Fem år etter - jeg har løpt maraton

Det blir sjeldnere og sjeldnere jeg tenker på bloggen. Og jeg har kanskje ikke behov for å bruke den mer, selv om jeg egentlig startet den for deg - du som vurderer operasjon, eller akkurat har tatt den.

Etter fem år og en måned er jeg forsatt på matchvekt mellom 81 og 83 kilo. 81 om sommeren når jeg trener mye, og 83 om vinteren da jeg ikke trener. Ikke bra, jeg vet. Men jeg er heller realist en skuffet optimist.

Jeg gikk opp tre kilo for mye forrige vinter. De gikk jeg ned igjen sist sommer. Uten å prøve. Jeg tror det igjen var et bevis på at kroppen holder på kalorier og kilo når hodet og resten av kroppen har det vanskligere. Jeg hadde vært i en presset situasjon over noe tid, og jeg tror det var derfor jeg ikke gikk ned disse vinterkiloene.

Sist sommer fikk jeg min første idrettsskade. Hehe, jeg! Idrettsskade. Det er jeg litt stolt av. Jeg hadde jogget for mye - jogger fortsatt - ikke løper. Og jeg hadde ikke trenet kjernemuskulaturen som jeg VISSTE jeg burde. Så fikk jeg en betennelse i hoften, da muskulaturen ble for stram. Den ble betent, og presset på ishijas-nerven. Det var så vondt da jeg gikk til kiropraktor at jeg ikke klarte å sette meg ned på do uten å støtte og senke kroppen ved hjelp av armmusklene. Da klarte jeg nesten ikke å stå på beinet hvor den betente hoften hang fast.

Jeg kunne ikke sitte eller stå, akkurat det jeg må på jobb. Jeg måtte holde meg i bevegelse eller ligge. Så da ble jeg sykemeldt og gikk 5 uker sykemeldt. Hele sommerferien ble preget av at jeg ikke kunne sitte, og det var skuffende å ike kunne dra på fjelltur med kjæresten.

Nuvel. Jeg ble bra, uka etter jeg ble friskmeldt jogget jeg årets andre halvmaraton, dette på Reykjavik. Årets første halvmaraton gikk i mai i Riga. Og årets siste halvmaraton gikk i Oslo i september.

Og...mitt første hele maraton fullført jeg uten problemer i Washington DC 30 oktober. Hurrah for meg. Når jeg sier uten problemer så var det jo ikke godt. Og det tok mye motivasjon under vegs. Det var lang. Og det var varmt. nesten 30 grader. Og jeg brukte rett over 6 timer, så jeg trenge mye mer motivasjon og stamina enn de som bruke 3-4 timer. Men jeg fullførte. Og hadde kun en liten vannblemmeantydning på ringtåa (den nest minste på ene foten). :-D Jeg gikk jo som en maratonløper de første dagene etterpå, men det gjorde jo 40 000 andre i byen også, så det gjorde ingen ting.

Helmaraton hadde blitt målet mitt. Check!
Så nå må jeg finne meg nye motivasjoner.
Jeg har meldt meg på Sentrumsløpet i Oslo i april, for å få treningsmotivasjon. Men jeg finner på noe.

Jeg tror dette har vært med å holde vekten nede. Og jeg er strålende fornøyd med at jeg tok operasjonen. Tenke seg til, jeg en løper. Etter tre halvmaraton, en rekke 10-kilometere og ha fullført US Marine Corps Marathon i 2016 så må jeg vel nesten kunne kalle meg en løper.
Motivasjonen har uansett vært å holde meg i form. Og om jeg måtte ta køen så var ikke det noe problem. De som syns jeg er treg kan holde kjeft. Jeg er uansett mye raskere enn alle som sitter i sofaen.
Så det så!
Livet er ikke så værst.

Fire år og en måned etter operasjonen

Hei og takk for sist,
Det er lenge siden jeg skrev noen ord. Det siste året har vært bra. Kroppen er stabil, det vil si vekten. Resten av kroppen er stabil den også, altså. Jeg har hatt stabil velt på ca 81 kilo, så de tre kiloene jeg skrev om sist gang er borte. Men vekten går opp og ned 2-4 kilo sånn av og til. I sommerhalvåret så fikk jeg trent godt. Jeg deltok på flere mosjonsløp, blant annet mitt første halvmaraton i Oslo i september. Jeg er påmeldt tre halvmaraton i år, og andre mosjonsløp, så jeg må bare fortsette å holde meg i form. Det er god motivasjon i disse løpene. Jeg driter i fart og hvor fort andre løper. Jeg er med for min egen del. I egen fart.

Kroppen er helt fin. Den er stabil og grei å ha med å gjøre. Jeg merker at jeg kan spise mer enn før, men andre ganger så kan jeg bare få i meg lite. Det har litt med hva det er jeg skal spise. Jeg forsøker å være forsiktig alikevel, selv om vekta kun er en faktor som jeg ser på.

