Innveiing uke 20 - minus 700 gram - totalt 25 kilo fremdeles

700 gram er litt lite å rapportere om. Men, på den annen side så har jeg jo rapportert om en halvkilo, og ingen vektnedgang. Så hvorfor ikke? Jeg registrerer at det ikke gir utslag på BMIen min (teller kun hele poeng). Og jeg teller kun hele kilo i total vektnedgang. Så det er ikke så mye nytt. Jeg driver å vurderer om jeg skal innføre veiing annenhver uke nå som mesteparten faktisk er tatt av. Jeg vet at jeg må gå ned 20 kilo til for å komme på BMI 25 og dermed være "normalvektig". Men det er ikke noe mål for meg. Jeg er nå fornøyd med vektnedgangen min, og er veldig happy som jeg er. Jeg kan trimme som jeg vil, jobbe og være aktiv som jeg vil, og kjøpe klær! Men, jeg skal nok ned noen små kilo til. Det er nok helt ok, men kanskje det er mer motiverene å veie meg annenhver uke isteden.

Når det gjelder spising så spiser jeg fremdeles som jeg har gjort etter operasjonen. Jeg forsøker å spise mye proteiner, og at matvarene inneholder under 10% fett og karbohydrater. Jeg har ingen problemer med dette og ser ingen grunn til å slutte med dette. Jeg er forsiktig med hva jeg spiser, og er forsiktig med mengden jeg spiser. Om jeg spiser for fort så merker jeg det godt. I dag morges "kastet jeg innpå" et kekkebrød med leverpostei, et glass melk og en yoghurt. Det gikk unna på under 10 minutter tror jeg. Da kjente jeg det etterpå, det var for fort. Det var heldigvis ikke veldig ubehagelig, bare litt ubehagelig, og gikk over i løpet av noen få minutter. Om jeg har spist mye for mye eller veldig for fort, så vil jeg kunne kjenne ubehag i opp til 15-20 minutter. Det er jo ingen vits i å utsette seg for det. Og ihvertfall ikke når dietten går bra.

Nå skal det sies at jeg har spist antageligvis 15 nonstop idag. Og jeg tok et vinglass i går kveld. Og lørdag kveld. Men jeg har ikke dårlig samvittighet for dette. Om vektnedgangen stopper så vil slike ting forsvinne ut av dietten veldig raskt.

Men igjen - NED ER NED!

Sju arr og en livstid

Jeg har sju arr på magen. Det vil si, jeg har egentlig 9, men to er i navlen og synes ikke. Med mindre du er spesielt interessert. Tre synlig arr har jeg fra jeg fjernet galleblæren i 1998. Den hadde da ikke fungert på over ett og et halvt år. Og den hadde hatt infeksjon og vært generelt ugrei å ha med å gjøre. Da den ble tatt ut fant de sju gallesteiner inni. Det første jeg så da jeg våknet fra narkosen, trøtt og kvalm, var et glass som sykepleieren hold foran øye mine. "Se, du hadde sju gallesteiner". Som om jeg brøy meg. Jeg ble enda mer kvalm. Etter noen måneder gikk navlen min lekk. Joda, det går an! Den var sydd feil. En kirurg så på den, snittet litt og tapet litt, uten bedøvelse må vite, og sa "Sånn, nå gror den rett" Og det gjorde den. Jeg liker navlen min! Jeg har en sånn som går innover.
Galleblæra tok nok kvelden fordi jeg på det tidspunktet hadde drevet med jojoslanking i nesten 15 år.
Jojolanking kan gjøre det med deg! Arrene er nesten usynlige nå. Og galleblæra er borte.

