Å kunne sitte med beina i kors

Bestefar satt alltid med beina i kors. Den øverste foten beveget han i firkanter, noe som moret oss barnebarna, men som han sikkert gjorde ubevisst. Å kunne sitte med beina i kors kan gjøres når man sitter å ser på TV, når man sitter å venter på å borde flyet, når man er på besøk og drikker kaffe, i en pause under et kurs, på en møte, eller helt ubevisst. For ikke å gå inn på en lang analyse med overtolkning over hva dette kropsspråkmessig kan bety og sender signaler om.
Men for oss tjukke så er dette valget tatt fra oss. Det er klin umulig å finne en behagelig stilling, hvor øverste beinet blir liggende uanstrengt i hvilende stilling. Det blir jo som å forsøke å bøye to grillpølser rundt hverandre. Ikke lett! To wienerpølser derimot, lange, slaaanke, og lett bevegelige, kan lettere formes rundt hverandre.
(og, nei, bildet er ikke meg - enda)

Endelig! Endelig kan jeg nå - igjen - etter lang tid, igjen sitte med beina i kors. Uanstrengt og naturlig. Slik som mange andre gjør, og tar som en selvfølge.
Dette er en seier! Jeg er en av de! De som kan sitte avlappet, elegant og slenge den ene foten over den andre, og den blir liggende. Den øverste foten glir ikke sakte ned, og ruller ned i vanlig foten-i-gulvet-posisjon. Neida, nå er jeg en av beina-i-kors-menneskene.
Og det føles faktisk som en seier! Vi skal ta med oss alle de seire vi kan!
Hurra!