Jeg spiser vitaminer. Men jeg er ikke flink nok til å ta de hver dag. Jeg har begynt med B-vitamin da siste prøve viste litt lavt nivå. Og jeg har fremdeles litt hårtap og skjøre negler. Jeg har D-vitamin, og multivitamin sammen med omega 3. Og sink og magnesium på grunn av muskelkramper når jeg trener en del.
Men dette er ingen belastning. Jeg tar vitaminer med glede da jeg føler meg bedre.

Jeg har en del løs hud fremdeles. På overarmer og lår. Men jeg syns magen er verst. Så den ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg må bare vente og ta det når det ikke er snø og snømåkingsbehov ute.

Jeg angrer ikke på operasjonen. Jeg er så glad for at jeg gjorde det.
Jeg har fått ett nytt liv.

Takk for at du følger meg her. Lykke til til deg også!

Tre kilo opp - ikke fra uvettig spising, men fra D-vitaminmangel - så det så!

Ja. Dette var pussige saker. I hele høst har jeg hatt verking i kroppen og vært veldig slapp og lat. Jeg har hatt noe som minnet meg om en begynnende depresjon, med melankolske stemninger som ikke passet inn i det store bildet. Det hele føltes merkelig.
Jeg tok blodprøver i november/desember og de var fine. I desember tok jeg blodprøver igjen og fikk resultatet vurdert på Aleris. Kirurgen jeg hadde telefonintervju med var fornøyelig; "Du er lav på D-vitamin! Tar du D-vitamin?" Jeg; "Nei, jeg tok det i førsten etter operasjonene, men sluttet da det stabiliserte seg." Kirurgen; "Det stabiliserte seg kun fordi du tok D-vitamin! Alle nordmenn er jo lave på D-vitamin. Du må ta D-vitamin!" Hehe. Jeg sa ikke at jeg selvsagt ikke har bestemt dette på egenhånd, men fulgt de anvisninger jeg har fått på Aleris.

Så, jeg dro og kjøpte D-vitaminer og startet med en gang. Jeg skulle ta dobbel dose frem til påske, og så ta vanlig dose.

Jeg googlet D-vitaminmangel og ser at mange av symptomene er lik de jeg har hatt i høst, og lik depresjon. Etter ta jeg startet "overdosering" med D-vitamin (beordret av kirurg altså!) så har kroppen blitt mye bedre, mindre verking og ømhet. Mer energi. Mindre melankoli. Og to kilo gikk av med en gang. Pussig. Morsomt.

Så, det er ikke bare-bare å forstå hva som skjer. Det er fint at jeg merket at det var noe som ikke var riktig. Den første blodprøven i november viste at jeg var innenfor verdiene på D-vitamin, men i nedre del av skalaen. Det burde kanskje både jeg og fastlegen fanget opp. Men, dette er jo en vitenskap som spesialister skal mene noe om. Så kan jeg begrense meg til å uttale meg med skråsikker uvitenhet om min egen kropp.

Uansett er kroppen mye bedre, jeg får trent bedre, og humøret er bedre.

Ekstra hud - del 2

Ingen operasjon. Nei, jeg ombestemte meg.
For det første så fikk jeg noen spørsmål om operasjonen som jeg ikke syns jeg fikk gode nok svar på fra de som skulle operere meg. Ett av spørsmålene var om huden på sidene også ble strammet, eller om det bare var foran. Da ville det jo se litt rart ut, men jeg lurte på det og syns ikke svaret var godt nok. I ettertid så har jeg forstått at huden på sidene også strammes inn/trekkes inn, så det blir nok bra.

Den andre utfordringen var å ikke kunne løfte noe på fire uker, og på vinteren. Det vil si at jeg ikke kunne bære inn ved, eller en gang åpne/lukke garasjeporten. Det gjør det umulig for meg å ta operasjonen på vinteren. På sommeren kan jo bilen stå ute, og jeg trenger ikke fyre i peisen. Så da vil dette bli enklere.

Det siste ankepunktet mitt var at jeg var veldig sliten i kroppen. Det hadde jeg vært i hele høst. Jeg syns jeg burde ha bedre allmenntilstand før jeg går løs på en operasjon. Så selv om jeg ville vært sykmeldt i fire uker etterpå, og kunne hvile da, så ville det bli en del smerter. Og kanskje ikke så mye hvile. Så jeg bestemte at jeg utsetter operasjon og ser senere hva jeg bestemmer meg for.