Jeg har fire ferske arr på magen. Igjen er et arr skjult i navlen. Som en stipled linje ligger de på rad og rekke fra høyre til venstre rett over navlehøyde. Det er der overvekten forsvant ut. Eller ihvertfall magesekken. De, arrene altså, har vært uproblematiske. De sprakk opp litt når jeg tok stiftene, men jeg satte på noen fargeglade plaster og noen strips en periode og så gikk det bra. Nå har de begynt å blekne. Et par er snart usynlige, og et par er fremdeles litt røde og synlige. De vitner om de 25-30 årene jeg har forsøkt å kontrollere vekten, men gått tapende ut av kampen. De vitner om valget jeg tok, fordi jeg ønsket å sikre en god helse, et langt liv, et lykkelig liv! De er verd tilsammen 98 000 kroner disse arrene.

De er verd hver krone! Og jeg skal ikke skjule de! De er mine hemmelige sparegrishull hvor jeg bytta ut fettet og penga, i lykke og aktivitet og glede og lettelse.

Sammen med andre arr, merker og skavanker gjør de meg til den jeg er! På lykke og fromme, på tro og ære, og for alltid og alltid meg. Lettere, i sinn og kropp, og bankkonto. Men, verd det! Å så verd det!

Innveiing uke 19 - minus 1,5kg - totalt minus 25 kg - WOOOT WOOOT

ER DET MULIG!?!?! På 4 måneder og 11 dager har jeg gått ned 25 kilo! 25 kilo! 25 KILO!!!
Dette har gått over all forventning!
Jeg tror jeg må blogge om dette lenge...
Hva skal jeg si? Hvor skal jeg begynne? 

Jo: 4000 kroner pr kilo! Det er det jaggu meg verd!
Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier våget å håpe på at det skulle gå så bra! Jeg satt som mål at om jeg gikk ned 20 kilo så var det strålende! Det ville være nok til å bevare helsa. Om jeg gikk ned 25 kilo så var det fint! Men men enn jeg håpet på. Ihvertfall i første omgang. Og om jeg skulle gå ned mer enn 25 kilo så er det helt ok, men ikke nødvendig. Nei du stooore! Jeg er ikke glad men mer lamslått over at jeg faktisk har fått en god vekt, BMI på 31 og kan trene og kjenner stor forskjell på at jeg har blitt mye lettere. Jeg kan nesten ikke vente til neste utendørs joggetur, og se hvor lett det blir når jeger 25 kilo lettere. Det var tungt å jogge sist sommer, men jeg gjorde det. Jeg tipper at musklene trives mye bedre, og leddene også, nå som jeg er slankere.

En dame på jobben idag så; "du er blitt så tynn!" Haha....tynn! Jeg! Haha.
Nei nå står ikke verden til påske! Ok, kanskje så gjør den det da!

98 000 kroner! Ja det var det verd. Hver krone. Og flytende julemiddag . pfffttttt....det er da ikke viktig i det hele tatt! Og at jeg må spise små måltider - pffftttt-----ikke relevant. Og at jeg må spise mange små måltider - uproblematisk.

Joda, jeg har gått ned 25 kilo til sammen. selv om BMI viser at jeg er overvektig så gjør grov beinbygning og mye musker at jeg ser slank ut.
Åh! Jeg gleder meg over livet! Og fremtiden!
Og jeg forsetter å spise alt jeg ser. For jo mer jeg spiser, jo mer går jeg ned. Og snart må jeg begynne å stabilisere vekta med å øke karbo og fett i dietten. Det kan jo bli hyggelig det også. Og en nytt forskningsprosjekt å prøve ut.

Jeg ønsker jo ikke å bli for tynn! Hehe. For tynn! Jeg! Hehe!
Dum-di-dum!

Hvordan ljuge om operasjonen?

