Dette er en kjent følelse; den litt stressede følelsen av at jeg ikke går ned i vekt, eller at jeg ikke går ned fort nok. Jeg forsøker å veie meg hver mandag, men har lure-gått på vekta på jobbhybelen midt i uka. Den viser at jeg har gått opp en halvkilo. Denne vekta har alltid vist litt mere enn vekta jeg har hjemme, så det trenger ikke være noe dramatisk i dette. Det kan være riktig, fordi jeg har begynt å jobbe igjen, eller fordi jeg har gått over til vanlig mat. Eller det kan være feil, og jeg går egentlig ned i vekt slik jeg har gjort til nå.
Men, jeg får jo litt flashback til alle slankekurene jeg forsøkt. Jeg kunne gå ned 10-15-20 kilo, men hvis vekta viste noen hundre gram opp - av en eller annen kjent eller ukjent grunn - så var humøret labert.
Fienden:
Jeg må bestemme meg. Jeg kan ikke la badevekta bestemme over meg. Enten så har du feil! Ellers så er det en naturlig forklaring på dette.
Om det er jobben som påvirker kroppen og hindrer vektnedgang så er det virkelig alvorlig for min livssituasjon. Jobben er en stor del av livet mitt. Men jeg er viktigere enn jobben. Om arbeidsgiver ikke ønsker å legge til rette for meg så tar jeg konsekvensen av det.
Om det er naturlige forklaringer som er årsaken, for eksempel at jeg har begynt med vanlig mat, ja så går det jo over. Da er dette et naturlig platå som vi slankere er godt kjent med. Det er ikke så morsomt, men det er forklarlig.
Men det er jo litt kostelig at de samme tankene nå kommer, ÅH NEI! JEG GÅR IKKE NED! Hjelp! Jeg går opp igjen! Nei nei neeeiiiiI!
Dette er ikke mulig! Det er klart jeg vil gå ned i vekt!
Badevekt! DU HAR FEIL!
Så får vi se mandag hvem som vinner!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar