir ikke det nok for å balansere kaloriinntaket.

Jeg har nå sjekket ved å registrere alt jeg får i meg hver dag, og ser at når jeg ikke trener så maxer jeg ofte ut kaloriinntaket enda. Hm. Ikke sjokkerende rart. Men, en god forklaring egentlig.

Så flott at det var en normal forklaring på dette. Ikke noe magisk har skjedd. Jeg kan kontrollere dette!

OK. Da gjør vi det. Da må vi stramme litt inn igjen på matinntak. Og spesielt på hva som gir mange kalorier og fett. Og, fortsette den gode trenden med regelmessig trening. Flott.

Så, nå ser jeg at vekta går nedover igjen. Fint!

Puh.... Scarey!
Men jeg er min egen sjef. Min egen mester.
Jeg bestemmer. Jeg vet hva som er best for meg.
Jeg klarer dette. Jeg har bedre forutsetninger nå enn tidligere for å klare dette.

Köra på du bara! Jadda!

Snart tilbake på matchvekt.
(jeg kan jo nevne at vekten uansett er kjempeflott der jeg er nå også, så det er ikke noe problem, men å få oppover igjen - det må kveles ved fødselen inntil jeg klarer å stabilisere meg.

Det skal jeg klare!

Slitsomt med oppmerksomhet?

Er det slitsomt med oppmerksomhet?
Er det forskjell om det er positiv eller negativ oppmerksomhet?

Jeg får mye oppmerksomhet etter å ha hatt et relativt stort vekttap. Det er mange kjente og kollegaer som kanskje ikke ser meg så ofte som har kommentert at jeg ser bra ut. Det er veldig hyggelig. Men det er nesten litt flaut også.
Ikke misforstå, det er veldig hyggelig med positiv oppmerksomhet. Men har jeg fortjent det? Er det å jukse å operere seg? Er det jeg som skal ha æren, eller er det Aleris, som faktisk opererte meg? Har jeg tatt en lett vei ut, og egentlig bare er lat?
Og, hvordan skal jeg ta oppmerksomheten? Og, hvordan svarer jeg når jeg blir spurt om jeg tar trent mye? Eller, de som bare sier "du må ha trent mye!". Den ene gangen jeg svarte "nei, egentlig ikke!" så fikk jeg noen blikk som var litt forvirret. Hvordan svarer jeg når de spør hva jeg har gjort?
Vel, dette er jo min sannhet og jeg sier akkurat så mye eller lite som jeg selv ønsker.

Det å få oppmerksomhet for at jeg ser bra ut er hyggelig. Men, som dame forbeholder jeg meg retten til å over analysere det du sier. Hva mener du? Bra i forhold til hva? Iforhold til meg selv for to år siden, eller i forhold til andre? Og i så fall, hvilke andre? Andre tjukke, eller andre tynne? Betyr det forresten noe for meg?

Det er nesten litt flaut at så mange kommer med så mange positive kommentarer - for jeg velger å ta det positivt. Jeg blir litt flau inni meg, for jeg må hele tiden vurdere om jeg har tatt en snarvei og jukset, eller om jeg gjorde et godt og riktig valg. Nå vet jeg jo at jeg gjorde et godt og riktig valg, så hvorfor tar jeg egentlig denne ekstrarunden igjen og igjen?

Jeg vet innerst inne at jeg tok det riktige valget for meg. Og jeg vet at jeg ikke kan slappe av, ikke et sekund. Ikke hvis jeg ønsker å holde vekten. Jeg holder vekten nå, sånn mer eller mindre.

Men, når jeg får positiv oppmerksomhet, jeg ønsker kanskje mer oppmerksomhet for jobben jeg gjør, og for den jeg ER, enn hvor mye jeg veier, eller hvordan jeg ser ut.

Men, skal jeg velge mellom ingen oppmerksomhet, og oppmerksomhet om at jeg ser bra ut, hva velger jeg? Ingen oppmerksomhet eller noe oppmerksomhet?

Jeg må velge selv hvordan jeg bruker oppmerksomheten jeg får. Velger jeg å ta den med som god karma, som gode innspill som vil bære meg videre? Eller velger jeg å være en riktig nordmann, og ikke takle å si takk, og heller vifte det bort? Hehe, vi nordmenn er ikke så gode til å ta imot komplementer!

Jeg ønsker å bli bedre på deg, og jeg tror jeg begynner å komme meg. Jeg sier takk når noen kommenterer mitt utseende. Jeg holder kjeft og sier ikke at "jeg heller vil sees for hva jeg gjør og hvem jeg er, ikke hvordan jeg ser ut". Jeg må ta komplementene med som gode tanker og ønsker fra folk som vil meg vel! Jeg må velge å ikke se på det som idioter som ikke så meg da jeg var tjukk. Da legger jeg opp til problemer for meg selv, tror jeg.

Nei, fortsett å gi meg komplementer! De kan jeg ta frem på dårlige dager, værsåsnill. Når jeg er redd for at jeg ikke klarer å stabilisere vekta. Når jeg føler at jeg har valgt en lett utvei. Når jeg er usikker på om noen liker meg for meg, eller for utseende.

Komplementer tas imot med takk, takk!

En maratonløper - jeg?

Det er mye lettere å jogge etter vektnedgangen. Jeg har stort sett alltid trent mye, mange forskjellige idretter, og aldri vært redd for en utfordring. Etter operasjonen håper jeg det blir lettere, uansett, å trene regelmessig. Nå er det på overtid å starte formingen av kroppen, slik at jeg får se hva jeg kan gjøre selv, og hvordan huden og kroppen blir seende ut. Planen er jo at det skal være mulig ved trening, gode gener og tid, slippe å måtte fjerne ekstra hud for eksempel. Vi får se.

Tilfeldig så jeg en da en reportasje om noen damer som satser på å løpe Roma maraton i 2014. Det hadde vært morsomt å bli med på. Jeg har lekt med tanken om å løpe maraton i flere år, og kanskje nå er tiden?

Men er jeg en maratonløper. Jeg er i hvert fall treg nok, til å kunne holde jevn, rolig tempo. Og jeg er utholdende og sta som møkk! Så da burde vel grunnforutsetningene være til stede.
Motivasjon? Ikke noe problem!

Så er det å bestemme seg da!
Denne type utfordring bør i hvert fall gi gode resultater i kroppsformingen jeg ønsker sette i gang med!