Det er ikke alle som har lyst til å informere offentligheten om at jeg har slankeoperert. Forresten, det er jo et av de positive ordene. Vi kan kalle det fedmeoperasjon. Eller overvektsoperasjon. Høres det bedre ut? Nei, jeg liker ikke hvordan noen av ordene klinger.
Da jeg bestemte meg for operasjon, og la meg legge til at jeg visste at jeg kunne si nei helt til jeg sovnet inn på operasjonsbordet, så måtte jeg vurdere hvem jeg skulle informere i mitt nærmiljø. Jeg forsøkte å legge operasjonen i en periode som passet på jobben. Jeg har betalt for operasjonen selv, så dette kunne jeg selv påvirke i motsetning til de som får dekket operasjonen av det offentlige og er prisgitt lange ventelister, og positive svar fra en lang rekke evalueringer. Jeg la den til rett før jul. Slik at når jeg ble operert 12 desember var jeg kun en av mange som tok en lang juleferie. Ikke så mange merket at jeg var borte i flere uker. Min sjef var støttende og positiv til dette, og jeg tror det var en lettelse for han at jeg la dette i jula slik at jeg passet det inn mellom noen av våre hovedaktiviteter dette året. I tillegg var det to kollegaer som jeg trener med, spiser med, og jobber tett med som jeg informerte på forhånd. Begge var støttende og det har gjort det lettere i ettertid å ha de å støtte seg på, siden de vet hvorfor jeg spiser lite og sakte.
I familien informerte jeg kun min mor og stefar. Om noe skulle gå feil under operasjonen måtte hun få en mulighet til å vite om dette på forhånd syns jeg.
Jeg så ingen grunn til å informere noen andre i familien. De har ikke noen med det, og det er ikke alle jeg møter så ofte "in person".
Blant venner var det flere jeg følte jeg måtte "informere". Jeg har venner jeg har nær kontakt med, og som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg ønsket å informere de, ikke bare diskutere mitt valg, for det var tatt. Men mer for å kunne ha et vanlig "venne-liv" i ettertid, kunne spise og drikke lite sammen med de, slik at hverdagen kom tilbake raskere. Dette har fungert veldig bra.

Så kommer det som ikke er så lett. Hvordan håndtere spising med andre; middager, helgebesøk etc. Dette har vært en liten utfordring. Jeg har deltatt på festmiddager med tre retter hvor jeg har spist veldig lite til hver rett, men siden middagen strekker seg over flere timer har jeg kunnet småspise av alle rettene. Der har det tidvis gått greitt å kamuflere at jeg spiser lite. Tidvis har jeg fått spørsmål om at jeg er småspist. Mine forklaringer der har vært at jeg for eksempel har spist for fort og maten har stoppet seg. Eller jeg har sagt at jeg må spise sakte for magen min er litt ømtålig om dagen. Og jeg har sagt at jeg bare må hvile magen litt, og spist litt mer etter hvert. Alt dette er jo teknisk sett korrekt, jeg har bare unnlatt å si hvorfor det er slik.
Jeg har også vært på helgebesøk hos er venn som jeg ikke ønsker å informere om operasjonen. Dette var en person som var vant til å spise to ganger om dagen, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg burde jo ha tatt med meg knekkbrødpakker i veska. Eller Herbalife-barer, Ja, hva som helst. For jeg holdt på å sulte ihjel lørdagen da vi gikk i butikker etc. Til slutt havnet vi på en bar og jeg kunne bestille en ostetallerken som var knakendes god. Jeg fortalte at jeg pleide å spise 5-6 ganger om dagen.  Jeg overlevde og fikk hjemlagt omelett til frokost på søndag. Kommentarer om at jeg spiste lite ble parrert med at magen min var ømtålig om dagen, men at det ville stabilisere seg snart. Og at det ikke var noe farlig. Dette er jo også teknisk sett korrekt.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet - nesten - men jeg ønsker ikke å informere alle om at jeg har gjennomført en operasjon. Det har ingen noe med!

Når jeg nå får kommentarer om at jeg har krympet, ser sprek ut etc så sier jeg at jeg har "tatt meg sammen" litt. Jeg har aldri sett bælfeit ut, så det er ikke lett for selv mine nærmeste venner å forstå at jeg snart har gått ned 25 kilo. Jeg har kraftig kroppsbygning, mye muskelmasse, og så fett utenpå der igjen. Da blir det tungt.

