Hvordan ljuge om operasjonen?

Det er ikke alle som har lyst til å informere offentligheten om at jeg har slankeoperert. Forresten, det er jo et av de positive ordene. Vi kan kalle det fedmeoperasjon. Eller overvektsoperasjon. Høres det bedre ut? Nei, jeg liker ikke hvordan noen av ordene klinger.
Da jeg bestemte meg for operasjon, og la meg legge til at jeg visste at jeg kunne si nei helt til jeg sovnet inn på operasjonsbordet, så måtte jeg vurdere hvem jeg skulle informere i mitt nærmiljø. Jeg forsøkte å legge operasjonen i en periode som passet på jobben. Jeg har betalt for operasjonen selv, så dette kunne jeg selv påvirke i motsetning til de som får dekket operasjonen av det offentlige og er prisgitt lange ventelister, og positive svar fra en lang rekke evalueringer. Jeg la den til rett før jul. Slik at når jeg ble operert 12 desember var jeg kun en av mange som tok en lang juleferie. Ikke så mange merket at jeg var borte i flere uker. Min sjef var støttende og positiv til dette, og jeg tror det var en lettelse for han at jeg la dette i jula slik at jeg passet det inn mellom noen av våre hovedaktiviteter dette året. I tillegg var det to kollegaer som jeg trener med, spiser med, og jobber tett med som jeg informerte på forhånd. Begge var støttende og det har gjort det lettere i ettertid å ha de å støtte seg på, siden de vet hvorfor jeg spiser lite og sakte.
I familien informerte jeg kun min mor og stefar. Om noe skulle gå feil under operasjonen måtte hun få en mulighet til å vite om dette på forhånd syns jeg.
Jeg så ingen grunn til å informere noen andre i familien. De har ikke noen med det, og det er ikke alle jeg møter så ofte "in person".
Blant venner var det flere jeg følte jeg måtte "informere". Jeg har venner jeg har nær kontakt med, og som jeg bruker mye tid sammen med. Jeg ønsket å informere de, ikke bare diskutere mitt valg, for det var tatt. Men mer for å kunne ha et vanlig "venne-liv" i ettertid, kunne spise og drikke lite sammen med de, slik at hverdagen kom tilbake raskere. Dette har fungert veldig bra.

Så kommer det som ikke er så lett. Hvordan håndtere spising med andre; middager, helgebesøk etc. Dette har vært en liten utfordring. Jeg har deltatt på festmiddager med tre retter hvor jeg har spist veldig lite til hver rett, men siden middagen strekker seg over flere timer har jeg kunnet småspise av alle rettene. Der har det tidvis gått greitt å kamuflere at jeg spiser lite. Tidvis har jeg fått spørsmål om at jeg er småspist. Mine forklaringer der har vært at jeg for eksempel har spist for fort og maten har stoppet seg. Eller jeg har sagt at jeg må spise sakte for magen min er litt ømtålig om dagen. Og jeg har sagt at jeg bare må hvile magen litt, og spist litt mer etter hvert. Alt dette er jo teknisk sett korrekt, jeg har bare unnlatt å si hvorfor det er slik.
Jeg har også vært på helgebesøk hos er venn som jeg ikke ønsker å informere om operasjonen. Dette var en person som var vant til å spise to ganger om dagen, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg burde jo ha tatt med meg knekkbrødpakker i veska. Eller Herbalife-barer, Ja, hva som helst. For jeg holdt på å sulte ihjel lørdagen da vi gikk i butikker etc. Til slutt havnet vi på en bar og jeg kunne bestille en ostetallerken som var knakendes god. Jeg fortalte at jeg pleide å spise 5-6 ganger om dagen.  Jeg overlevde og fikk hjemlagt omelett til frokost på søndag. Kommentarer om at jeg spiste lite ble parrert med at magen min var ømtålig om dagen, men at det ville stabilisere seg snart. Og at det ikke var noe farlig. Dette er jo også teknisk sett korrekt.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet - nesten - men jeg ønsker ikke å informere alle om at jeg har gjennomført en operasjon. Det har ingen noe med!

Når jeg nå får kommentarer om at jeg har krympet, ser sprek ut etc så sier jeg at jeg har "tatt meg sammen" litt. Jeg har aldri sett bælfeit ut, så det er ikke lett for selv mine nærmeste venner å forstå at jeg snart har gått ned 25 kilo. Jeg har kraftig kroppsbygning, mye muskelmasse, og så fett utenpå der igjen. Da blir det tungt.

Jeg er en person som hater uærlighet og å ikke fortelle sannheten. Men dette er en privat ting. Jeg ønsker ikke å fortelle alle om dette, og det tror jeg også det ligger litt skam i. Som vi tjukke vet, det er jo bare å spise litt mindre! Nja, det er jo ikke så enkelt. Jeg velger å fortelle mine utvalgte om dette. Og da går det mest på hvordan jeg kan gjøre fremtiden og hverdagene enklest mulig for meg selv, uansett hvem de andre er og hva de mener. Hva andre mener om slanke-/fedme-/overvektsoperasjoner er meg revnende likegyldig.

Og nå som jeg er på god vei til å bli ung, pen og rik har jeg lov til å åpne munnen igjen og snakke i det offentlige rom! Jeg sier som jeg har sagt siden jeg sluttet å røye, at jeg vil alltid forbli en røyker og ha sympati for de som røyker siden de blir "forfulgt". Jeg vil alltid i hodet være tjukk og jeg vil alltid ha sympati for de tjukke som gruppe.

Men jeg er så glad for mitt valg, og at jeg har investert i min gode, sunne og langtvarende fremtid!