Ekstra hud

Jeg har vært hos min fastlege og fått henvisning til kirurg for å vurdere å fjerne ekstra hud på overarmer og mage. Og lår som tredje-prioritet. Det er etter lang betenkningstid jeg gikk til min lege. Og jeg betenker meg også før, under og etter besøk hos kirurg.
Jeg har en del ekstra hud på overarmene. Når jeg trener så merker jeg det (og hører det) ekstra godt. Og det kan være et problem når jeg kjøper klær, at overarmene på klær blir for trange.
Min største bekymring har dog vært magen. Jeg er veldig fornøyd med navlen min. Veldig. Men to ganger har navlen blitt brukt i en operasjon, ved fjerning av galleblære og så ved overvektsoperasjon. Den har blitt fin etterpå. Det var kun ett lite uhell etter galleblæreoperasjonen da navlen gikk lekk ett år etter operasjonen. Ja! Faktisk!
Nå som jeg har en del ekstra hud over og under navlen, og dette er hud jeg ikke vil klare å trene bort, så blir navlen borte i all huden. Den får ikke puste. Jeg blir bekymret for at den skal bli lei og irritert. Navlelo er en ting, men om den blir irritert så er det ikke lett å komme seg inni navlen og rense den.

Jeg har vært hos kirurg. Det er ett års ventetid for overarmer og lår der jeg var. Minst. Jeg kan velge å betale mageoperasjon selv, og så få den umiddelbart. Det vil koste meg 41 000 blanke norske kroner. Det velger jeg å mene at det er verd. Så om et par uker skal jeg bli operert for ekstra bukskinn.

Det er en stor operasjon syns jeg, selv om den bare varer i 1,5 time. Jeg blir sykmeldt i fire uker. Magen skjæres opp (huden da, ikke magen) under navlen, og så dras skinnet ned. Navlen skjæres ut og sys på igjen når huden er strammet opp. Om det viser seg at magemusklene er dratt fra hverandre (fra overvekten antar jeg) så blir de også sydd sammen.
Jeg får satt inn dren første døgnet. Jeg må holde meg i en times avstand fra sykehuset de første to døgn. Og jeg får ikke være alene. Jeg vurderer enda om jeg skal gjøre det eller ikke. Den følelsen og vurderingen tillater jeg meg å beholde helt frem til operasjonssalen.

Men, jeg merker at jeg irriterer meg over den ekstra pølsemagen som jeg ikke vil klare å fjerne selv. Så det er nok verd det. Jeg betaler selv så jeg kan bestemme selv og mene hva jeg vil.

Det blir spennende å se om magen blir fin. Det er jeg sikker på at den blir. Men, rekonvalesensperioden liker jeg ikke tanken på. Jeg må holde meg i ro, og ikke bære mye. Garasjeporten min er så tung at jeg lurer på hvordan jeg skal gjøre det med bilen. Hm.

Jeg syns det hadde vært fint å fjernet litt på armer og lår også, men om denne operasjonen blir mye styr, kanskje jeg ikke lengre syns det er verd det.

Spennende tid.

Tre kilo opp etter uvettig spising

Hjelp! Jeg har slurvet med rutinene. Jeg har derfor gått opp tre kilo. Er det mye? Ikke forhold til å gå opp 30 kilo så er det ikke mye. Men, jeg hadde jo stabilisert vekta. Og den har vært stabil i nesten ett og et halvt år. Så har jeg, etter en lang ferie og etter å ha begynt nye rutiner og ny jobb nå gått opp tre kilo. Det kjenner jeg på lårene og rundt livet. Jeg ønsker ikke å beholde disse tre kiloene.

De skal vekk!

Denne uka er jeg tilbake til å bruke Vektklubb for å registrere alt jeg spiser. Da kan jeg korrigere lettere undervegs. Trening viser underskudd på totalt kaloritall, så det er bra. Jeg får se på vekta lørdag morgen. Har jeg gått ned en av disse tre kiloene denne uka så er jeg strålende fornøyd.

Det er litt rart også, hvordan de har sneket seg på enda jeg sjekker vekta hver eller annenhver uke.
Jeg håper ikke det er jobbstress. Jeg håper det ikke er noe som skjer i kroppen. Jeg håper det kun er uvettig spising som har forårsaket dette.

Det kan jeg fikse selv!

Og sånn på den positive siden. En joggetur på fem kilometer er lekende lett. Det er ikke kjedelig engang. Så det er håp.

Det er viktig å følge med! Det må jeg gjøre resten av livet.
For jeg er fornøyd slik jeg er (minus de tre kiloene da).

Neste punkt blir kirurgvurdering av løs hud.

Ha en god dag og pass på!

En løper, jeg?

Lørdag deltok jeg på KK-mila. Jeg løp (eller jogget da) 5 kilometer.
Jeg jogget ut av Bislet med startnummer på magen!
Jeg hadde tights, og jeg driter i om rumpa ikke er tynn nok for noen. Den er tynn nok for meg!
Og jeg er fornøyd med meg selv som deltok, selv om jeg hater å løpe sammen med andre.

Neste blir en 5 eller 10 km i Oslo 11 oktober. Og jeg vurderer 10km for Grete (Waitz) under Oslo Maraton 20 september også.

Ja jeg kan!