Jeg er en person som hater uærlighet og å ikke fortelle sannheten. Men dette er en privat ting. Jeg ønsker ikke å fortelle alle om dette, og det tror jeg også det ligger litt skam i. Som vi tjukke vet, det er jo bare å spise litt mindre! Nja, det er jo ikke så enkelt. Jeg velger å fortelle mine utvalgte om dette. Og da går det mest på hvordan jeg kan gjøre fremtiden og hverdagene enklest mulig for meg selv, uansett hvem de andre er og hva de mener. Hva andre mener om slanke-/fedme-/overvektsoperasjoner er meg revnende likegyldig.

Og nå som jeg er på god vei til å bli ung, pen og rik har jeg lov til å åpne munnen igjen og snakke i det offentlige rom! Jeg sier som jeg har sagt siden jeg sluttet å røye, at jeg vil alltid forbli en røyker og ha sympati for de som røyker siden de blir "forfulgt". Jeg vil alltid i hodet være tjukk og jeg vil alltid ha sympati for de tjukke som gruppe.

Men jeg er så glad for mitt valg, og at jeg har investert i min gode, sunne og langtvarende fremtid!

Innveiing uke 18 - 500g ned - ned er ned!

Ned er ned heldigvis. Etter ei uke med litt ugrei spising som jeg ikke kan kontrollere 10% selv så gikk jeg ihvertfall ned litt. Det er fint. En halvkilo ned er mer enn ingenting ned. Jeg må forvente at jeg går saktere ned i vekt fremover. Og spesielt så lenge jeg ikke trener regelmessig må dette regnes med. Jeg satser på å starte opp jogginga når snøen forsvinner men det ser ut til å ta tid.
Jeg syns det er helt ok å ikke gå ned mye hver uke, så 500g ned er helt ok!

Styrt-oppkast, spist for mye eller for rask?

I helga har jeg vært på seminar med jobben. Vi har fått ok mat, men litt mer fett og karbohydrater enn jeg setter pris på. Jeg tror nok dette kan ha påvirket vekten til innveiing i morgen.
Lørdag kveld hadde vi fellesmiddag med tre retter. Forretten var laks, hovedretten rinsdyrkjøtt og dessert en perfekt sjokoladefondant. Jeg orket ikke å spise mye, og spiste sakte - syns jeg. Jeg har tidligere spist for fort noen ganger og kjent hvordan det føles. Følelsen jeg får etter å ha spist for fort er at maten har stoppet opp rett under halsen, og over der magesekken starter (tror jeg). Jeg kjenner et press der, og begynner å bli uvel. Om det har gått for langt begynner en kraftig økt spyttproduksjon. Etter ca 10-15 minutter går dette normalt over. Nå har jeg ikke opplevd dette så mange ganger, og ihvertfall under fem ganger. Men de gangene har det utartet seg slik.
Denne lørdagen må jeg enten ha spist mer enn jeg trodde, eller fortere enn jeg trodde, for det ble veldig ubehagelig. Jeg kjente at jeg hadde presset i brystkassa igjen, og så begynte en kraftig økt spyttproduksjon. I et beleielig øyeblikk gikk jeg fra bordet og ut for å få litt frisk luft, men det hjalp ikke. Jeg tenkte at jeg fikk forsøke å vente i 10-15 minutter slik at det ville gå over. Men, etter noen få muntter fikk jeg noe som kjentes ut som smerter i øvre del av magen, antagelig magesekken. Jeg hadde blitt litt bekymret over spyttproduksjonen, da jeg satt og svelget og svelget, siden jeg satt med middagsbordet. Smertene var ikke kraftige, men nye og ubehagelige. Jeg lurte på om det kunne ha noe med at jeg hadde svelget mye av spyttproduksjonen (beklager detaljene men dette er viktig å vite om). Jeg kjente plutselig at jeg måtte reise meg opp fra bordet og latet som ingen ting da jeg hurtig gikk fra bordet UNDER EN TALE. urk!
Jeg rakk så vidt ut i gangen og rundt et hjørne før jeg fikk styrt-oppkast. Jeg rakk ikke å kaste meg over ei spølebøtte. Det var ikke mye, og det var ikke mat, så jeg antar at det var spytt- og slimproduksjonen jeg hadde svelget. Jeg fikk kastet over noe papir og tørket opp med en gang før noen kom. Jeg følte meg mye bedre med en gang, og var ikke typisk kvalm eller uvel som etter "vanlig" oppkast.
Det var en uvanlig opplevelse. Jeg forsøker å være forsiktig med å ikke spise for mye eller for fort. Men at jeg skulle kaste opp, og av så lite som jeg spiste, var litt overraskende. Jeg har ikke hatt noe mer plager etter at jeg kastet opp, og antar det var en engangshendelse.
Jeg tenkte jeg fikk skrive om det siden noen tror at man ikke har dumping som sleeve-pasient. Men, jeg lurer på om det var det!
Det gikk ihvertfall bra til slutt.

Jeg tror jeg er tjukk i hue enda!

Hm. Idag fikk jeg en visjon. Dette er litt pussig.
Jeg har imorgen 4 månedersjubileum siden operasjonen. Jeg har gått ned 23 kilo, mange centimeter, og mange klesstørrelser.
Min BMI er fremdeles på overvektig, men med grov beinbygning og til dels stor muskelmasse er jeg ikke så bekymret for det.
Jeg har skiftet ut så og si alle klær i klesskapet, og er nå på de minste klærne jeg hadde fra før.
Jeg har kjøpt noen nye klær, blant annet bukser i størrelse 44.
Men, jeg så meg selv i speilet før jeg gikk i dusjen idag. Og, jeg tror jaggu jeg enda er tjukk i hue!
Jeg kan jo til dels "se" at jeg er redusert i omfang. Jeg VET jo at jeg er redusert i omfang. Men, nei....jeg syns jeg er tjukk enda!
Det er litt rart. For jeg tror ikke jeg er veldig tjukk nå, om jeg spør andre. Og, jeg tror jeg fremstår som en relativt frisk og rask person. Så om jeg begynner å få problemer med å realitetsbehandle at jeg faktisk har gått ned mye i vekt så er dette noe jeg må følge med på! Jeg blogget for noen dager siden om at målet mitt ser ut til å flytte seg. her er det helt klart en sammenheng. Dette må jeg finne, identifisere, analysere og putte i en ramme. For jeg må nå forberede meg på et liv som normalvektig, etter å alltid ha følt at jeg IKKE har vært det. Jeg må sørge for å ha gode, sunne vaner og holdninger for å bevare normalvekt, og ikke bli fristet til å bruke BMI som mål. Og ved det kanskje ende opp som en skygge av meg selv.
Det er litt pussig, men jeg er faktisk tjukk i hue! Og nå begynner jobben med å slanke hodet også. Det blir en jobb man ikke skal ta lett på! Det er hodet som styrer! Og om ikke hodet tolker korrekt det synsinntrykk en får i speilet så faller hele operasjonen på denne urimeligheten. Og, dette har jeg opplevd tidligere ved vektnedgang; jeg "ser" eller "forstår" ikke at jeg ser normal ut! Jeg syns jeg alikevel ser tjukk ut! Ikke det at jeg ønsker å gå ned i vekt, men jeg forstår ikke å se det som er virkelig. Det kommer sikkert av at hodet er trent til å se meg selv som en tjukk person.
Men nå, skal hodet slankes!
Ikke noe mer tjukk i hue for meg! Håper jeg! Men det krever bevisstgjøring og hardt arbeid.
Lykke til til meg denne gangen !

Innveiing uke 17 - status quo - totalt minus 23 kilo

Etter mye god mat og mye god drikke i Lativa så viste vekta akkurat det samme som for en uke siden. Det var forventet, siden jeg har lata meg litt. Selv om jeg har tatt undervannsmassasje som foresvevet meg som tortur med høytrykksspyler så gikk jeg nok ikke ned i vekt, kun i selvfølelse etter den seansen.
Nå er jeg tilbake på jobb, starter ny jobb i morra med lange dager de første ukene. Så jeg må konsenterer meg om å få med meg gode mellommåltider og rekke nok mat og næring. Og, ikke for mye kaffe.
Det blir en del stillesitting men det er ganske tungt å drive med nytt mentalt arbeid også.

Det blir spennende å se neste uke. Jeg er snart nær 25 kilo minus - det er fantastisk!
Påsken er over, så er også alle gode lange måtider, og fokuset er tilbake på god og riktig næring og trening.

Når målet flytter seg

Da jeg gjennomførte gastric sleeve så var det med et ønske om å beholde min gode helse. Det var et tidsspørsmål før jojoslanking ville gitt meg fysiske skader og mest sannsynlig følgesykdommer. Selv om mirakulix-badevekten på Aleris, og BMI-kalkulatoren mener jeg burde gå ned 50 kilo, så var jeg ikke enig. Med en grov benbygning, og mye muskelmasse under alt fettet mener jeg 50 kilo er for mye. Jeg har tidligere veid ca 30 kilo mindre enn ved operasjonen og det var en helt flott vekt til meg. Så, mitt mål ved operasjonen var å gå med 20-25 kilo. Om jeg ville gå ned mer så fint/flott, men ikke nødvendig.
Nå har jeg gått ned 23 kilo. Jeg ser at jeg mangler kanskje 3-6 kilo før jeg veier det jeg var fornøyd med for ca 5 år siden. Har jeg regnet feil, eller flytter målvekta mi seg? Er det mulig jeg bom-regnet litt, og burde tenkt 25-30 kilo?
På en side så er jeg kjempefornøyd med å gå med 25 kilo. Er jeg heldig så mangler jeg kun en kilo på dette målet når jeg veier meg mandag. På en annen side så sier BMI-guden at jeg fremdeles vil være kraftig overvektig. Mirakuliz-badevekten på Aleris kan jeg ikke ta hensyn til! Og er det noen grunn til at jeg skulle høre på BMI-guden? Nei, mulig ikke. Selv om i Norge finnes det folk og arbeidssteder som kun ser på BMI, og ikke på f eks tilleggsfaktorer som holdte/livvidde i tillegg, slik som WHO faktisk anbefaler.
Har målvekta mi begynt å flytte på seg?
Ja, jeg lurer litt på det. Jeg kan kjøpe bukser i strørrelse 48, 46 og 44. Men buksestørrelser kan jo ikke være dimensjonerende for meg når jeg skal vurdere min egen helse?! Dette er litt interessant. Jeg tenker litt på dette.
Er det slik at jeg ikke blir fornøyd før jeg ser utsom Kate Moss? Hahaaa, jo jeg blir nok fornøyd lenge før det. Jeg ønsker ikke å se mager ut!
Jeg ønsker å se veltrent ut!
Og hvor viktig vil vekten i seg selv være for å treffe det målet? For det første må jeg begynne å komme ordentlig i gang med trening regelmessig. Jeg kjenner at energien enda ikke er på topp, men satser på at hyppigere B-12-injeksjoner vil bedre dette, samtidig som vekttapet gjør at kroppen ikke konstant er i en underernæringsfase. Og, ved å stramme opp huden vil også andre og mindre klær passe, uansett størrelse.
Jeg tror jeg korrigerer målet mitt til 30 kilo. Fremdeles langt fra 50 slik mirakuliz-badevekten sier, men godt innenfor hva som gir en god helsemessig gevinst, gjør at jeg kan ha jobbklær i enkle størrelser å få tak i, og som gjør at jeg kan jobbe uten at rævva disser for mye. Dette er nok de viktigere forhold for meg, fremfor BMI-gudens befalinger.
Da er målet totalt sett ned 30 kilo til sammen. Sist mandag var det minus 23, så jeg har 7 kilo igjen.
Takk for oppmerksomheten! Nå tar jeg meg en Solo!

Innveiing uke 16 - minus 1 kg, totalt minus 23

Jajaja. Dette går strålende. Selv om jeg har vært på kurs på hotell og spist mye "rar" mat ferdig servert, og jeg har vært på besøk i helga og også drukket mine glass med vin, så har jeg gått ned en kilo siste uke. Det er jeg fornøyd med.
Jeg ser at centimeterne går nedover, og merker det raskt på klærne. Jeg har kjøpt inn klær i helga og håper jeg rekker å bruke de litt før de blir for store.
Jeg kjøpte noen klær jeg kan vokse litt inn i.

Minus 23 kilo på 16 uker. Gratulerer til meg!
Nå kan påskeharen komme og jeg drar på spa- og treningsleir til Jurmala i morgen.
Da skal huden få god behandling for å ta seg sammen, selv om den gjør en strålende jobb til nå.

Er jeg gladere som tynn(-ere)?

Nå er det jo slik at det påstås av de lærde at det både er noe som heter trivselsvekt, OG at humøret er noe en har inni seg uansett om en er tjukk eller tynn. Jeg har jo en del år på skolebenken. Og jeg har laaang og årevis erfaring som slanker. Mitt tilsvar er: pftttttttttttt..................
Bull!
Trivselsvekt er oppskrytt!
Og, JA! Jeg er gladere som tynnere!
OK, så er jeg vel unormal da! Men, jeg trokke det nemlig.

Som tynnere, jeg vil ikke kalle meg tynne enda, så vet jeg at helsa er bedre ivaretatt. Videre så merker jeg at jeg orker mere, og ikke blir så fort sliten. Jeg tok årets første joggetur utendørs sist uke, og merket at jeg jogget lenge og lettere på kortere tid. Og om vi skal rippe opp i klesavdelingen, jo selvsagt er det mye mer behagelig å slippe å kjøpe de største klærne i spesialforretninger. Og tidvis faktisk kunne kjøpe klær i normalstørrelser. Dvs, jeg kjøpte et par bukser i str 44 i helga, det må jo være normalstørrelse om man ikke tenker på modeller som bruker US str 0.

Jeg syns hverdagen er lettere. Jeg kan gjøre mer av de tingene jeg ønsker å gjøre. Jeg kan legge av meg bekymringer over hva andre tenker om meg pga overvekten. Jeg kan fremstå som nærmeste normal ute blant andre mennesker. Jeg kan tenke at en kommentar IKKE har med vekt å gjøre. Jeg kan gå inn i vanlige butikker og se etter klær. Jeg kan sette meg ned over alt, inkludert på et fly, og passe inn. Jeg kan sykle uten at rævva henger alt for langt ned. Jeg kan antageligvis i sommer gå med kjoler og skjørt uten å måtte ha underskjørt-bukse! For jeg slipper at lårene gnisser - nemlig.

Og, JA! Jeg blir gladere av dette.
For dere som aldri har vært overvektig, aldri slanket dere (over et par kilo etter jul), og kun har teoretisk kunnskap om fagfeltet; eta your heart out! Her er dere på min turf! Dette er mitt fagfelt.
Ja, tynnere er gladere!

En rumpe pr flysete

Endelig passer jeg inn i ett flysete. Så deilig. Det er et mareritt å måtte henge over i andres seter, og samme hvordan jeg forsøker å sitte så går det ikke. Nå derimot, passer stumpen inn i ett sete. Og jeg har god plass. For meg som flyr hver uke er dette en virkelig milepæl.

Jeg forstår godt de som irriterer seg over at tjukke mennesker tar deres plass og henger over i deres sete. Jeg forstår det veldig godt. Selv om noen fly har virkelig smale seter så er det ingen unnskyldning.

Nå håper jeg alle unngår i fremtiden å ha mitt fett hengende over i sitt sete.
Og jeg er veldig glad!

Over 2000 treff...så hyggelig!

Takk til alle som gidder å svinge innom bloggen min. Det er veldig hyggelig. Nå har vi rundet 2000 treff. Veldig bra. Jeg fortsetter å blogge. Kos dere!